- Jeg er islamkritiker og møter ingen motstand, sier Lars Gule

Nettavisen

- Jeg er islamkritiker og møter ingen motstand, sier Lars Gule.

Foto: Vidar Ruud NTB scanpix

Lars Gule er førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han forsker på blant annet flerkulturalitet, ekstremisme, islamisme og politisk islam.

– Hvilke holdninger har folk til islamkritikk i dag? Er det akseptert å kritisere religionen?

– Det varierer. Det er også avhengig av hva man mener med islamkritikk. Ikke all såkalt kritikk av islam og muslimer er islamkritikk. I stor grad er mye av det som kalles islamkritikk hat, hets og rasisme. Det er mulig å opptre rasistisk overfor mennesker med en annen religion og kultur. Det blir rasisme når den såkalte kritikken baserer seg på feil og forestillinger om uforanderlighet; som at islam er en evig ond religion som bare kan forstås på én måte.

Men det er selvsagt akseptabelt å kritisere religioner, inkludert islam. Kritikk av konkrete dogmer og praksiser – som troen på at alt er forutbestemt eller kvinneundertrykkende praksiser – er til og med nødvendig.

– Hvilke fordommer møter islamkritikere?

– Jeg vet ikke om seriøse islamkritikere møter særlig mange fordommer, men det kan være en tendens til at seriøs kritikk blir slått sammen med hatefulle og rasistiske, eller også islamofobe, ytringer om islam. Det er uheldig. Det er viktig å skille skitt og kanel på dette feltet.

– Hvorfor møter islamkritikere motstand?

– Seriøse islamkritikere møter ikke motstand. Jeg er islamkritiker og møter ikke motstand. Men nettopp på grunn av den nevnte sammenblandingen og mangelen på nyanseringer og presisjon, vil nok en del seriøse kritikere også bli oppfattet som useriøse og alliert med de hatefulle.

– Hvorfor skal alle islamkritikere beskyttes under ytringsfriheten?

– Alle ytringer er i utgangspunktet beskyttet av ytringsfriheten. Det gjelder også de groveste ytringene om islam og muslimer, men dersom det slår over i hat og hets, blir rasisme, finnes det grenser som trekkes av straffeloven (§ 135a). Ytringsfriheten har altså grenser, men det viktige er ikke å bruke rettsvesenet for å opprettholde disse grensene. Det skal bare skje i de mest ekstreme tilfellene. Det viktigste vi kan gjøre er å ta til motmæle mot hat og hets. Og drive seriøs og saklig islamkritikk.

Les mer i  Nettavisen