Derfor, dersom nogen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt! 2Kor 5.17
Jeg har fortalt hvordan minnet om den fortapte sønns hjemkomst fra min lærerinnes fortellinger på 50-tallet, og hvordan en enkel bønn tok meg inn på fast grunn. Der kunne jeg blitt en vanekristen, som blandet det gamle med det nye. Det skjedde, men Spikeren ville ikke ha noe av det.
Jo mer tid som går, dess mer takknemlig blir jeg, fordi han ikke var ”inkluderende”. Vi vet hva som skjer da: Erstatningsteologiene fremstår som en gresshoppesverm.
Når vi tror at Gud tok ”human form,” og vandret rundt i tre år, avsluttet sin lærergjerning i Gethsemane, da vingler vi ikke lenger. Derfra til oppfyllelsen av det så lenge varslede offer flere tusen år i forveien. DA TROR VI DET, slik det er fortalt Joh 3.16-17, samt 14.6 - og i denne visshet: "For av nåde er I frelst, ved tro, og det ikke av eder selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, forat ikke nogen skal rose sig."
De siste timene i Gethsemane har en helt spesiell betydning for meg (har bilder også fra folkeskolen). Ordene til Filip, med hvert ord og formaning til ”lærersveiane.” Det er en slik inspirasjon, uten forringelse for noe annet i Skriften (alt er en Enhet). Dog der er Gud, og sier det som det er, for oss å få del i 2000 år senere. Bare tenk, dette ble ikke noe som skjedde på en liten hageflekk, for å bli glemt. Det hadde kraft – Guds Kraft, og det var alt satt i scene!
Joh 16.8-9 ”Filip sier til ham: Herre! vis oss Faderen, og det er oss nok! Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos eder, og du kjenner mig ikke, Filip? Den som har sett mig, har sett Faderen; hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen?”
Jeg kan si mye om opplevelsen av disse to vers for ca to år siden (som jeg hadde lest før, uten en slik massiv effekt). Der sto Gud, og vi får del i det i vår tid. Han sier det med så mange ord etter han tok menneskelig form, for å redde oss fra fortapelsen … ”den som har sett mig, har sett Faderen.” Disse ord gav en enorm forløsning. Min venn og mentor måtte be meg ”coole” litt ned etter hvert. Alltid stram i regien – det er han.
Vi er I Kristus, og det er for meg nå en ufeilbarlig tilstand. Jeg er i Arken, beskyttet, og alle mine byrder er tatt over av Jesus. Det er en udiskutabel realitet.
Kom til mig, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile!
Hvorfor er jeg så sikker? Fordi intet kan sammenlignes med noe jordisk, ”Kjærleiken (GUDS) strøymar på så eg kan knapt kan andas. ”Verden er ikke mer”. Det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!”
Her må jeg fortelle om vår uke hjemme hos meg i mai 2014, med bibeltime, nattverd og fellesbønn - hver kveld. Det mest meningsfulle jeg har delt med noe medmenneske. Vi jobbet oss vers for vers igjennom Romerbrevet. Hvor den gamle pakt / loven ble som en uoppnåelig standard, for å vise hvor tragisk det jordiske og kjødelig liv er. Selv hvor meget vi enn strekker oss mot dette idealet, så holder det ikke. Vi skal ikke forakte loven, for vi vet at uten lover (derivativ av de ti bud), kan samfunn falle ned i barbariet på ”no time.” Essensen her var at vi ble gitt Frelsen i gave, bare ved å ta i mot, i tro, og at vi - I KRISTUS - blir som ham - syndfri. Likevel iakttar vi disse ord:
"Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss; dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." 1 Joh 1,8-9.
Likefult gjelder dette: ”Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt mig, han har evig liv og kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.” John 5.24
Det var da - i studie av Romerbrevet - jeg sa til Spikeren på hans vestlandsdialekt, og nærmest omfavnet ham: ”Eg gir meg øve.” Igjen en ufattelig AHA opplevelse, og forløsning. Tidlig under våre e-mail utvekslinger hadde jeg lest hele Matteus, med lyd, og måtte legge meg nedpå på sengen - helt utmattet. Sendte en e-mail til min mentor med følgende ordlyd, for å komme til hektene: ”Jeg må bli et bedre menneske.”
Igjen responsen overrasket meg, han sa ikke: ”Ja, du må skjerpe deg,” det var ikke der det lå. Siden skjønte jeg, hans stramme regi - for det er her det ligger:
Så hvor kommer Guds Ord inn i ”the equation?” Det er en vekselvirkning, der hvert ord gir tilstanden mer dybde. Visshet om ens status, I Kristus blir bare mer fyllestgjort. Så en ny runde, og Ordet har bare mer å gi av hva du ikke så før. Derfor må en hver søker av Frelsen, vokse i tro, bygge på det Guds nærvær de kjenner, og vende tilbake til Ordet. Jeg bare vet at dets sjenerøsitet er uten limit. Ja, selv for den som starter helt fra "scratch."
I alle år merket jeg det, at om jeg åpnet bibelen eller ett ord kom til meg tilfeldig, så hadde det en virkning. Beviset er at sammen med disse ordene om hjemkosten i Lukas, og alt annet i sum, innså jeg at jeg hadde bare en opsjon da jeg befant meg i det dypeste mørket. Det var ikke bare tomhet, ett kraftsenter var der tross alt, bygget på Guds Ord. Noe var sådd, i min jord – tross all motgang og håpløshet.
Jeg takker og priser deg HERRE - i Jesu Kristi Navn - for din Nåde, Miskunn, Kjærlighet og Godhet, og for at du sendte en veileder, da jeg bad om det. Amen.
Hva så med verden der ute? Jo vi merker at den dukker opp, og jeg ser den faktisk legger seg over hjertet som en sky på himmelen. Like illusorisk, like forgjengelig og som i Joh 1... består den også av ord (info), og en emosjonell kraft eller energi om du vil. Den når hjernen ”and here we og again.”
Dog trenger vi ikke lenger å være offer og fortapte i verden. Det er bare en projeksjon. For bare Gud ER. Vi har ett trygt sted å vende tilbake til. Med Ordet, i bønn, og her kan vi også bli mer vis om verden i hver runde. Være i verden, men egentlig ikke. Og jeg ser det jo så klart nå. Hvorfor jeg lå nede for full telling, fordi jeg ikke kunne vende tilbake til Arken, ta tilflukt i Kristus, - jeg manglet innsikten.
Kom til mig, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile!
Livskraften tørket inn, en ond sirkel, visste ikke hvordan finne kraft og håp. Da - på det aller mørkeste - bad jeg en bønn, og Herren steg ned,\ og ledet meg på veien hjem.
Gud Velsigne - min venn, veileder, mentor og for din tjeneste i Guds Rike.
Din Venn og bror i Kristus.
Winston Kirkehøyden
Kommentarer
Legg inn en kommentar