Av Jack Wang.
Første gang publisert i Klassekampen, 10. november 2003.
Med den nye bidragsloven er Matriarkatet innført i Norge, skriver Jack Wang.
Vil du bli tatt på alvor som debattant bør du helst ikke forsnakke deg. Er du i affekt og slipper ting fra levra som du ikke burde sluppet, driter du deg ut og blir sett på som ekstrem.
Nei, sindig må du være, og pragmatisk, for den vulgære høster bare hevede øyebryn og oppgitte sukk, samt et rykte om at han ikke er riktig navla. Og det er vel ikke det jeg vil?
Kvinner har makt
Nei. Men er det nå egentlig vulgært å spørre om Norge er et matriarkat? Er det ikke heller ganske underlig at spørsmålet følges av en forsikring om at jeg ikke er sprø? Og er det ikke også underlig at skal man debattere kjønnsrollemønsteret i Norge i dag så må det liksom som en naturlov ta utgangspunkt i at det er kvinnen som er krenket? Er det obskønt å hevde at kvinnene på visse områder har makt og at denne makten arter seg slik at mannen blir tatt rotta på?
Nei. Jeg synes ikke det. At tingene i det 21. århundre har grepet så om sin motsetning at de er blitt matriarkalske kan etter mitt syn bevises. Vi har for eksempel erstattet Pater de Familias med en allmektig Moder som i familie og omsorgsspørsmål har bukten og begge endene. Sånn er det. Og det som gjør henne til maktovergriper er paradoksalt nok hennes godhet, for det er i kraft av denne hun har tilranet seg et nesten absolutt monopol på omsorg. Samtidig har hun sin historiske rolle som undertrykt å ivareta. Kombinasjonen er blitt en aldeles genial undertrykkelsesmekanisme som mannen er fullstendig forsvarsløs mot.
Ny bidragslov
Det er den nye bidragsloven som har fått meg på disse tankene. Denne loven er, avkledd fernisset av likestillings- og rettferdighetssvada, kun to ting; den er statens ansvarsfraskrivelse for de barna som ikke har gifte foreldre, og den er knesettelsen av det juridiske prinsipp at Mor er god og snill. Det som tidligere var et patriarkalsk føydalsamfunn der mannen hadde bukten og makten og begge endene, er med denne loven blitt et undertrykkende matriarkat med røtter dypt ned i forestillingen om Moderen som god. Resultatet er at mannen fra nå av er prisgitt et systematisert matriarkalsk tyranni der han er emosjonelt, økonomisk og sosialt ranet. Jeg snakker om et samfunn der mannen helt legalt kan frastjeles alt, til og med barna, fordi loven i sin utforming utelukker den muligheten at en Mor kan være sånn.
Lovmakerne vil hevde at intensjonen med loven var den aller beste, nemlig å stimulere til økt samarbeid. Greit nok. Problemet er bare at virkningen vil bli den motsatte. Fattige aleneforsørgere, for det meste kvinner, vil bli fattigere, og ruinerte bidragspliktige, for det meste menn, vil bli enda mer ruinerte.
Stigmatiserer
Det mest provoserende er den stigmatiseringen av den fraskilte mannen som ligger innebygd i lovteksten. Loven ser ham åpenbart som et moralsk problem som det bør settes inn ressurser i forhold til. Lovens bokstav kan knapt tolkes annerledes enn at man har ønsket å straffe på pungen slabbedasken som ikke bryr seg.
Systemet har rett og slett kollektivt tatt frem riset for å tvinge slasken til å ta ansvar. Men gitt den eventualitet at mannen ikke er en slabbedask, men tvert imot en person med både vilje og evne til å ta seg av barn, er ordningen så forferdelig at den rett og slett må karakteriseres som grotesk.
Eller litt mer presist; det premisset forskriftene hviler på er at Moderen er god. Dersom samarbeidet av en eller annen grunn går dårlig, må det altså være faren som er vrang. Det holder ikke at han sier han vil stille opp, og det holder ikke om han lover bot og bedring dersom han tidligere ikke har gjort det. Fra nå av må han dokumentere at han faktisk er sammen med barna, først da får han fratrekk for gjennomført samvær.
Og hvordan er det så lagt opp til at han skal dokumentere dette? Jo, Mor må si det! Den som skal bekrefte samværet er Moderen. ? Ja, skal hun si. Barna er hos sin far. Ja, de besøker ham regelmessig. Da er saken biff og far får både samvær og redusert bidrag. Sier hun derimot nei blir saken en annen.
Sabotasje
For fra nå av ligger det klingende mynt i det å ødelegge. Fra nå av vil den Moderen som saboterer fars mulighet til å se barna ha økonomisk utbytte av det. I de konfliktfylte skilsmissene der Moderen (hvor utenkelig det enn kan høres) faktisk hater sin x-mann og ikke har noe annet ønske enn å skvise ham, vil hun nå komme bedre ut enn i de tilfellene hvor hun samarbeider.
Dette er ikke noe jeg påstår, forskriftene er helt krystallklare på dette punktet. Det hjelper ikke engang om far har domstolenes medhold i at han skal ha samvær, for dersom han faktisk ikke får det får han heller ikke fratrekk. Selv ikke i de tilfellene der mor flytter, har han noe å stille opp med, for mor har kanskje funnet en kar av et helt annet format enn den tullingen hun fikk barn med, og derfor flytter hun til Vestlandet eller Nordlandet eller Østlandet, og det har vel for svarte faen ikke han noe med?
Til myndighetene sier hun det som det er, at samvær ikke forekommer, og det holder, hun behøver ikke si mer. Hun behøver ikke si at hun er ei heks som kidnappet barna, at hun har trenert samværet, gjort alt for å ødelegge, for når faren ikke får samvær vil hun motta premie uansett.
Matriarkatet
Dette er det Norske Matriarkatet i dag, at Moderen kan gjøre slikt ustraffet. Den som skal betale er uansett barnefaren, denne dusten av en mann som en gang var dum nok til å gå til sengs med henne. Med den nye loven blir han ikke bare frastjålet barna, han blir også straffet med bøter, hvis ikke mor da sier det som det er. Men hvorfor i all verden skulle hun det? Og hvorfor skulle hun samarbeide? Det vil hun jo bare tape på.
Den nye bidragsloven er Matriarkatet innført i Norge. Intet mindre. Gjennom denne loven ødelegges mannen som omsorgsperson, han ruineres som menneske og fraranes barna ? ikke fordi han ikke vil ha dem, men fordi de er bortført. Med den nye loven dømmes han til å betale tyven for tyveriet. Derfor er dette en lov vi ikke kan ha. Eller mener virkelig politikerne at vi kan være bekjente av et sånt regelverk?
Jack Wang