I den forrige andakten min tok vi for oss Abrahamspakten og så litt på hvordan til og med det gamle testamente forkynner rettferdighet ved tro.
Idag skal vi imidlertid ta for oss de to kvinnene i Abrahams liv, nærmere bestemt trellkvinnen Hagar og Abrahams kone Sara.
For visste du at disse to kvinnene faktisk står for hver sin pakt?
Vi lar Bibelen selv fortelle og forklare:
Gal 4,22-31 "Det står jo skrevet (1Mos 16,15) at Abraham hadde to sønner, en med trellkvinnen (Hagar) og en med den frie kvinnen (Sara). Trellkvinnens sønn (Ismael) ble født etter naturens vanlige orden, den frie kvinnens sønn (Isak) ble født etter Guds løfte. I dette ligger en dypere mening. De to kvinnene står for to pakter. Den ene, Hagar, er pakten fra fjellet Sinai; hennes barn fødes til trelldom. Navnet Hagar står for fjellet Sinai i Arabia, og Hagar svarer til det nåværende Jerusalem, som lever i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor. For det står skrevet (Jes 54,1): Gled deg, du ufruktbare, som ikke fødte, bryt ut i jubel, du som ikke hadde veer. For hun som lever alene, har flere barn enn hun som har mann. Og dere, brødre, er barn i kraft av løftet slik som Isak. Men han som var født på vanlig måte, forfulgte den gang ham som var født i kraft av Ånden, og slik er det også i dag. Men hva sier Skriften (1Mos 21,10)? Jag ut trellkvinnen og sønnen hennes! For trellkvinnens sønn skal ikke dele arven med den frie kvinnens sønn. Altså, brødre, er vi ikke barn av trellkvinnen, men av den frie kvinnen."
Navnet Hagar betyr "flykt". Ifølge Midrash, var Hagar datter av kong Farao av Egypt. Da hun så miraklet som Gud utførte av hensyn til Sara, for å redde henne fra hendene til den egyptiske kongen under Abrahams besøk der, sies det at hun skal ha sagt: "Det er bedre å være slave i Saras hus enn prinsesse i mitt eget."
Når Sara føder løftesønnen Isak, Israels stamfar, avviser hun imidlertid Hagar, og med tungt hjerte sender Abraham henne og Ismael bort for godt. Hagar reiser sørover, muligens for å dra hjem til Egypt, men går seg vill i ødemarken. Verbet som brukes for å beskrive hennes "vandring" i ørkenen er "ta'a", som betyr "å feile", "gå på avveie". (Kjenner du deg igjen? Har du noen gang vært på avveie i ødemarken?)
Merkelig nok, er det ikke Hagars fortvilelse Gud reagerer på, men guttens gråt. En Guds engel taler til Hagar og han lover henne at Ismael skal bli til et stort folk. Slik står det i 1 Mos 21,18-20 "Reis deg, ta ham opp og hold ham fast i hånden! For jeg vil gjøre ham til et stort folk." Så åpnet Gud hennes øyne, og hun fikk se en brønn. Hun gikk og fylte sekken med vann og lot gutten drikke. Gud var med gutten. Han vokste opp i ørkenen og ble bueskytter."
Det samme løftet hadde Gud gitt til Hagar også tidligere, og der sies det noe som vi skal legge særlig godt merke til: 1 Mos 16,10-12 "Og Herrens engel sa til henne: Jeg vil gjøre din ætt så tallrik at den ikke kan telles. Og Herrens engel sa videre til henne: Se, du er med barn og skal føde en sønn, og du skal kalle ham Ismael*, for Herren har hørt din nød. Han skal bli et villesel av et menneske. Hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham. Han skal bo rett for øynene på alle sine brødre."
Hagar blir etterhvert bestemor til tolv høvdinger, noe som utgjør det store folket som Gud hadde lovet henne.
Selv om Hagar er egyptisk, er navnet hennes semittisk. Det kommer fra verbet "HGR", som man mener betyr "flykt". Det tilsvarende på arabisk betyr "forsake" eller "fratre". Et arabisk substantiv avledet av roten til dette ordet fungerer som navnet på Muhammeds berømte flytur, "Hegira". Et annet navn avledet fra den samme roten er stammenavnet på "hagrittene", som betyr "vandrere". (Salme 83,7 og 1Krøn 27:31).
Når Paulus sammenligner Hagar med Sinai-fjellet, så kommer det av at han bruker Hagar og Sara i en allegorisk billedtale. I våre norske bibler står det "I dette ligger en dypere mening" (Gal 4,24), mens den greske grunnteksten brukes ordet "ἀλληγορέω" (allegoreo). Så her burde det egentlig ha stått; "I dette ligger en allegori". Uansett: Dette er altså en billedlig sammenligning av de to kvinnene: Trellkvinnen Hagar og den frie kvinnen Sara.
Ordet "Sinai" betyr "tornete" og utgjør faktisk hele den triangulære arabiske Sinai-halvøya. Sinai-fjellet, som også kalles "Horeb", er der hvor Herren åpenbarte seg for Moses, og der den gammeltestamentlige Loven ble gitt til israelsfolket. Etter tradisjonen er Sinai-fjellet (Horeb) det fjellet som nå heter "Djebel Musa" (2.244 meter høyt), langt sør på den ville og uveisomme Sinai-halvøya. Andre har ment at Sinai-fjellet skal lokaliseres til østsiden av Akaba-bukten, i Midjan, eller til den nordlige del av Sinai-halvøya, i nærheten av Kadesj.
Det sies at navnet "Sinai" bare er brukt i Toraen av Jahvister og Prestlige kilder, mens "Horeb" brukes bare av Elohister og Deuteronomister. Ifølge noen bibelforskere betyr Horeb "skinnende / glødende / varm", noe som synes å være en referanse til solen, mens Sinai kan være avledet fra navnet på den sumeriske måneguden "Sin". Dermed vil Sinai og Horeb være fjellene i henholdsvis månen og solens tegn, og jeg tror vi alle vet hvilken religion det da siktes til - Islam.
Dette bekreftes ytterligere når vi kan følge slektsleddene fra Hagars sønn, Ismael, helt frem til "profeten" Muhammed og Islam. Dermed stemmer også det som ble sagt i 1 Mos 16,12 "Han skal bli et villesel av et menneske. Hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham. Han skal bo rett for øynene på alle sine brødre."
Så mens trellkvinnen Hagar altså sammenlignes med Loven og Sinai-fjellet, hvilket fjell tror du den frie kvinnen Sara kan sammenlignes med? Riktig - det er Sion-fjellet.
Sion betyr "et uttørket sted" eller "høyde / topp / høytragende" og var opprinnelig navnet på en borg som lå på en del av det østlige høydedraget i Jerusalem. Senere brukes navnet i GT om Sion-fjellet, det vil si tempelberget, og om byen Jerusalem i sin helhet, som da også kalles "Sions datter" eller "jomfruen, Sions datter". I NT brukes navnet Sion dessuten symbolsk om den kristne menighet og om den himmelske verden.
Og nå skal du få se noe flott: For hvem tror du vi kommer til når vi følger slektsleddene fra Saras sønn, Isak? Jo, vi kommer til Jesus og vi kommer til Sion-fjellet. Så kan du selv lese hvilke konsekvenser det bærer med seg:
Hebr 12,18-24 "Men dere er ikke kommet til et fjell som en kan ta og føle på, med flammende ild, med skyer, mørke og storm, med gjallende horn og med en røst som talte slik at de som hørte den, bad om å få slippe å høre mer. For de kunne ikke tåle den befaling som ble gitt: "Om så et dyr kommer nær fjellet, skal det steines." Ja, så gruvekkende var synet at Moses sa: "Jeg skjelver av skrekk." Nei, dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidssamling, til menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen. Dere er kommet til en dommer som er alles Gud, til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen, til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blod som taler sterkere enn Abels blod."
Spikeren