 |
| Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram. |
Et av de første bibelversene som virkelig ble stort for meg, er det som står i 1 Mos 15,5. Her leser vi om hvordan Gud tok Abraham med utenfor det teltet som han hadde stengt seg inne i og ber ham om å se opp mot himmelen og telle stjernene. Den første tiden brukte jeg dette verset som et lite vitnesbyrd, men senere ble det en andakt utav det. Hvis du har lyst, kan du lese den her: "Se nå opp mot himmelen og tell stjernene"
Idag har jeg lyst til å gå litt videre med historien fra 1 Mos, kapitel 15, for her finner vi det som kalles for "Abrahamspakten". Det er kanskje ikke så mange som kjenner til denne litt "bortgjemte", men dog uhyre viktige pakten. For her forkynnes det faktisk rettferdiggjørelse ved tro i det gamle testamente. La oss se litt nærmere på dette:
Etter at Gud i 1 Mos 15,5 hadde lovt Abraham at hans ætt skulle bli like tallrik som stjernene, står det noe flott i neste vers: 1 Mos 15,6 "Og Abram trodde på Herren, og Han (Herren) regnet ham (Abram) det til rettferdighet."
Tror du at din ætt vil bli like tallrik som stjernene? Eller sitter du ennå innestengt i teltet ditt og tror at alt bare er slutt når du dør? Vet du ikke at Gud sier det samme til deg som han sa til Abraham i 1 Mos 15,1? "Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor.". I såfall er det viktig at du får del i denne Abrahams ætt, og at du drar bort fra de mange andre ættene som går en evig fortapelse i møte. Jeg skal komme tilbake til akkurat dette i slutten av andakten. Nå skal vi imidlertid se litt på hvordan Gud stadfester sitt løfte til Abram gjennom det som vi idag gjerne kaller for "Abrahamspakten".
Deretter gjentar Herren sitt løfte til Abraham i 1 Mos 12,6-7 "Så drog Abram gjennom landet helt til helligstedet Sikem, til More-eika. Kanaaneerne bodde den gang i landet. Da viste Herren seg for Abram og sa: «Din ætt vil jeg gi dette landet.»"
Etter at Abraham hadde bodd i Sikem en stund, blir det hungersnød, slik at ham må dra til Egypt. Når så de harde tidene er omme, drar han igjen opp til det som kalles for "Kanaans land". Men på veien skiller Abraham og sønnensønnen Lot lag, slik vil leser om i 1 Mos 13,11-13 "Så valgte Lot seg hele Jordan-sletten og drog østover. Slik skiltes de fra hverandre. Abram ble boende i Kanaan, mens Lot slo seg ned i byene på sletten og flyttet med teltene sine helt ned til Sodoma. Folk i Sodoma var onde og syndet grovt mot Herren."
Deretter gjentar Herren for tredje gang sitt løfte til Abraham, som nå altså bor i Kanaan:
I kapitel 14 leser vi så om forskjellige kriger blant småkongene i området, der bl.a. Lot blir tatt til fange av kongen i Sodoma og hvordan Abraham redder Lot ut av situasjonen.
Kongen i Sodoma forsøker imidlertid å gjøre en avtale med Abraham der han sier følgende i 1 Mos 14,21-24 "Kongen i Sodoma sa til Abram: "Gi meg folket, og ta du godset!" Men Abram svarte ham: "Jeg rekker min hånd opp til Herren, Den Høyeste Gud, han som skapte himmelen og jorden: Jeg tar ikke så mye som en tråd eller en sandalrem av alt det du eier. Du skal ikke ha det å si at du har gjort Abram rik. Jeg vil bare ha igjen for den maten folkene spiste. Og så vil jeg at de mennene som var med meg, Aner, Esjkol og Mamre, skal få den delen som de har rett til."
Kjenner du igjen politikken? "Gi meg folket, og ta du godset!"... Med andre ord: "Bare jeg får folket, så kan du få alle de materielle godene du ønsker deg." Er det ikke nettopp den politikken vi ser mer og mer av i Vesten, og kanskje særlig her i Norge? Er det ikke en slående likhet mellom dagens norske politikere og kongen i Sodoma, der bl.a. Hareide går i homoparade og både Erna og Jonas, og de fleste andre partier på Stortinget jobber imot de landløftene som Gud gav til Abraham? Sannelig opplever vi Sodomistiske tilstander her i landet, mens politikerne, media og folket ser ut til å være slått med blindhet, på samme måte som mennene i Sodoma i sin tid ble. - Uansett: Vi går tilbake til Bibelen...
Så kommer vi til kapitel 15 i 1 Mos, der Herren for fjerde gang gjentar sitt løfte til Abraham:
1 Mos 15,1 En tid etter at dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: "Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal bli meget stor."
Og i 1 Mos 15,7-8 leser vi følgende: "Så sa Han (Herren) til ham (Abraham): "Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet til eie." Abram sa: "Herre, min Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal få det til eie?"
Deretter leser vi om de forberedende ritualene som måtte gjøres før pakten kunne inngås: 1 Mos 15,9-10 "Da svarte Han (Herren): "Hent meg en treårs kvige, en treårs geit og en treårs vær, en turteldue og en dueunge!" Abram hentet alt dette til Ham, skar dyrene over på midten og la det ene stykket av hvert dyr rett imot det andre; men fuglene skar han ikke over."
Hva symboliserer så disse dyrene? Først og fremst symboliserer de Jesu død. Noen mener at de kanskje også viser til den treenige Gud, med kvigen som Faderen, geiten og væren som sann Gudesønn og sann Menneskesønn, og turtelduen som Den Hellige Ånd. Men hva så med dueungen - hvem tror du den symboliserer? - Den symboliserer deg og meg! Kol 3,3 "Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud."
La du merke til at det stod "men fuglene skar han ikke over"? Da passer det i såfall ganske naturlig å nevne det som står i 2 Kor 4,8-10 "Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt. Vi er nedslått, men ikke ødelagt. Og alltid bærer vi Herren Jesu død med oss i legemet, for at Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme." ... Og turtelduen (kjærlighetsduen) - Den Hellige Ånd - er alltid med oss.
Så står der noe merkelig i neste vers: 1 Mos 15,11 "Rovfugler slo ned på de døde dyrene, men Abram jaget dem vekk."
Har du opplevd disse rovfuglene som vil hakke istykker Guds hellige offer? De kommer bl.a. i form av ateister og såkalte "eksperter" som mener Gud ikke eksisterer og at frelsen bare er noe stort tull. De kan også komme i form av tvil og forskjellige slags prøvelser som vi blir utsatt for. Når det skjer, la oss gjøre som Abraham: La oss jage dem bort!
Men så skjer det noe tragisk i fortellingen vår: For når alt er klart og pakten skal stadfestes, da sovner Abraham fra hele greia! 1 Mos 15,12 "Da solen var nær ved å gå ned, falt det en dyp søvn over Abram. Redsel kom over ham - et stort mørke." - akkurat som disipplene sovnet i Getsemane hagen.
Har du sovnet i denne mørke tiden som vi nå lever i? Nå når Herren er iferd med å stadfeste den frelsespakten som Han har lovt alle de som tror og har tatt imot Jesus som sin Frelser? Er du redd for at Herren kanskje har ombestemt seg og at nåden ikke holder?
Da skal du vite at Herren for femte gang gjentar sitt løfte til Abraham: 1 Mos 15,13-16 "Og Gud sa til ham: "Det skal du vite, at dine etterkommere skal bo som innflyttere i et land (Egypt) som ikke hører dem til. De skal trelle for folket der og underkues av det i fire hundre år. Men det folket de må trelle for, vil jeg også dømme, og siden skal de dra ut med mye gods. Og du skal gå bort i fred til dine fedre; i en god alderdom skal du gå i grav. I det fjerde slektledd skal de komme hit igjen; for amorittenes syndeskyld har ennå ikke fylt sitt mål."
Deretter stadfester Herren pakten helt alene. Abraham slipper å gjøre noen verdens ting. Det eneste Abraham hadde gjort var å drepe offerdyrene, slik som våre synder drepte Jesus. Og på samme måte som solen gikk ned over Abraham og han befant seg i stummende mørke, slik befant også vi oss i stummende mørke når Herren stadfestet frelsespakten for oss. Rom 5,8 "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere."
Slik står det i 1 Mos 15,17-21: "Da solen var gått ned, og det var blitt stummende mørkt, viste det seg en rykende ovn, og en flammende lue som fór fram mellom kjøttstykkene. Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: "Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat, landet som tilhører kenittene, kenisittene og kadmonittene, hetittene, perisittene og refaittene, amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene."
Det er altså dette som kalles for "Abrahamspakten". Ikke bare rettferdiggjør den Abraham og hans ætt ved tro - den gir også landløfter med klare grensebeskrivelser som ingen menneskelige makter hverken kan eller skal rokke ved. Stakkars den som prøver på det. Ham vil det gå ille med til slutt.
Som et lite parantes kan vi dessuten nevne at Herren forkynner både Israels bortførelse og utgang fra Egypt for Abraham ca. 500 år før det faktisk skjer. Og her sier Herren vår Gud klart og tydelig: "Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat, landet som tilhører kenittene, kenisittene og kadmonittene, hetittene, perisittene og refaittene, amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene." Det er med andre ord ingen tvil om hvem som har rett på Israels land og hvor grensene for deres landområde går.
Så lovte jeg å komme tilbake til dette med Abrahams ætt, som altså står i entallsform. Dette er også noe Paulus bemerker i Gal 3,16-20 "Gud gav løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke flertall, "til hans ætter", men entall, "til din ætt"; det er Kristus. Jeg mener altså dette: En pakt som allerede er opprettet av Gud, blir ikke opphevet av loven som kom 430 år senere, slik at løftet settes ut av kraft. Hvis arven avhenger av loven, da blir den ikke gitt på grunn av løftet. Men det var jo ved et løfte Gud i sin nåde gav arven til Abraham. Hvorfor ble så loven gitt? Den ble gitt som et tillegg for å gjøre klart hva lovbrudd er, inntil den ætt kom som løftet gjaldt. Loven ble gitt ved engler, gjennom en mellommann. Men en mellommann trenges ikke hvor det bare er én, og Gud er én." Joh 1,17 "For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus." Og Jesus sier om seg selv: "Jeg og Faderen er ett." (Joh 10,30).
Ser du hvordan alle bitene i puslespillet faller perfekt på plass? Den Abrahams ætt det her er snakk om er altså den ene, ekte ætten som fører til Kristus. Det vil i klartekst si slektsleddene som går fra Abraham, Isak og Jakob, osv. og helt fram til Kristus. Landløftene og rettferdiggjørelsen gjelder altså ikke for den uekte sønnen Ismael, som Abraham fikk med trellkvinnen Hagar, og som faktisk fører til Muhammed. Det gjelder heller ikke for noen annen ætt utenom den ene ætten som fører til Kristus.
En må altså være født inn denne eneste ekte Abrahams ætt, før vi kan få del i løftene, arven og rettferdiggjørelsen. Hvordan skal det gå til? Jo, som Kirkehøyden har vært inne på i alle sine andakter: Vi må ta imot Jesus. Vi må bli født på ny - i Kristus! Vi må gå ombord i båten, inn i Arken, inn i Kristus, slik at vi ikke omkommer i det bunnløse og evige fortapelsens hav.
Gud har egentlig alltid forkynt rettferdiggjørelse ved tro, også i det gamle testamente. Dette snakker Paulus klart og tydelig om, bl.a. i Gal 3,8-14 "Skriften forutså at Gud vil rettferdiggjøre hedningene ved tro, og den forkynte på forhånd dette gode budskapet til Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes. Derfor blir de som tror, velsignet sammen med den troende Abraham. Men de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er den som ikke holder fast på alt det som står skrevet i lovboken og gjør etter det. Og når det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro, er det klart at ingen blir rettferdig for Gud ved loven. I loven kommer det ikke an på tro, der heter det: Den som holder budene, skal leve ved dem. Men Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er enhver som henger på et tre. Dette skjedde for at folkeslagene ved Jesus Kristus skulle få del i den velsignelse som var lovt Abraham, og for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om."
Problemet er bare at vi mennesker velger som oftest Loven, framfor troen alene, fordi man ved Loven forsøker å rettferdiggjøre seg selv. For Loven bør vi jo klare å holde. Såpass karakter må det jo bo i oss! Og så lenge man "gjør så godt man kan", vil vel ikke en kjærlig og rettferdig Gud kunne kreve noe mer av oss? - Kjenner du igjen tankegangen?
Faktum er at du har ikke nubbesjans til å bli rettferdiggjort av Loven, ganske enkelt fordi du var en fortapt synder lenge før du i det hele tatt forsøkte å begynne å holde den. Slik står det i Job 9,29: "Jeg er jo dømt på forhånd - hvorfor strever jeg da forgjeves?" Du trenger med andre ord en redningsmann, en Frelser! Og slik står det i Apg 4,12: "Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved." Jesus sier: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg." (Joh 14,6)
Spikeren