Av Dan Odfjell. På document.no 23/12/27 beskrev Kent Andersen seg som ateist i en lang og interessant jule-kronikk. Jeg tror den kronikken vil bli mye omtalt etterhvert, ikke bare blant de geistlige, men også av andre. Selv fastholder jeg meg milde Jesus, korsfestet i en brutal tid for sitt samlende og forsonende vesen. Og ble slik «makt-truende» tidens fariseere - samt voldelige romerske okkupanter. Kontrasten til Mohammed, profeten på den arabiske halvøya, som kom 600 år senere med sverdet i hånd (og slik brutalt tiltvang seg undersåtter) er slående.
Andersen innledet slik: «Mange kritiserer meg for at jeg ikke behandler religioner likt. Årsaken er imidlertid enkel: Det er grunnleggende og tydlige forskjeller på religioner og ringvirkningene de skaper i samfunnet. De forskjellene har sin kilde i opphavs-mannen, og selv ikke den mest ihuga ateist kan unngå å se de monumentale forskjellene på Jesus og Muhammed, deres gjerning, deres historie og deres arv. Det er bare kirken og folk som har som sin jobb i å ivareta Jesus budskap som ikke ser disse enorme forskjellene. Derfor vil det være herlig paradoksalt at en ateist skriver et forsvar for Jesus. Det er jo jul for oss ikke-troende også».
Jeg har opplevd selvgode sosialister som liker, spesielt, å henvise til det gamle testamentet (GT) for å kunne argumentere mot oss kristne, for å avskrive vår Gud og kristen tro, med forakt nærmest. Mens det er det nye testamentet (NT) som virkelig forteller oss historien om Jesus og om den nye pakt med Gud. Dog, jeg har ikke et problem med at mange ikke helt greier å hengi seg til tro. Det å tro er ren velsignelse, og forøvrig personlig og helt uten noen «kollektiv» trussel eller tvang; den gir individuell og stor støtte, ja fred i sinnet.
Selvtillit er bra, men som med så mye annet, for mye og for lite gir problemer. Det er slik at mange mennesker lever for sin tro. Presis derfor er det så forferdelig forkjært og svært lite medmenneskelig, ja, av NRK ensrettende og udemokratisk, med overlegg å angripe kristentro. Eksemplifisert ved det sjofle angrepet på predikanten Jan Hanvold og TV-konkurrenten Visjon Norge. Slikt er forakt om ikke ren ondskap mot de kristne, et fellestrekk for sosialistiske og muslimske regimer. Men når svakest blir vi sterkest, for med Jesus tilstede blir vår «sårbarhet» til styrke. Vi bør også minnes bibelen som sier, det er enklere for en kamel å komme gjennom nåløyet enn for en rik å komme inn i himmelen; den selvgode erstatter gjerne sin menneskelige sårbarhet med selvtillit gjennom tro på egen intelligens og/eller rikdom.
Selv er jeg en relativt enkel og syndig mann; aldeles ikke lærd mht fremmede religioner. Men, etter å ha lest Kent Andersen finner jeg hans kritikk av norske og andre geistlige i stor grad som sammenfallende med egne observasjoner; om pretendert herlighet og misbruk av kristenhet for egen makts skyld, også politisk. Jeg påminner mine lesere om min fremdeles ubesvarte direkte utfordring i året som gikk, både til KrF-lederen og til kirkens menn og kvinner, med min påstand om at kristendom og sosialisme er uforenelig. Og, jeg liker alltid å legge til, faktisk like uforenelig som sosialisme og islamisme... Etter Sjahens fall, hva som skjedde under prestedømmet i Iran illustrerer poenget; ateistene var «utro» og ble stygt forfulgt for det.
Verden handler dessverre mye om menneskelig makt-kamp, tildels meget uærlig; ja, koste nær hva det koste vil... Og sannelig, mange seiler under falsk flagg. Det uforsonlige og farlige er, at det til slutt kan bli borgerkrig av slikt, selv i gamle «siviliserte» Europa. Verdens-historien forteller alt om hva makt og menneskelig forfengelig-het og forfeilet-het har ført til.
Nå bekymrer jeg meg for vårt kjære fedreland oss nedarvet. Jeg mener alle land først og fremst må ta vare på seg selv. Norge har iallfall ingen forsørgende globalistisk forpliktelse og/eller grunn til noen «koloniserende» skyld-følelse. Som et lite land er vi uansett ganske uvesentlig i den store sammenheng. At våre politikere liker å fremstille oss som en fredselskende verdensmakt spesielt prektige er uvirkelighet; løgn for å passivisere og for å lure oss. Det er politikk; egen makt de er opptatt av.
I kampen om norsk makt og privilegier har vi lenge vært lurt av globalister og flerkulturelle andre. For verden vil bedras gjennom allslags pretensjoner og virkelighets-omskrivninger. Kirken er dessverre intet unntak - den undergraver derved sin autoritet og vesentlige rolle; nå helt tydelig å se i dagens Norge. Nå evner biskoper flest ikke annet enn å snakke kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet knapt uten utdypelse. De advarer oss knapt mot farer, mot fremmede guder. Akkurat det siste mener jeg er et bibelsk-definert ansvar som biskopene helt forbausende svikter gjennom unnvikelse. Fordi, ondskap og verdens realiteter vil de knapt lenger omtale; høytflyvende, bibel-abdiserte og tilsynelatende sterkt politiserte.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.