Jeg kom til tro sent i livet, og det etter jeg hadde prøvd "alt det andre," og innrømmet i en særdeles vanskelig fase av livet, at intet av det kom meg til unnsetning, da jeg trengte det. Jeg bad en bønn, som startet en prosess, som omsider gav meg både helbred og den indre fred, som alltid var drivkraften for min søken helt fra tenårene (født like etter krigen). Ved å akseptere Jesus, som min frelser (Joh 3.16, Joh 14.6), bønn, og erkjenne at av Nåde er vi frelst, så vendte jeg hjem til Faderhuset. Dernest daglig studier av Guds Ord med hjelp fra en vieleder jeg møtte på interentt etter bønn om slik veileder. Han møtte jeg for første gang i disse dagene. Han var selv invitert av venner, slik kom jeg med. Så ved bønn og Guds Ord, kan jeg finne tilbake Guds Fred selv i ensomhet, uansett hva verden kaster etter deg. Det er ikke tro, men en ren faktaopplysning. Intet overgår hva jeg fått del i, jeg kan bare prise Herren.
De som er troende vil forstå, for andre kanskje meningsløst, en serie internett utvekslinger er ett utmerket bevis på det. Uansett - selv ateister er er "salig i sin tro," det gjelder alle, og de får selv redegjøre for hva som fungerer for dem. For dette er min påstand: Alle uten unntak søker fred i sinn og hjerte - ja selv ateister.
Via internett har jeg skaffet meg ett rimelig godt inntrykk over hva andre kristne er opptatt av, hvordan de finner tilbake til den indre fred, holder troen levende - gjerne i felleskap. Og her ønsker jeg ikke å være kritisk til noe, for jeg føler ett dypt felleskap med dem, for jeg vet at vi har samme "agenda." Og jeg anser det ikke som kritikk, om jeg ikke underkaster meg andres tilnærming til tro.
Så til min første kristne samling, og jeg vil ta utgangs punkt i uttrykket "captured audience," - (fanget publikum). Jeg skal eksemplifsere det med en artikkel jeg en gang leste om for DDR tiden. Arbeiderene ble kommandert ut på sin fritid, for å lytte til kunstnere, som regimet hadde godkjent. Kankje måtte de betale med den kommunistiske luselønnen, og hadde fått beskjed om å klappe på de riktige plassene.
Den forsamlingen jeg er på, har de klart å samle mennesker på det 14ende året, på høyfjellet hvor de betaler for lang transport, kost, losji og gir fra seg ikke ubetydelig summer i kollekt. De handler sikkert også litteratur (jeg fant en bibelutgave, jeg lenge har ønsket meg), DVDer og annet av interesse. Det er ikke noe spesielt her, som krever hverken forklaring eller rettferdiggjøring. Menigheter må også betale sine regninger, og for det fantastiske arbeidet denne gjør, for å bringe mennesker ut av rushelvete, og til frelse. Lenge har jeg latt meg inspirere av vitner, med langt verre utgangspunkt enn mitt eget.
Hva er mitt poeng? De som har kommet her er ikke "a captured audience," ingen har beordret dem å komme, heller ikke yde økonomisk til meningheten, det gjør de sikkert med glede og stolthet. Allerede har jeg gitt frivillige gaver via nettbanken. Er det andre enn kristne frimenigheter, som klarer noe lignede, uten at de presser "a caputered audience" (skattebetaleren) til punge ut, selv om de hverken har bedte om tjenesten eller har til hensikt å møte opp? Og disse kritserer frimenigheter, endog den subsierte pressen pressen?
En "helfrelst" (25 år yngre enn meg) i mitt følge, som jeg ikke hadde møtt, var åpenbart av den oppfatning at jeg trengte hans veiledning fordi jeg var nyfrelst. Han la hender på meg uoppfordret, beordret meg til å gå frem under møtet (som jeg ikke gjorde). Han så hva jeg skrev i mine notater, fortalte meg hvor ett tallet skulle stå, hvor Paulus skrev flere brev, til å beordre meg til å sette meg på dåpsliste, flere ganger, alltid med ustoppelig taler og formaninger. Han stoppet ikke å snakke, kunne ikke en gang verdsette ett spørsmål. Jeg prøvde diskret å fortelle at jeg var kommet for å møte min bibelmentor og veileder, til å sette ham på plass en gang. Da antydet på de mest klønete måter at jeg stinket, trengte å ta et bad. Han hadde konsultert Gud om hvordan formidle det, hvorpå jeg sa er det slike banaliterer du tar opp med Gud? Så måtte jeg sette ham på plass for andre gang, hvor han sankket til meg, mens jeg satt med lukkede øyne, i en stille bønn. Han spør om jeg vet hva salvelse er, mens jeg ber!!! Jeg var ikke kommet for å bli belært av ham, om salvelse eller noe annet tema. Han gav seg ikke, jeg tenkte så: Greit jeg skal la ham holde på, men ikke ofre ham et blikk, og nyte parodien. Jeg kunne berettet om flere observasjoner, men skal ikke trette dere. En god manusforfatter kunne ikke ha skrevet et bedre "script," jeg skulle ha tapet alt sammen.
Konklusjon: Jeg gleder meg grenseløst over en hver meninghet, som klarer å bringe inn søkende mennesker til frelse, med de virkemidler som fungerer for dem, og skaffer seg økonomi for å drive arbeidet, som gir imponerede frukter - uavhengig av staten. Hvis de så forteller om Jesu offer for oss på korset, troen og Guds Nåde, har de min fulle støtte. Om noe av det ikke passer inn i min tilnærming, skal jeg ikke ha noen mening, og la det være blottet for negativitet. Unntatt jeg kan begrunne det for dem, som står meg nærmest, og som deler min tilnærningen. Det er slik meningheter dannes, selv om den har bare to medlemmer.
Dermed avslutter jeg med ett råd: Hold visse "helfreste" vekk fra noviser i troen. Jeg er ingen novise, var ferdig med ikke kristne sekter for 30 år siden, og skal klare å passe på meg selv. Den "helfrelste" - gav meg ufrivillig flere åpenbaringer. Arrgangørene har intet ansvar for denne hyperaktive fyren i Guds Rike, men mange forstandige sekulærere menesker kunne ha kommet til tro, om det ikke var for slike totalt respektløse mennesker. Og her skal jeg ta selvkritikk, i faser kan jeg selv ha vist slike holdninger, lenge før jeg ble en kristen. Dette var helt ekstremt, ja fullkomment parodisk, og lærerikt tross alt. Jeg høstet mange verdifulle erfaring fra mitt første kristne stevne.
OleA144
Kommentarer
Legg inn en kommentar