Hvem skal fri oss fra redaktørstandens forkastelige moral?

 

Fjerde Mosebok, 10,9 (DNB 1930)

Og når I drar i krig i eders land mot fiender som overfaller eder, 

da skal I blåse alarm med trompetene; 

og Herren eders Gud skal komme eder i hu, 

så I skal bli frelst fra eders fiender.

Idag begynte en pressekonferanse i Missouri med bønn. Når statsmakten ber om hjelp fra høyere makter, er situasjonen alvorlig.

Vi ser barbariet utfolde seg mer i verden og særlig i Midt-Østen.

Våre korstog var korte mens muslimenes korstog varte hundrevis av år, og var vel også den virkelige årsaken til romerrikets fall.

Det var en grusom framferd som gjorde det mulig å erobre store deler av Europa. Nå skal disse land gjenerobres.

Men har vi en felles forståelse hvordan vi skal identifisere og nedkjempe fienden, og er det ikke på tide å definere islamske bevegelser som ondskapens akser?


Det er tragisk at venstresiden til stadighet har motsatt seg bekjempelse av terror mens vi ser situasjonen stadig blir verre. 

Tragisk er det og at FN ikke går inn for å avvæpne Hamas, men gjør Hamas (ISIL/ISIS) til en likeverdig part av løsningen.

De skulle ha vært uskadeliggjort på lik linje med at IS nedkjempes.

Redaktørstanden i Europa kaster ved på antisemittismens bål. Det lages et bilde av Gaza-krigen som kun stemmer med deler av virkeligheten. Israel skulle berømmes for jobben mot Hamas, som har bygget inngang til tunneller i moskeer og sivile hus.

Men Israel klandres for tapstall mens de har sitt på det tørre i henhold til reglene for krig. De har forsøkt å spare så mange som mulig, men kan ikke risikere eller godta at undergrunnsvirksomheten mot jødiske liv skal lykkes.

Nå marsjerer for første gang i historien islamister, sosialister og nynazister side om side i offentlige demonstrasjoner som grønn-brun-røde allianse mot Israel og jøder.

I London fjernes kosher-mat i butikkenes hyller av frykt for demonstranter. Dette mens Vårt Lands VD fremmer Leif Gullbergs innlegg om antisemittisme i fallende trend til lesetips. Hvem skal fri oss fra redaktørstandens moralsk forkastelige og likegyldige relativisme?