Fra frykt til tro!

Matt. 27, 57–61 (–66)

 «57. Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som het Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. 58. Han gikk til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. 59. Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, 60. og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så veltet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort. 61. Men Maria Magdalena og den andre Maria var der og satt rett imot graven. 62. Neste dag, som var dagen etter beredelsesdagen, samlet yppersteprestene og fariseerne seg hos Pilatus. 63. De sa: Herre, vi kom til å minnes hva denne forføreren s da Han ennå levde: Etter tre dager skal jeg oppstå! 64. Gi derfor påbud om at det skal holdes vakt ved graven til den tredje dag, så ikke Hans disipler skal komme og stjele Ham, og så si til folket: Han er oppstått fra de døde! Da ville den siste forførelsen bli verre enn den første. 65. Pilatus sa til dem: Her har dere vaktmannskap. Gå bort og vokt graven som best dere kan! 66. De gikk da og sikret graven ved å forsegle steinen og sette ut vakter.»

 «Han (Josef fra Arimatea) var også blitt en disippel av Jesus» (v. 57 b), leser vi her, og i parallellteksten hos Johannes leser vi om denne rike mannen – «men hemmelig av frykt for jødene» (Joh. 19, 38).

 Feigheten og menneskefrykten er jo noe som sitter i vår natur uavhengig av stand og stilling, men også her blir f. eks. rikdom og privilegier snart en snare, som gjør det enn mer vanskelig å følge samvittighet og overbevisning – det blir så mye å tape. Tenk på Paulus i denne sammenheng, med hans muligheter til en «lysende» fremtid – som det kalles. Han gav avkall på det alt sammen, ja, aktet det for skarn (tap) (Fil. 3, 7).

 Det som mennesket så på som en stor vinning, det så Paulus på som tap! Kan det bli større motsetning! Han så det slik, veid opp imot det å eie Kristus. Verdens gunst, privilegier og rikdom, egen rettferdighet, egen hellighet og egne gjerninger på den ene side, og så bare en ting på den annen side – Kristus!

 I Ham har vi i virkeligheten alt, sier Guds ord – uten Ham har vi i virkeligheten ingenting. Til sist åpenbares det, da vi endatil mister vår sjel.

 Josef, til tross for feigheten han stred med, så dette: I Ham er Herren selv til stede iblant oss, og i Ham er gitt oss «alt det vi treng for himmel og jord.» Og i parallellteksten hos Markus leser vi om ham: «Han tok mot til seg og gikk inn til Pilatus og bad om Jesu legeme» (Mrk. 15, 43).

 Det var nemlig langt fra ufarlig å fremstå som en Jesu venn i de dager, da djevelen raste som verst i sine tjenere, for å utrydde alt som kunne fremme Jesu gjerning. Og Pilatus var ingen god mann på noen måte. Det står ikke så mye om ham i Skriften, men bl. a. dette: «På den tiden kom det noen og fortalte Ham om de galileere som Pilatus hadde drept, så blodet deres hadde blandet seg med blodet av slaktofrene som de bar frem» (Luk. 13, 1).

 Denne mannen var det Josef gikk inn til for å be om Jesu legeme, – Jesus. som indirekte var blitt årsaken til at Pilatus kom i en slik knipe overfor jødene, og ble ydmyket slik at han måtte gjøre som de ville.

 Jo, Josef trengte virkelig å ta mot til seg for å gå inn til ham! Og dette motet hentet han i virkeligheten ikke fra sitt eget bryst, men av troen. Det er en troens gjerning vi er vitne til her.

 Hvordan Gud har styringen med det hele, og hvordan det kommer til uttrykk også i denne teksten, skal vi se noe på.

 Først hvordan Josef handler her, og vitner om Jesus, uten å være seg det bevisst. Men sånn er det, når et menneske kommer til tro på Jesus og vil følge Ham, så er det ikke som vi så gjerne tenker, og som så mange forkynner, at nå må vi gjøre kristelige gjerninger av alle slag, og liksom ved det vitne om Jesus.

 Nei! den som er kommet til tro på Jesus er alt et Jesu vitne (tjener), ved det! (Se bl. a. Rom. 6, 18), og så sant han blir i denne tro, så vil Gud vitne ved ham, som Han gjør det ved Josef her.

 Josef som til tross for all fare, til tross for alt han må tape ved det av verdens gunst og fordeler, til tross for sin feighet og menneskefrykt, går inn til Pilatus i dette bestemte ærend, og vitner ved det for alle og enhver at han tror på Jesus.

 Men enda mer vitner han, for den som selv har fått troens øye, når han legger Jesu døde legeme i sin egen nye grav (v. 60), og velter en stor stein foran inngangen! Men som du vel ser, dette er egentlig ikke Josefs vitnesbyrd om Jesus, men Guds. Det er det sanne vitnesbyrd, som vi bare er rør for, dersom vi er sanne disipler. Dvs. troende.

 Det er altså ikke tale om alt det vi skal gjøre for Jesus, – det er heller tale om, om vi kan bli gjort så små at Jesus kan få bruke oss til alt det Han vil gjøre, både for oss og andre mennesker.

 Det Josef sier høylytt her – som nevnt uten å være seg det fullt bevisst – er: Jesus døde i mitt sted!

 «Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved Ham,» sier den samme troen i en sang, nær et par tusen år senere. Det er den samme tro som vitner slik! Det er Jesu tro! Åndens vitnesbyrd! som vi får del i som en fri og uforskyldt gave!

 Josef, i denne tro, ville han gjøre det som sto for ham som rett, og det ikke bare for hodet, rent forstandsmessig, ut ifra hva han hadde lært var rett og riktig, men av hjertet nå. Han ville gjøre noe for Jesus! Ikke for å bli en kristen, enn si en bedre kristen, men rett og slett fordi Jesus var blitt slik for ham som Han var. Han var rett og slett blitt en sann troende, og gav dermed slipp på sitt eget, for Jesu skyld. Risikerte det alt, for Hans skyld! Her ser vi et praktisk eksempel på en som ikke lenger lever for seg selv, men for Ham som døde (og siden skulle oppstå) for Ham.

 Dette er det bare troen som kan virke. Alt annet kan ikke bli annet enn hykleri, om en så gav sitt legeme til å brennes (1 Kor. 13).

 Det som fremfor alt må skje i ditt liv er altså dette – at du lærer Jesus rett å kjenne! Derfor forsvarer også Jesus denne Marias' plass ved Hans føtter, som en plass som ikke skal bli fratatt henne (Luk. 10, 39–42).

 Det er altså ikke tale om å ri ut for å gjøre store «riddergjerninger» og bragder – det har alltid urene motiver som grunn, – men å bli ganske stille for Herren, så en kan lære sannheten å kjenne av Hans ord. Da vil en også bli brukt av Ham, som nettopp Maria som salvet Ham til Hans jordeferd, med den kostbare nardussalven (Mrk. 14). Hun, som hadde sittet ved Jesu føtter og lyttet til Hans ord, mer enn som de andre å være opptatt med å være en «Jesu disippel,» så det de andre ikke så, og forsto det de andre ikke forsto: Jesus skal dø for meg! Hun handlet ut ifra et hjerteforhold til Jesus. Jesus så her en frukt av sin egen gjerning, sin egen forkynnelse, sitt eget ord – derfor sier Han da også om denne Marias' gjerning: «Sannelig sier jeg dere: Hvor som helst i hele verden evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne» (Mrk. 14, 9), og nå hører altså du det! Vitnesbyrdet om Maria? Nei, egentlig ikke, men vitnesbyrdet om det hun gjorde! fordi det dypest sett var av Gud.

 Så også det du leser om Josef her.

 Og kort vitnes det her også om to andre med det samme hjerteforholdet til Ham – to som vi hører mer om i neste kapittel hos Matteus – nemlig «Maria Magdalena og den andre Maria» (v. 61). Legg merke til hva som står om dem: De «satt rett imot graven.»

 Men nå er vel Gud avhengig av vår villighet? Han kan vel ikke få utrettet noe uten at vi vil? Ja, mye av forkynnelsen gir oss nettopp det inntrykket, og den forståelsen.

 Det er mange steder i Skriften som taler rett imot dette, men vi skal bare holde oss til vår tekst.

 V. 62–66. Det var – og er – ikke alle som har/hadde det samme hjerteforholdet til Jesus. Men vi skal være klar over, at i begge tilfeller er det tale om nettopp et hjerteforhold! Når et menneske tvinges frem i lyset og må ta en åpen stilling til Jesus, ja, så åpenbares også nettopp et hjerteforhold. Et hjerteforhold som hele tiden har vært der, men som har kunnet holdes skjult så lenge mørket råder. Da mener en seg å kunne stille seg likegyldig til Ham, noe som i virkeligheten er umulig.

 Disse vi leser om her hadde hatt så mye å gjøre med Jesus direkte, at det ikke lenger var mulig å skjule seg i mørket. De var åpent, og åpenbare, fiender. Og de hadde gitt mer akt på Jesu ord og vitnesbyrd, enn mang en disippel: «Vi kom til å minnes hva denne forføreren sa da Han ennå levde: Etter tre dager skal jeg oppstå!» (v. 63).

 Dette hadde de fått med seg, men trodde Ham ikke. Rett ut omtaler de Ham som «forføreren.» De har som kjent flust opp av åndsfrender også i dag! Men la oss nå spørre: Kunne Gud bruke dem?

 Ja visst kunne Han bruke dem! Som Josef sier til sine brødre i 1 Mos. 50, 20: «Dere tenkte ondt mot meg (også dette av misunnelse (min bemerkn.)), men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre dette som vi ser i dag og berge livet for mange mennesker.» Så også her – de tenkte det til det onde – nemlig, for at evangeliet om Jesus ikke skulle utbre seg, og berge livet for mange mennesker. Dette var de seg like lite bevisst, som Josef av Arimatea var seg bevisst at han vitnet om Jesu oppstandelse. Men den ånd som drev dem visste hva det var tale om.

 Men Gud vender det altså til det gode også her. Bruker djevelens list imot ham selv.

 Dette de her hadde for seg, skulle jo endelig sette en stopper for Jesus. I stedet så blir det en mektig stadfestelse av Hans oppstandelse. De tenkte det så lavt – som at Hans disipler skulle komme og stjele Hans døde legeme – og dermed lage til noe juks. «Tyven tror at hver man stjeler,» sier et ordtak. De tenkte at dette var noe som lå på et slikt plan at de kunne hindre det – i alle fall ved hjelp av Roms makt. Graven fikk det mektige Roms segl. Hvem ville våge å bryte det? Det var forbundet med dødsstraff selvfølgelig. I tillegg et vaktmannskap av romerske soldater.

 Dette minner om profeten Elias i hans strid med de mange falske Ba'alsprofeter, da han kalte på ild ifra himmelen, så gjorde han det så «vanskelig som mulig for Gud!» Han øste vann ut over brennofferet og veden tre ganger, så vannet fløt rundt om alteret og fylte grøften rundt med vann. Så kalte han på Herrens inngrep. Hvordan det gikk kan du lese om i 1 Kong. 18.

 Sånn skjer det liksom også her. Det gjøres så vanskelig som det står i menneskelig makt å gjøre det. Noe mektigere enn Roms segl finnes ikke på jord. Men så går det som sangeren vitner i den kjente påskesalmen: «Han sto opp med guddoms velde!»

 Hva med Roms makt og segl?: «De som holdt vakt, skalv av redsel for ham (engelen), og de ble som døde» (Mt. 28, 4). Og de som fritt ut kalte Jesus, forføreren, dvs. løgneren, de må selv åpenbare seg som nettopp dette: «Da kom disse (yppersteprestene) sammen med de eldste til rådslagning, og de gav soldatene rikelig med penger og sa: Dere skal si: Hans disipler kom om natten og stjal Ham mens vi sov. Og skulle det komme landshøvdingen for øre, skal vi tale vel med ham så dere kan være trygge» (Mt. 28, 12–14).

 Hvor finner du forføreren og løgneren? Hele eliten må her selv fremstå som nettopp det de beskyldte Jesus for å være!