For flere år siden leste jeg i et misjonsblad om en misjonærfamilie som var blitt utsatt for termittangrep på huset sitt i Etiopia. Først så det ikke så alvorlig ut, men ved nærmere ettersyn viste det seg at det var bare et tynt trelag igjen av golvet. Det måtte utbetres mye før familien kunne flytte inn igjen.
Misjonæren sammenlignet dette med åndelige "termitter" som angriper Guds hus, den troende forsamling. Noen tanker kom til meg i den forbindelse.
Termitter er små dyr som lever i samfunn og består av forskjellige "kaster". Deres viktigste føde er ved, men de fortærer også andre stoffer og utretter umåtelig skade. De er lysskye insekter som arbeider i det skjulte.
I kristenheten kjenner vi til, både fra kirkens historie og i vår tid, hvordan åndelige "termitter" har drevet og driver sin lysskye virksomhet. Den bibelkritiske teologi med sine tilhengere er åndelige "termitter". De angriper fundamentet for den kristne tro og sprøyter inn sin "gift" i dem som kommer i deres vei. Det skjer ofte umerkelig og kamuflert. Først når skaden er skjedd, ser en alvoret i situasjonen.
Fra kirkens historie kjenner vi til hvordan læren om Jesu person og gjerning, treenighetslæren og læren om rettferdiggjørelse ved tro, har blitt angrepet og forkastet av noen.
Synet på Bibelen, dens inspirasjon og autoritet, er et svært viktig spørsmål i vår tid. I store deler av den kristne kirkes historie har Skriften blitt identifisert med Guds Ord, det vil si: Den Hellige Skrift er lik Guds Ord. Dette er også Skriftens selvvitnesbyrd som Jesus og hans apostler lærer oss. (Se Matt 5, 17-18; Luk 16, 17; Apg 24, 14; 1 Tess 2, 14; 2 Tim 3, 16; 2 Pet 1, 19-21).
Dette synet hadde den kristne kirke fra begynnelsen av, men det ble anfektet i opplysningstida da den historisk kritiske metode i bibelforsikringen ble introdusert. I 1770 åra skrev J.S. Semler, en foregangsmann for denne metoden, følgende: ”Roten til alt ondt i teologien er den falske identifikasjon mellom Skriften og Guds Ord”. Den historisk kritiske metoden bygger på tre prinsipper: Årsak/virkning prinsippet, analogi prinsippet og immanensprinsippet. Metoden forutsetter at man ikke kan identifisere Skriften med Guds Ord. Med andre ord: Det er avgjort på forhånd at ikke alt i Bibelen er Guds Ord. Dermed blir det den teologiske forskers oppgave å finne ut hva, som er Guds Ord, og hva som ikke er Guds Ord.
Den bibelkritiske teologi vil ikke si at Skriften er Guds ord, men den inneholder Guds ord.
Det hevdes at for å kunne skjelne mellom hva som er Guds ord og hva som er menneskeord trengs det skolerte teologer. I praksis gjør disse teologer seg til herre over Skriften og opptrer bedømmende og vurderende overfor Guds hellige ord, i stedet for å bøye seg og ydmyke seg under det som står skrevet. Følgelig kaller de oss som vil holde fast ved Skriftens selvvitnesbyrd og autoritet for "fundamentalister". Det er en måte å plassere oss på sidelinjen og uskadeliggjøre oss. Med andre ord er våre standpunkt ikke meningsberettiget lenger i den såkalte vitenskapelige teologiske debatt.
Det er imidlertid en kjensgjerning at der hvor den bibelkritiske teologi får innpass, sykner troslivet og utarmes. Forkynnelsen blir svak, kraftløs og moraliserende. Utviklingshjelp og annen humanitær virksomhet blir viktigere enn kristen forkynnelse og misjon.
Når Bibelens autoritet svekkes, da er en ikke lenger forpliktet på dens lære. Dr. Francis A. Schaeffer sier: ”Når vi oppgir noe av Bibelens ufeilbarlighet og autoritet, vil dette etter hvert få stor betydning for teologien og også for alle ting som har med en kristens liv å gjøre” (”Skjebnetime” s. 30).
Følgelig forkaster mange Skriftens syn på det livslange, monogame ekteskapet, skilsmisse, samboerforhold, tjenestedelingsprinsippet og homoseksuelle forhold.
Daglig skjer denne undergravingsvirksomhet av Guds ord i skole, kirke og samfunnsliv (særlig i massemedia). Når kristendommen blir stilt på linje med andre religioner og livssyn, da fornektes kristendommens åpenbaringskarakter og absolutter.
Ved teologiske fakulteter og høgskoler hvor den historisk-kritiske metode anvendes, påvirkes studentene daglig av bibelkritisk teologi i en eller annen form. Bibelkritiske tanker spres via forkynnelse, lærebøker og teologiske tidsskrift og gjør sin nedbrytende gjerning blant mennesker.
Skriften har imidlertid forutsagt hvordan det moderne menneske og dens teologi skulle bli. Apostelen Peter sier: "Men det stod også fram falske profeter i folket. Slik skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse. De fornekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse. Mange vil komme til å følge dem på deres skamløse ferd, og for deres skyld skal sannhetens vei bli spottet, og i sin griskhet vil de utnytte dere til sin egen vinning med oppdiktede ord. Men fra gammel tid er ikke dommen over dem uvirksom, og deres fortapelse sover ikke" 2 Pet 2, 1-3.
Jesus selv oppfordrer sine til å være på vakt slik at ingen skulle føre dem vill. (Se Matt 24,4!).
Hva skal vi så gjøre? Vi må holde fast ved Guds inspirerte og ufeilbare ord og ikke bli motløse og trette, men forkynne det gamle budskap om synd/nåde til frelse, oppbyggelse, tukt og trøst.
Vi bør lære av de første kristne som vi leser om i Apg 2,12: ”De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.”
Den daglige bibellesing og bønn må ikke forsømmes, men det er også viktig å komme sammen i de helliges samfunn for å høre Guds ord og gjerne delta med frie vitnesbyrd og bønn.
Olav Hermod Kydland