Unnfallenhet, synden over alle synder?

Av Dan Odfjell. 

Ja, det ser slik ut, fordi unnfallenhet har sitt utspring i det ikke å ta ansvar. Det gjelder i nær alle samfunns-forhold, også innen egen familie, ja naboskap og presteskap og ikke minst mht å stå opp for vårt kjære fedreland. Dessverre, vi kan ingenlunde ta et globalt ansvar; det er for oss og vårt lille land totalt urealistisk, ja fåfengt. Selv om noen penge-folk og globalister samt politiske uærlige ikke vil innrømme det. Og det gjelder andre også.

Ombord i fly er der surstoff-masker for nødstilfeller. Disse har instruksjon til voksne om å ta masken på seg selv først, for deretter å kunne hjelpe barn og andre. Analogien er for meg helt perfekt: Vi må ta vare på oss selv først. Dette er ikke egoisme, men av hensyn til å ha krefter og mulighet til å hjelpe og redde andre. Det gjelder ikke minst i forhold til vårt lands innvandrings og bistands politikk; helt uten realisme og nøkternhet mht muslimer og de fremmedes kulturer. 

Dette er oss midlertidig forkludret av overmot og oljepengene som sitter for løst, samt av de sosialistiske utopiene om universelle verdier og menneskerettigheter som lenge har ridd dagens Norge. Jfr. professor Terje Tvedts bok: Det internasjonale gjennombruddet.

Når jeg skriver i en kristen avis regner jeg med at mine lesere forstår at denne analogien også gjelder blant oss; at dersom vi ikke først og fremst kjemper for egen tro og dens overlevelse vil vi ikke kunne hjelpe og/eller spre det gode budskap til andre. Det er en kristen plikt å være driftige og det å produsere, både å tjene og fortjene innkomst, for deretter å kunne dele og hjelpe andre. For som vi i kristen misjons-sammenheng har sett, bistand i statlig regi blir upersonlig og overfladisk og når knapt en gang frem. Dette holder jeg sterkt imot alle de norske «bistands-rytterne» som frekt slår «politisk mynt» for makt og privilegier gjennom pretendert godhet; på basis av andre enn egne penger...

Virkelig godhet og kjærlighet skorter det på, med gamle så vel som moderne fariseere. Kirkens ledere, betalt og antatt å lede fra fronten av, synes ikke mye forandret siden Jesus tid. Og lignelsen, at det er vanskeligere for en kamel å komme igjennom nåløyet enn for et selvgodt menneske å komme inn i himmelen, gjelder fortsatt. Derved ikke sagt at jeg mener å kunne lese hjertene og tankene til andre, ei heller at jeg forherliger meg selv. Men det gjelder, forenklet sagt som med «treet» - det skal bedømmes på «frukten» det produserer. Da synes mange å komme til kort.

Unnfallenhet lider vårt demokrati under. Knapt uten korreksjon lenger fra den 4de statsmakt som tiltenkt gjennom grunnloven.  Blant byråkratene skjules den enkelte av de mange andre middelmådighetene. Men politikerne bryr seg ikke; eller de viser seg maktesløse. Dette til tross for den makten vi har gitt dem gjennom valg. Et skinndemokrati er hva vi har fått, ikke lenger representert av selvstendige modige og tydelige mennesker, men av parti-lydige alminneligheter (utpekt slik, med vilje?) av og innen pyramide-strukturer innen partiene som så sloss for seg selv - ikke for oss folket. Vi nektes folkedemokrati gjennom folkeavstemninger. Makteliten frykter tydelig å miste sine posisjoner... Tenk bare på hvordan de overstyrer oss helt hensynsløst, eksemplifisert her med folkeflertallets uønskede fremmed-innvandring.

Erobret som mediene er av relativt få propagandistiske venstrevridde, forleder de oss daglig med sine koordinerte «roperter»; og slik gjøres skinndemokratiet mulig i retning av fortapelsen. De «overdøver» oss med «brød og sirkus» for at vi ikke skal kunne «se skogen for bare trær». Taktikken er å unnlate å «vekke» oss til tidens farlige realiteter; heller da å lulle oss til Tornerosesøvn og la oss knekke etter Padde-metoden.

Og for de uinnvidde, hva går så sistnevnte ut på? Jo, for umerkelig å ta knekken på en padde legger du den først opp i en panne med koldt vann på komfyren. Der føler den seg hjemme og holder seg i ro. Så øker du gradvis varmen, sakte og nesten umerkelig; behagelig og slik sovner padden hen. Uten å forstå at den er tatt av live. Slik med oss mennesker også, makt-menneskene lurer oss til hverken å forstå eller motstå indoktrineringen som, oftest nærmest umerkelig, fratar oss selvstendig tenkning og mangfold. Skumle greier, men dette er også del av den bevisste, gradvise flerkulturelle «tilvendelsen» vi utsettes for.

Jeg beklager sterkt, men selv om jeg av natur er optimist, er mine synspunkter mht veien vi vandrer nå belagt med sterk bekymring. Dere må tilgi meg, som en av de relativt få som tar avstand fra den alvorlige unnlatelses-synden det er, ikke tydelig å omtale truslene vi som land og folkeslag står overfor. Dette føler jeg mitt ansvar og kall, spesielt når kirkens ledere svikter oss. For biskopene hyrder oss ikke lenger, men prediker noe diffust og fremmed. De synes på lag med SV og andre forfeilede kommet, og gir slik landet og kristendommen på båten.

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.