Mark 16. 1-8
«1. Og da sabbaten var til ende, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve Ham. 2. Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp. 3. De sa til hverandre: Hvem skal rulle steinen bort fra gravåpningen for oss? 4. Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet bort. Den var nemlig meget stor. 5. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte der på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. 6. Men han sier til dem: Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, Han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la Ham. 7. Men gå og si til Hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se Ham, slik Han sa til dere. 8. De gikk da ut og flyktet i hast bort fra graven, skjelvende og grepet av forferdelse. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.»
Det første vi skal, og bør, merke oss her er disse menneskenes forhold til Jesus – Han er død og en kan menneskelig sett si at Han ikke «svarte til forventningene,» – de hadde trodd det skulle blitt noe mer ut av det enn dette. Romermakten og den religiøse åndsmakten viste seg å bli for sterk også for Ham, så langt de nå kunne se, – men de kunne ikke slippe Ham, hjerte og tanker var opptatt med Jesus, Han de hadde vandret sammen med i vel tre år og mottatt inntrykk av.
Når vi leser om disse menneskene som hadde stått Ham nær, her og andre steder, så er det umulig å ikke merke seg dette inderlige forholdet de hadde til Ham.
«Meget tidlig, den første dag i uken (søndag) kom de til graven, da solen gikk opp» (v. 2). Ja meget tidlig, så snart det begynte å lysne kom de til Ham. De drøyde altså ikke på noen måte, men kom så tidlig som mulig. Ser du dette?
«Da solen gikk opp» (v. 2). Hva de nå levde og åndet midt i, uten å være seg det fullt bevisst, var at den sanne åndelige sol, som skal gi lys når lys av lampe og lys av sol ikke trenges mer (Åp. 22, 5), allerede var gått opp for dem. Det var derfor de måtte ut til graven, ut dit hvor Jesus var, om Han enn var død. For om Han enn sto levende for dem – for deres hjerte og sinn – så var Han jo også for dem død.
De var i sin bevissthet overlatt til seg selv, for av en død venter man seg jo som kjent intet. Siden skulle de vitne med apostelen: «det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt» (Hebr. 9, 15), og «Men der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd» (Hebr. 10, 18). Nei, dette er offeret, Han er syndofferet! Denne død som nå sto for dem som deres livs store tragedie, og som fikk hjertet til å vende seg i dem av medynk med Jesus, Han som de elsket så høyt, nettopp den var deres redning, deres frelse, deres evige inngang i Guds rike! – nettopp p. g. a. den kunne ikke noe lenger stenge himmelen for dem – nettopp p. g. a. den kunne de rose seg mot alt og alle som ville fordømme og anklage. Hvem kan betale en høyere pris, for å få satt oss inn i trelldommen igjen, enn den som er betalt for å løskjøpe oss?
«For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam» (1 Pet. 1, 18–19).
En kristen er altså en som er kjøpt fri fra sin dårlige ferd. Din frihet er en betalt frihet. Du tenkte så ofte at du skulle få eie den på det grunnlag, at du fikk bukt med din nedarvede dårlige ferd. Men det er nettopp fra den du er frikjøpt! Den er der, og hver dag på ny oppdager du den i alle tenkelige og utenkelige former og situasjoner, men «en død har funnet sted til forløsning, og der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe (nytt) offer for synd!»
Dette var det kvinnene nå sørget over!
Slik er det ofte i Guds rike, at det som ser ut som det største hinder for oss, nettopp er hva som skal til for å bli oss til sann hjelp og redning.
Det er så betegnende det vi leser om dem her i det tredje verset: «De sa til hverandre,» ja nettopp til hverandre. Så også så ofte med oss, vi henvender oss nok altfor ofte for snart til hverandre, fremfor å vente på Herren. Og hva var spørsmålet? «Hvem skal rulle steinen bort fra gravåpningen for oss?» Bekymret hu, hvem kjenner ikke til det? Ja, hvem skulle vel gjøre det? Han som hører før vi ber!
«Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet bort» (v. 4). Kan hende er du en som nettopp i dag trenger å se opp? Når Jesus taler om de aller siste dager på jord – en tid full av all slags grunner til å se ned, om en betrakter sine omgivelser, – da sier Han: «Da løft deres hoder!» Vi har nemlig fått noe annet å feste vårt blikk på, enn de som bare har satt sin lit til dette jordiske.
Det er noe vi absolutt er oss for lite bevisst – at Gud har sine egne planer! «Seg til ære og oss til gagn,» som det heter i sangen. Vi lever som om Han ikke gjorde annet, enn hva vi til enhver tid fant på å be Ham om. Virkeligheten er jo den, at alt hva vi ber om i sannhet, og av hjertet, det er nettopp drevet frem av Ham. Han er i alle ting begynnelsen og enden.
Det disse kvinnene bekymret seg for, var alt gjort! Og så får de, av Herren, langt ut over hva de hadde forstått å be om. De får denne hilsenen fra den himmelske utsending. Og hva sier han? Først av alt det vi nettopp har poengtert: «Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede» (v. 6 a). Ja, i sannhet, de søkte Jesus fra Nasaret! Men de søkte Ham i graven. Du må aldri låne øre til dem som på alle slags forunderlige vis underkjenner Jesu død – Han er jo ikke død lenger sies det, du skal ikke dvele ved korsets død, men ved Hans oppstandelse. Ja det lyder vakkert, men ormen kan fremstå som en lysets engel, som kjent (2 Kor. 11, 14). Tenk på hva apostelen bl. a. minner om, hva Jesu død angår. Det som vi nettopp leste fra hebreerbrevet. Og når Paulus taler om nattverdens nytelse, så sier han nettopp: «For så ofte dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død, inntil Han kommer» (1 Kor. 11, 26). Denne død til vår forløsning!
Det du ikke skal låne øre til hva Jesu død angår, er talen om at Han ble i graven. Han er virkelig oppstått, men viktig her altså – det er den korsfestede (dvs. Han som døde for våre synders skyld), som er oppstått. Også Han selv minner den av frykt lammede Johannes om dette i Åpenbaringen 1, 18: «Frykt ikke! – – – Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet.» Derfor altså, dette – Frykt ikke! Jeg var jo død!
«Han er ikke her,» sier engelen. Ikke her i graven. «Se, der er stedet hvor de la Ham» (v. 6). Hva skulle de se der, og hvem la Ham der? Vi kan si at rent fysisk var det Jesu venner som la Ham der, Josef fra Arimatea bl. a., men dypest sett var det jo Jesu – og våre – fiender som hadde lagt Ham der, og hva vil engelen at de skal se ved å se på stedet hvor de la Ham? At Han ikke lenger er der hvor Hans fiender la Ham! Han er ikke her, Han er oppstått!
Og nå, gå med budskapet: «Si til Hans disipler og til Peter» (v. 7 a).
Du har vel også lagt merke til at Peter, den som mest åpenbart hadde falt igjennom under prosessen mot Jesus, her får en spesiell hilsen, eller, hilses spesielt i fra Herren. Engelen sier jo ikke noe mer enn hva Herren har pålagt ham å si. Peter så anfektet og så langt nede etter sitt fall, – men likesom disse kvinnene i teksten vår, kunne han bare ikke slippe taket i Jesus, slik som f. eks. Judas kunne – han trengte en spesiell oppmuntring, og han fikk det! «Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte, da oppliver din trøst min sjel» (Slm. 94, 19), og «Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår» (Slm. 147, 3).
At salmisten her vitner sant om Herren, det bekreftes jo bl. a. ved Hans omsorg for Peter her.
Herrens ord står fast, noe engelen også understreker her: «Der skal dere se Ham, slik Han sa til dere» (v. 7). M. a. o. «lit på Hans ord!»
Som Han var overfor Peter, sånn er Han også overfor deg i dag. Han gjør ikke forskjell på folk.
Hvorfor tror du dette om Peter står her i Skriften? Peter har jo ikke bruk for det lenger. Det står her fordi andre har bruk for det. Kan hende nettopp du nå! Skriften er nemlig i alle deler et vitnesbyrd om Ham. Det er alt for at du skal få åpnet dine øyne for Ham.
Måtte også disse ord ha fått tjene til det!
Kommentarer
Legg inn en kommentar