Ja, det er sant! Bibelen forutser faktisk Islam hele 2600 år før Islam oppstår.
For å finne kilden til det hele, må vi gå 4000 år tilbake i tid. Til tiden da Abraham levde. Jeg tror imidlertid det er viktig at vi kjenner litt til Abrahams liv og historie før vi går videre. Derfor vil jeg først bare gi dere en kort liten oversikt.
Abraham (eller Abram, som han først blir kalt) er den første av Israels stamfedre. Navnet Abram betyr "opphøyet far". Dette navnet forekommer helt frem til 1 Mos. 17, 5, hvor det byttes ut med Abraham, som betyr "far til mange folk."
Abram var Tarahs eldste sønn og en slektning av Sem. Abram bodde i Ur i Kaldea ved bredden av Eufrat, en by som vi nå gjennom utgravingener har lært godt å kjenne. I denne provinsen nær den Persiske Bukt lå det mange store byer tett ved hverandre. Sammen utgjorde de en veldig millionby, som også var oldtidens første store kultursentrum.
Abrams far Tarah dyrket mange guder, men Abram tilba bare èn eneste Gud. Man har stundom søkt å forklare denne Abrams tro ut fra den babylonske religionen, ettersom en viss monoteistisk tendens gjorde seg gjeldende der på Hammurapis tid. Man begynte mer å dyrke Marduk som den høyeste av Babels guder og mente at han hadde makt over alle de andre gudene. Abrams tro har imidlertid intet å gjøre med den tilfeldige strømningen innen den babylonske religionen. Abrams tro må oppfattes som en motstand også mot denne nye form av hedenskap.
Abram representerer istedet den urgamle monoteismen, som har gått i arv innen hans omgivelser, til tross for at hans nærmeste forfedre forkastet den. Når Tarah valgte Karan, som lå ca. 880 km. fra Ur, til sitt nye bosted, kan det bero på at Karan, likesom Ur, var et sentrum for månedyrkelsen og derfor en by med livlig handel.
Etter Tarahs død bega Abram seg til Kanaan. Sannsynligvis dro han gjennom Damaskus, hvor han kan ha truffet Elieser og fått ham med seg, 1 Mos. 15, 2. Abrams vei i Kanaans land utmerkes av altere som han bygde.
Tvunget av hungersnød drar Abram til Egypt. Der utgir han sin hustru Sarai for å være sin søster, fordi han frykter Faraos ubeherskede sinn og de farer som derfor truer ham selv. Abram bragte ved sin nødløgn både sin hustru og seg selv i stor fare.
Da han vendte tilbake til Kanaan gjennom Sydlandet (Negev), fikk han fornyet løftene om dette landet (Kanaan) og bosatte seg ved Hebron.
Deretter leser vi om hvordan Gud lover å beskytte Abraham og belønne ham stort ved å gjøre hans ætt like talløs som stjernene.
Dette kan vi lese om fra i 1Mos 15,1, og det starter med at Abraham er fortvilet fordi han ennå er barnløs og ikke har noen etterkommere. Gud lover imidlertid Abraham at han skal få barn og at hans ætt skal bli veldig tallrik. Men ettersom årene går og ingenting skjer, foreslår Abrahams hustru, Sarai, at de skal bruke trellkvinnen Hagar som konkubine. (Det samme praktiseres faktisk av norske ektepar idag).
Under svangerskapet oppstår det imidlertid konflikt mellom Abrahams hustru, Sarai, og trellkvinnen Hagar, hvor Hagar begynner å mobbe Sarai fordi hun ikke er istand til å gi mannen sin barn. Sarai jager dermed Hagar på dør slik at hun flykter ut i ørkenen.
Men Herrens engel finner Hagar, ensom og forlatt, og sier til henne at hun skal vende tilbake til sin husfrue Sarai og underkaste seg henne. For du er med barn, og du skal føde en sønn. Du skal kalle ham Ismael, for Herren har hørt deg i din fornedrelse, sier han. Men engelen sa noe mer, noe som faktisk er utrolig viktig å få med seg. Han sa nemlig dette om barnet som skulle bli født: "Han skal bli et villesel av et menneske. Hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham. Han skal bo rett for øynene på alle sine brødre." Med disse ord, vender altså Hagar tilbake til Abrahams hus, og hun føder Ismael som de alle venter på og til slutt får.
Men Gud bryter aldri sine løfter, og 14 år etter at Ismael var født, blir Abrahams hustru Sarai gravid og gir dem sønnen Isak, som betegnes som "løftessønnen", fordi det var denne sønnen Gud hadde lovet Abraham.
Dermed hadde Abraham plutselig to sønner, hvorpå den eldste (Ismael) var født gjennom et konkubinat forhold, mens den yngste (Isak) var født gjennom et ekteskaps forhold. Dermed var det duket for storkonflikt når man skulle avgjøre hvem som var den rettmessige arving av de to.
Her har du faktisk starten på Midt-Østen konflikten, som ligger 4000 år tilbake i tid. Det er også her Jødedom og Islam skiller lag. For mens Jødene mener Isak er den rettmessige arving, mener Araberne at Ismael er den rettmessige arving, siden han ble født før Isak.
Tar vi en rask titt på Wikipedia, kan vi se hvor vanskelig det kan være å avgjøre slike saker. Der står det nemlig slik:
"Konkubinat betegner et åpent, ikke-ekteskapelig samliv mellom to personer av motsatt kjønn (se også frille, samboerskap). Dermed var ikke samlivet regulert av loven om ekteskap. Konkubinat var straffbart i Norge frem til 1972. Bestemmelsen hadde imidlertid blitt forsøkt opphevet allerede på 1950-tallet, og var «sovende» i de siste tiårene av sin eksistens i Norge. Konkubinatets utforming er meget avhengig av historisk og kulturell kontekst. Barn som er født fra et samboende forhold kan til forskjell fra barn født i ekteskap ofte ha andre arverettigheter. Konkubinatet har ofte vært begrenset til velstående og politisk mektige sosiale lag."
Her ser vi altså at barn som er født fra et samboende (konkubinat) forhold kan til forskjell fra barn født i ekteskap ofte ha andre arverettigheter.
Følger man slektstavlene vil en se at Ismaels ætt fører til araberne og Muhammed, mens Isaks ætt fører til jødene og Kristus. Når vi så ser på hva engelen sa om Ismael, at "Han skal bli et villesel av et menneske. Hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham. Han skal bo rett for øynene på alle sine brødre.", ja da begynner vi å ane hva denne konflikten går ut på.
Derfor er ikke Midtøsten konflikten noe som kan løses med menneskelige midler. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.
Islam ble grunnlagt av "profeten" Muhammed, 600 år etter Kristus. Muhammed hevdet at han fikk syner og drømmer fra engelen Gabriel. Men 500 år før Islam oppstår, sier Gal 1,8 "Om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!"
Det sies at da Muhammed fikk sine angivelige syner fra engelen, var han lite villig til å snakke om det, nettopp fordi han fryktet for at det hele kunne være et bedrag fra den Onde selv. Det gikk faktisk flere år før noen endelig klarte å riste budskapet ut av ham, og dermed ble Islam født.
Så kan vi spørre: Ble ikke Ismaels ætt både stor og tallrik gjennom araberne? Og har ikke araberne nettopp vært som et villesel gjennom Islam, hvor de har løftet sin hånd og kriget mot alle og enhver, og alle har måttet forsvare seg mot dem? Og har de ikke bodd rett foran øynene på sine brødre - Jødene? Jo det har de. Det skjedde, akkurat som Bibelen sa.
Idag har vi dem til og med boende rett foran våre øyne, og de er like ville. For også idag løfter de sine hender og fører jihadkrig imot oss. Vi har Ismaels ætt rett utenfor stuedøren vår. Ser du dem?
Spikeren
For å finne kilden til det hele, må vi gå 4000 år tilbake i tid. Til tiden da Abraham levde. Jeg tror imidlertid det er viktig at vi kjenner litt til Abrahams liv og historie før vi går videre. Derfor vil jeg først bare gi dere en kort liten oversikt.
 |
| Væren i kratet - 1Mos 22,13 - funnet i Ur |
Abram var Tarahs eldste sønn og en slektning av Sem. Abram bodde i Ur i Kaldea ved bredden av Eufrat, en by som vi nå gjennom utgravingener har lært godt å kjenne. I denne provinsen nær den Persiske Bukt lå det mange store byer tett ved hverandre. Sammen utgjorde de en veldig millionby, som også var oldtidens første store kultursentrum.
Abrams far Tarah dyrket mange guder, men Abram tilba bare èn eneste Gud. Man har stundom søkt å forklare denne Abrams tro ut fra den babylonske religionen, ettersom en viss monoteistisk tendens gjorde seg gjeldende der på Hammurapis tid. Man begynte mer å dyrke Marduk som den høyeste av Babels guder og mente at han hadde makt over alle de andre gudene. Abrams tro har imidlertid intet å gjøre med den tilfeldige strømningen innen den babylonske religionen. Abrams tro må oppfattes som en motstand også mot denne nye form av hedenskap.
Abram representerer istedet den urgamle monoteismen, som har gått i arv innen hans omgivelser, til tross for at hans nærmeste forfedre forkastet den. Når Tarah valgte Karan, som lå ca. 880 km. fra Ur, til sitt nye bosted, kan det bero på at Karan, likesom Ur, var et sentrum for månedyrkelsen og derfor en by med livlig handel.
Etter Tarahs død bega Abram seg til Kanaan. Sannsynligvis dro han gjennom Damaskus, hvor han kan ha truffet Elieser og fått ham med seg, 1 Mos. 15, 2. Abrams vei i Kanaans land utmerkes av altere som han bygde.Tvunget av hungersnød drar Abram til Egypt. Der utgir han sin hustru Sarai for å være sin søster, fordi han frykter Faraos ubeherskede sinn og de farer som derfor truer ham selv. Abram bragte ved sin nødløgn både sin hustru og seg selv i stor fare.
Da han vendte tilbake til Kanaan gjennom Sydlandet (Negev), fikk han fornyet løftene om dette landet (Kanaan) og bosatte seg ved Hebron.
Deretter leser vi om hvordan Gud lover å beskytte Abraham og belønne ham stort ved å gjøre hans ætt like talløs som stjernene.
Dette kan vi lese om fra i 1Mos 15,1, og det starter med at Abraham er fortvilet fordi han ennå er barnløs og ikke har noen etterkommere. Gud lover imidlertid Abraham at han skal få barn og at hans ætt skal bli veldig tallrik. Men ettersom årene går og ingenting skjer, foreslår Abrahams hustru, Sarai, at de skal bruke trellkvinnen Hagar som konkubine. (Det samme praktiseres faktisk av norske ektepar idag).
Under svangerskapet oppstår det imidlertid konflikt mellom Abrahams hustru, Sarai, og trellkvinnen Hagar, hvor Hagar begynner å mobbe Sarai fordi hun ikke er istand til å gi mannen sin barn. Sarai jager dermed Hagar på dør slik at hun flykter ut i ørkenen.
Men Herrens engel finner Hagar, ensom og forlatt, og sier til henne at hun skal vende tilbake til sin husfrue Sarai og underkaste seg henne. For du er med barn, og du skal føde en sønn. Du skal kalle ham Ismael, for Herren har hørt deg i din fornedrelse, sier han. Men engelen sa noe mer, noe som faktisk er utrolig viktig å få med seg. Han sa nemlig dette om barnet som skulle bli født: "Han skal bli et villesel av et menneske. Hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham. Han skal bo rett for øynene på alle sine brødre." Med disse ord, vender altså Hagar tilbake til Abrahams hus, og hun føder Ismael som de alle venter på og til slutt får.
Men Gud bryter aldri sine løfter, og 14 år etter at Ismael var født, blir Abrahams hustru Sarai gravid og gir dem sønnen Isak, som betegnes som "løftessønnen", fordi det var denne sønnen Gud hadde lovet Abraham.
Dermed hadde Abraham plutselig to sønner, hvorpå den eldste (Ismael) var født gjennom et konkubinat forhold, mens den yngste (Isak) var født gjennom et ekteskaps forhold. Dermed var det duket for storkonflikt når man skulle avgjøre hvem som var den rettmessige arving av de to.
Her har du faktisk starten på Midt-Østen konflikten, som ligger 4000 år tilbake i tid. Det er også her Jødedom og Islam skiller lag. For mens Jødene mener Isak er den rettmessige arving, mener Araberne at Ismael er den rettmessige arving, siden han ble født før Isak.
Tar vi en rask titt på Wikipedia, kan vi se hvor vanskelig det kan være å avgjøre slike saker. Der står det nemlig slik:
"Konkubinat betegner et åpent, ikke-ekteskapelig samliv mellom to personer av motsatt kjønn (se også frille, samboerskap). Dermed var ikke samlivet regulert av loven om ekteskap. Konkubinat var straffbart i Norge frem til 1972. Bestemmelsen hadde imidlertid blitt forsøkt opphevet allerede på 1950-tallet, og var «sovende» i de siste tiårene av sin eksistens i Norge. Konkubinatets utforming er meget avhengig av historisk og kulturell kontekst. Barn som er født fra et samboende forhold kan til forskjell fra barn født i ekteskap ofte ha andre arverettigheter. Konkubinatet har ofte vært begrenset til velstående og politisk mektige sosiale lag."
Her ser vi altså at barn som er født fra et samboende (konkubinat) forhold kan til forskjell fra barn født i ekteskap ofte ha andre arverettigheter.
Derfor er ikke Midtøsten konflikten noe som kan løses med menneskelige midler. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.
Islam ble grunnlagt av "profeten" Muhammed, 600 år etter Kristus. Muhammed hevdet at han fikk syner og drømmer fra engelen Gabriel. Men 500 år før Islam oppstår, sier Gal 1,8 "Om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!"
Det sies at da Muhammed fikk sine angivelige syner fra engelen, var han lite villig til å snakke om det, nettopp fordi han fryktet for at det hele kunne være et bedrag fra den Onde selv. Det gikk faktisk flere år før noen endelig klarte å riste budskapet ut av ham, og dermed ble Islam født.
Så kan vi spørre: Ble ikke Ismaels ætt både stor og tallrik gjennom araberne? Og har ikke araberne nettopp vært som et villesel gjennom Islam, hvor de har løftet sin hånd og kriget mot alle og enhver, og alle har måttet forsvare seg mot dem? Og har de ikke bodd rett foran øynene på sine brødre - Jødene? Jo det har de. Det skjedde, akkurat som Bibelen sa.
Idag har vi dem til og med boende rett foran våre øyne, og de er like ville. For også idag løfter de sine hender og fører jihadkrig imot oss. Vi har Ismaels ætt rett utenfor stuedøren vår. Ser du dem?
Spikeren