Aftenposten
Av Hanne Nabintu Herland
religionshistoriker og forfatter
Representerer dagens "kristne miljøer" de genuint kristne verdiene?
I dag snakkes det mye om at vi trenger en revitalisering av kristen-humanistiske verdier. Men hvilke verdier er de opprinnelige kristne? Representerer dagens "kristne miljøer" de genuint kristne verdiene? Har vår tids konservative kristenkultur blitt en karikatur av Jesu’ opprinnelige samfunnsengasjerte budskap?
Ledende samfunnsforskere som ateisten Jürgen Habermas påpeker i Europe, the faltering Project at vår tids politiske og moralfilosofiske teori betaler en høy pris for å ha utestengt den kristne impulsen som evnet å motivere individet til å handle rett. Resultatet er at dyder som tillit, ærlighet, trofasthet og solidaritet forvitrer i et skremmende tempo. Også sosiologen Zygmunt Bauman har lenge bekymret seg over at den sekulær-etiske diskurs har forlatt målet om et rettferdig samfunn og omfavnet en ekstrem-individualistisk rettighetskultur med ensidig fokus på menneskerettigheter, ikke plikter.
Jakten på lykke blir stadig oftere definert som et selvrealiseringsprosjekt. Det mer aristoteliske fokuset på samkvem i fellesskapet som forutsetning for tilfredshet, viskes ut.
Seg selv nok
Protestene mot denne utviklingen har vært påfallende få, også fra en del protestantiske frikirker og kristne miljøer som nettopp, i teorien, hevder å være nestekjærlighetens forsvarere. Dagens passive "kristne miljøer" har selv bidratt til den egosentriske utviklingen i kulturen gjennom å fraskrive seg samfunnsansvar og isolere seg i egne selvbekreftende grupper. Man har valgt å følge tidsånden og være seg selv nok.
Selvgodhet og jakt på religiøs anerkjennelse innad i gruppen produserer en dobbeltbunnet illiberal subkultur som er utstudert i korrekte kristen-floskler på søndagene, men ukritisk til det meste ellers i uken. Kritikkverdige sekteriske utstøtelsesmekanismer brukes mot dem som oppfattes som "utenfor" eller ikke "gode nok", kombinert med et egendyrket religiøst språk som nesten ingen andre forstår.
I jakten på å legitimere egne miljøers mangel på empati overfor samfunnet, har sterke, ofte manipulerende ledere forvridd ord fra Bibelen som "ikke av verden" til å bli "ikke omgås de som ikke virker kristne nok". Denne typen isolasjonistisk vranglære har rettferdiggjort dyrkingen av lukkede fryktsomme miljøer med elementer av regelrette antikristne holdninger. Dette er noe helt annet enn klassisk utadvendt og sosialt levende kristendom.
Kristne ledere som gjerne sitter på første benk i lokalene og smykker seg med religiøse titler, bærer hovedansvaret for avkristningen av de kristne.
Kristne idealer er forlatt
Også i John Bunyans bok En pilegrims vandring, som har vært en av verdens mest leste bøker, møter hovedpersonen Kristen i en dramatisk reise på en skikkelse ved navn Snakkesalig. Dette er den religiøse person som kan Bibelen utenat og snakker om "åndelige" ting, men som egentlig preges av en påfallende likegyldighet og mangel på ærlighet når det gjelder den åndsfattige tilstanden i eget liv. Kristne miljøer etterlyser "de kristne verdiene". Hvilke sikter man egentlig til? Holdningene som enkelte av disse miljøene selv preges av eller de prinsipielle, kristne idealene som i stor grad kristne også selv har forlatt?
Summen av de praktiserte verdier blant altfor mange er sladder, ondsinnet snakk om andre, utestengelse av fremmede, feighet, falskhet, dobbeltmoral og "snakkesalighet". Altså stikk motsatte verdier av dem som Jesus selv anbefalte. Mange blir forståelig nok ateister etter det negative møtet med denne religionsformen og trekker konklusjonen at det umulig kan finnes en kjærlig Gud hvis dette er hans etterfølgere. Også illustrert ved ofte hørte utsagn som: "Mannen med sandaler har jeg sans for, det er tilhengerne hans jeg ikke kan fordra".
Les mer her...
Av Hanne Nabintu Herland
religionshistoriker og forfatter
Representerer dagens "kristne miljøer" de genuint kristne verdiene?
I dag snakkes det mye om at vi trenger en revitalisering av kristen-humanistiske verdier. Men hvilke verdier er de opprinnelige kristne? Representerer dagens "kristne miljøer" de genuint kristne verdiene? Har vår tids konservative kristenkultur blitt en karikatur av Jesu’ opprinnelige samfunnsengasjerte budskap?
Ledende samfunnsforskere som ateisten Jürgen Habermas påpeker i Europe, the faltering Project at vår tids politiske og moralfilosofiske teori betaler en høy pris for å ha utestengt den kristne impulsen som evnet å motivere individet til å handle rett. Resultatet er at dyder som tillit, ærlighet, trofasthet og solidaritet forvitrer i et skremmende tempo. Også sosiologen Zygmunt Bauman har lenge bekymret seg over at den sekulær-etiske diskurs har forlatt målet om et rettferdig samfunn og omfavnet en ekstrem-individualistisk rettighetskultur med ensidig fokus på menneskerettigheter, ikke plikter.
Jakten på lykke blir stadig oftere definert som et selvrealiseringsprosjekt. Det mer aristoteliske fokuset på samkvem i fellesskapet som forutsetning for tilfredshet, viskes ut.
Seg selv nok
Protestene mot denne utviklingen har vært påfallende få, også fra en del protestantiske frikirker og kristne miljøer som nettopp, i teorien, hevder å være nestekjærlighetens forsvarere. Dagens passive "kristne miljøer" har selv bidratt til den egosentriske utviklingen i kulturen gjennom å fraskrive seg samfunnsansvar og isolere seg i egne selvbekreftende grupper. Man har valgt å følge tidsånden og være seg selv nok.
Selvgodhet og jakt på religiøs anerkjennelse innad i gruppen produserer en dobbeltbunnet illiberal subkultur som er utstudert i korrekte kristen-floskler på søndagene, men ukritisk til det meste ellers i uken. Kritikkverdige sekteriske utstøtelsesmekanismer brukes mot dem som oppfattes som "utenfor" eller ikke "gode nok", kombinert med et egendyrket religiøst språk som nesten ingen andre forstår.
I jakten på å legitimere egne miljøers mangel på empati overfor samfunnet, har sterke, ofte manipulerende ledere forvridd ord fra Bibelen som "ikke av verden" til å bli "ikke omgås de som ikke virker kristne nok". Denne typen isolasjonistisk vranglære har rettferdiggjort dyrkingen av lukkede fryktsomme miljøer med elementer av regelrette antikristne holdninger. Dette er noe helt annet enn klassisk utadvendt og sosialt levende kristendom.
Kristne ledere som gjerne sitter på første benk i lokalene og smykker seg med religiøse titler, bærer hovedansvaret for avkristningen av de kristne.
Kristne idealer er forlatt
Også i John Bunyans bok En pilegrims vandring, som har vært en av verdens mest leste bøker, møter hovedpersonen Kristen i en dramatisk reise på en skikkelse ved navn Snakkesalig. Dette er den religiøse person som kan Bibelen utenat og snakker om "åndelige" ting, men som egentlig preges av en påfallende likegyldighet og mangel på ærlighet når det gjelder den åndsfattige tilstanden i eget liv. Kristne miljøer etterlyser "de kristne verdiene". Hvilke sikter man egentlig til? Holdningene som enkelte av disse miljøene selv preges av eller de prinsipielle, kristne idealene som i stor grad kristne også selv har forlatt?
Summen av de praktiserte verdier blant altfor mange er sladder, ondsinnet snakk om andre, utestengelse av fremmede, feighet, falskhet, dobbeltmoral og "snakkesalighet". Altså stikk motsatte verdier av dem som Jesus selv anbefalte. Mange blir forståelig nok ateister etter det negative møtet med denne religionsformen og trekker konklusjonen at det umulig kan finnes en kjærlig Gud hvis dette er hans etterfølgere. Også illustrert ved ofte hørte utsagn som: "Mannen med sandaler har jeg sans for, det er tilhengerne hans jeg ikke kan fordra".
Les mer her...
Kommentarer
Legg inn en kommentar