Sosialismens sanne vesen

Sosialister har vel egentlig aldri brydd seg prinsipielt eller praktisk om innholdet i begrepet "omsorg". Det de er ute etter er å fjerne «urettferdighet» som kan defineres som ulike typer forskjeller. Det er for eksempel «urettferdig» at vi bor i et vellykket land som kan rettes opp ved at man tar inn et tilstrekkelig antall fra mislykkede land, slik at man jevner ut til vi blir like mislykkede. Dette er sosialisme og sentrum i et nøtteskall: Finn noe som fungerer og ødelegg det.

Kommunisme skapte «likhet» ved at (nesten) alle fikk det like dårlig. Den grenseløse multikulturismen vil sannsynligvis føre til et lignende resultat. Spørsmålet er om det overhode finnes noen ikke-totalitær form for sosialisme. Svaret er sannsynligvis nei.

Grunnen til at alle former for sosialisme ender i havari, er fordi prosjektet er basert på en ideologi og menneskesyn som ikke stemmer med de naturgitte og kulturbetingede forutsetningene, men at de i «fremskrittets» navn likevel insisterer på å gjennomføre eksperimenter med millioner av mennesker som rene forsøkskaniner. Dessuten vil sosialisme alltid innebære økt statlig makt over skjebner og individ.

Det har vært argumentert for at det var feil ikke å ha en Nurnbergsprosess over kommunismens forbrytelser etter den kalde krigen, slik man hadde det mot nazismen etter andre verdenskrig. Dette har medført at marxister i sentrale posisjoner har kunnet omgruppere seg og fortsette sin kamp mot vestlig sivilisasjon uten å bli stilt til ansvar for konsekvensene.

Sosialisme er derfor pr. definisjon drevet av holdninger og motiv der saken hele veien helliger midlene, og der individet til sist blir en salderingspost under påskudd om at det blir tatt vare på ved å umyndiggjøre det.

Sosialisme er faktisk motsatsen til kristendom, fordi Jesus praktiserte det motsatte. Han gav nemlig individet både ansvar og rett til ta selvstendige valg.

Sosialisme og kommunisme er vel som de fleste -ismer, tuftet på utopiske "verdensforbedringer" og drømmer om en "bedre verden." Det er i og for seg ikke galt, så lenge man har en realistisk forståelse av at mennesket ikke er - og ikke kan - bli "perfeksjonert." Som kristen vil man gjerne si at "mennesket er en fallen skapning som må styres av Gud for at det ikke skal bli styrt av tyranner." (Sit. William Penn)

Arbeiderpartiets nestleder og utenriksminister, professor og historiker Edvard Bull, skrev følgende i sin bok fra 1923:

”Vi skal gjøre skolen verdslig, likesom sykepleien og begravelsen, ekteskapet og fødsels-registreringen. Vi skal sloss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom, som med andre fordummende sekter.
Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi mener at religionen i og for seg er en privatsak. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det.
Skal vi skape den sosialistiske skole, må vi ha makten i skolestyrene og i kommunestyrene, og bruke vår makt hensynsløst.
Vi vil bort fra alt det barbariske og fra den usunne lære og moral, som barna lærer gjennom religions-undervisningen. Skolepolitikk er klassepolitikk”.

Dette har de klart nå med god hjelp fra KrF's Lilletun som inført KRL i skolen. Sosialisme er bare et finere ord for kommunisme.

tetrade og baldrian