Av
Olav Hermod Kydland. Langfredag er en helt spesiell dag i historien, for da skjedde det noe som har den aller største betydning for hele menneskeheten. Jesus Kristus, Guds Sønn, ble den dagen ført til retterstedet og ble korsfestet som en forbryter. Han som alt er skapt til og ved og som holder alt oppe, ble grepet, pint, dømt til døden og korsfestet på Golgata.
Å
bli korsfestet var en fryktelig måte å dø på. Det var bare de
verste forbryterne og landsforræderne som ble korsfestet. En filosof
har betegnet denne måten å dø på som ”å dø lem for lem”. En
annen kaller det den verste og mest forsmedelig måte å dø på.
Guds ord sier i Gal 3,13: ”Forbannet
er hver den som henger på et tre.”
Jesus
led og døde på Golgata kors. Han led legemlig og åndelig. På
Golgata bar Jesus all verdens synd og sonet den. All verdens skyld og
gjeld ble betalt av offerlammet. Han smakte Guds vrede og dom for at
du og jeg skal slippe å møte vredens Gud på dommens dag.
Fortapelsen består nemlig å være under Guds vrede og dom i all
evighet.
Langfredag
er også en gledens dag fordi synden er sonet og gjelden betalt. Alt
er ferdig fra Guds side. Derfor kan de frelste synge sangen av Trygve
Bjerkrheim (Nr 288 i Sangboken):
”Takk at du tok mine byrder, eit høgfjell av skuld og av skam. Du bar det på skuldrene dine, du skuldlause sonofferlam.
Takk
at du bar mine synder, betalte mi skyhøge skuld med blod frå ditt
fullkomne hjarta og ikkje med sylv eller gull”.
Jesus
sa noen få ord mens han hang på korset. Vi vil stanse ved disse ord
i denne artikkel.
1.
”Men
Jesus sa: Fader, forlat dem! For de vet ikke hva de gjør.”
(Luk 23,34)
Det
er karakteristisk at det første Jesus gjør eller sier etter at han
var blitt naglet til korset, er at han ber for sine fiender og
bødler. Det er underlig at han ber for dem som påførte ham slike
umenneskelige lidelser.
Han
ba ikke bare for dem som naglet han til korset, men for
yppersteprestene, de skriftlærde og rådsherrene også. De visste
nemlig ikke hva de gjorde. De gjorde det i uvitenhet, sier Peter i
Apg 3,17. Likedan alle dem som ropte korsfest, korsfest. De visste
heller ikke hva de gjorde. Peter sier til israelsfolket om Jesus:
”Han
ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham
i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender.”
(Apg 2,23).
Men
hadde de visst hvem de korsfestet hadde de aldri gjort det. Apostelen
Paulus sier: ”Nei,
som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra
evighet av har forut bestemt til vår herlighet. Denne visdom kjente
ingen av denne verdens herrer. For hadde de kjent den, da hadde de
ikke korsfestet herlighetens Herre”
(1 Kor 2,7-8).
Det
tragiske var at de ikke visste hva de gjorde. De trodde at de gjorde
noe godt da de fikk Jesus bort, for han hadde spottet Gud ved å si
at han var Messias, mente de. Følgelig var han en som forførte
folket.
Samtidig
lot Herren dette skje, for det skjedde ”etter
Guds fastsatte råd og forutviten”
(Apg 2,23).
For
en uendelig rik kjærlighet Jesus viser ved sin bønn. Han var kommet
til jord for å frelse syndere, men de forsto det ikke. Han visste
hvilke dom de ville få dersom de ikke innså sine synder og kom til
sannhets erkjennelse. Derfor ba han at Faderen måtte forlate dem
deres synder.
Den
første martyr i kirkens historie, Stefanus, hadde også fått Jesu
Kristi sinnelag. Mens han ba, steinet de ham. Han falt på kne og
ropte med høy røst: ”Herre,
tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han
inn”
(Apg 7,60).
Dette
har også noe å lære oss. Guds ord formaner oss til å ha dette
sinnelag og sier: ”La
dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus”
(Fil 2,5).
2.
”Kvinne,
se det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din
mor!”
(Joh 19,26 27).
Ved
korset sto Jesu mor, Maria og hans disippel, Johannes. Fortvilelsen
og nøden var nok stor hos Maria der hun sto og så sin sønn, bli
korsfestet. Mens Jesus led og stred, sto Maria der maktesløs og så
på. Hvordan skulle det gå henne nå, tenkte hun gjerne. Hvordan
skulle hun klare seg alene? Men midt i all smerten og ubehaget hadde
ikke Jesus glemt sin mor. Han var opptatt av at det måtte gå henne
godt den stunda hun hadde igjen på jorda. Hans omsorg er rørende og
ekte selv om at han nok ville at hun skulle forstå at det viktigste
for henne var å erkjenne ham som verdens frelser. Det jordiske
mor-sønn forholdet måtte ikke erstatte det evige frelser-synder
forholdet.
Jesus
gir henne en ny sønn. Han skal ta på seg sønneansvaret, det vil si
ta seg av henne, hjelpe og styrke henne i hennes siste år. Og
Johannes aksepterer dette og vil ta seg av henne som sin egen mor.
Maria
kom til å forstå hvem Jesus virkelig var, men det medførte mye
smerte og nød. På Golgata ble sverdet stukket gjennom Marias hjerte
som Simon i Luk 2,35 hadde sagt på forhånd: ”…
men også din egen sjel skal et sverd gjennombore…”
3.
”Og
han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i
Paradis!”
(Luk 23,43).
Jesus
ble korsfestet mellom to ugjerningsmenn (røvere). De hadde gjort
kriminelle ting og fortjente sin straff. Begge to spottet Jesus i
begynnelsen. Den ene spottet Jesus og sa at dersom han var Messias,
så kunne han frelse både seg selv og de andre to. Denne
ugjerningsmannen var døden nær, men forsto ikke sin sanne stilling.
Hans hjerte og sinn var formørket ”av
denne verdens gud”
slik at det var bare hån og spott som kom fra hans lepper. Så nær
var han verdens Frelser, men samtidig så langt borte. Med sitt harde
og ubotferdige hjerte gikk han uten Gud og uten håp inn i evigheten.
Den
andre ugjerningsmannen spottet også, men erkjente etter hvert hvem
Jesus var. Han erkjente og bekjente også sine synder. - Men Jesus
hadde ikke gjort noe galt, sa han.
Derfor kom det fra hans botferdige
hjerte: ”Jesus,
kom meg i hu når du kommer i ditt rike”
(Luk 23,42). Denne bønnen lød fra en som erkjente sin sanne
stilling, og som ikke så noen annen utvei enn å vende seg til Jesus
i sin fortvilelse og nød. Jesus var ikke sen om å svare han:
”Sannelig
sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!”
(Luk 23,43).
Det var et herlig budskap å få i dødens stund!
Disse
to ugjerningsmenn eller røvere er bilde på to flokker. På den ene
side de som forkaster Jesus, eller bryr seg ikke om han og spotter
han, på den andre side de som tar imot han som sin Frelser.
Ugjerningsmannen, som spottet Jesus, er et bilde på alle dem som
forkaster Jesus eller ikke bryr seg om han og hans frelsesbudskap.
Noen av dem er gjerne religiøse og opptatt av åndelige ting, men
felles for dem er at de ikke søker frelse hos Jesus Kristus. Selv om
Jesus også døde for dem, får de ikke del i frelsen. ”For
de finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker,
som vi kan bli frelst ved”
(Apg 4,12). Følgelig går de fortapt uten noe som helst håp om
frelse og evig liv.
Den
andre ugjerningsmannen eller røver som kom til sannhets erkjennelse,
er et bilde på botferdige syndere som tar imot Jesus og får evig
liv. De vet at de fortjener døden på grunn av sine synder og
overtredelser, men ved troen på Jesus Kristus, har de gått over fra
døden til livet. De har fått syndenes forlatelse og lever nå under
Guds nåde. ”Hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet,”
sier Luther.
Derfor
kan vi synge med William Spencer Walton: ”Han søkte meg i nåde
som gikk på syndens vei. Han fant meg trett og såret og bar meg
hjem til seg. Mens engler fra Guds trone sang, og himlens harper
herlig klang.
Kor:
Nåde at han fant meg, kjærlighet som vant meg. Nåde at han bar meg
til sin fold, nåde at han bar meg til sin fold” (Nr 167 i
Sangboken).
4.
”Eli,
Eli. Lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, Min Gud, hvorfor har du
forlatt meg?”
(Mat 27,46)
Ingen
kan sette seg inn i den legemlige lidelse Jesus gikk igjennom på
korset. Likevel var den åndelige lidelse verst. I sin smerte og
dødsangst ble han forlatt av sin egen far. Han hang der alene mellom
himmel og jord og sonte verdens synder og betalte all menneskenes
skyld. Med et ord fra Salme 22 ropte han ut sin fortvilelse, nød og
gjennomtrengende smerte. Gud, hans eneste hjelper, trøster,
velgjører og far hadde forlatt ham.
Tenk
å være forlatt av sin egen far, overlatt til seg selv uten
muligheter for å få noen hjelp og trøst. Men det var for min og
din skyld han opplevde dette, for at ikke vi skulle bli forlatt av
Gud. Jesus smakte den åndelige død, det vil si å være forlatt av
Gud, ikke å ha samfunn med Gud. Ensom hang Jesus på korset i
gudsforlatthetens mørke, under Guds vrede og dom. Han ble gjort
til synd for oss, sier Guds ord og smakte den evige død. Han smakte
nemlig Guds vrede på grunn av synden. På Golgata hadde Jesus en
stengt himmel, men et åpent helvete. Apostelen skriver i 1 Pet 3,18:
”For
også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige,
for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble
levendegjort i Ånden.”
Jesus
smakte den åndelige død, for at enhver som tar imot ham, ikke skal
smake den åndelige død og bli forlatt av Gud. Han smakte også den
evige død, for at de som tar sin tilflukt til Sønnen, ikke skal
lide den evige død. Det vil si skilt fra Gud under hans vrede og
dom, uten noen gang å ha håp om å bli frelst. – Det er en
forferdelig tilstand uten håp.
Benjamin
Georg Sporon skriver (Nr 671 i sangboken):
”Naglet
til et kors på jorden, henger under vredens torden Himlens Herre og
Guds Sønn. Selv den eviggode Fader ham i kvalene forlater, hører
taus hans angest bønn.
Å,
hvor engstet og bedrøvet, inntil døden høyt bedrøvet, er den ømme
Frelsers sjel! Vredens fulle beger drikke må han, skal han, ellers
ikke blir hans frelseskalk min del!
Hvem
kan tenke på den smerte uten med et såret hjerte om endog en synder
led!
Men
her led den evig høye – smelt mitt hjerte, gråt mitt øye, se her
lider hellighet!”
5.
”…
da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle
bli oppfylt, sier han: Jeg tørster!”
(Joh 19,28)
Det
femte er det korteste av alle ord på korset, bare to ord – Jeg
tørster. Jesus var virkelig tørst. Blodtapet hadde påført ham
denne tørst. Hans legemlige smerter når sitt klimaks, og han roper
ut at han tørster. Å dø av mangel på vann innebærer store
smerter, ja, det er en av de mest grufulle måter å dø på. For å
få fram seiersbudskapet trengte Jesus å få lesket sin tunge.
De holdt da opp til ham en svamp fylt av eddik, på en isop-stilk.
(v. 29). På korset kunne han bare få lindring ved en besk drikk.
Dermed gikk Salmistens ord i oppfyllelse (Salme 69,22): ”De
ga meg galle å ete, og for min tørst gav de meg eddik å drikke”.
Jesus
tørstet på korset for at ikke du som tror på ham, skal tørste i
all evighet. ”Om
noen tørster, han kan komme til meg å drikke”
ropte Jesus ut på den siste store dag i høytiden (Joh 7,37).
Godt å vite at dette ordet gjelder i dag også for enhver botferdig
synder. Derfor er det svært viktig at en går til Jesus mens det
heter i dag. For snart kan det være for sent slik vi leser i
fortellingen om den rike mann og Lasarus, hvor den rike mannen i
dødsriket ber Abraham om Lasarus ”kan
dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær
pine i denne ilden”
(Luk 16,24). Men det var ikke nådetid lenger. Det var for sent.
Thomas
Kingo sier:
”All
verdens synder lå på ham og brente med sin ild Guds Lam. ”Jeg
tørster,” ropte han og fikk av eddikvin så besk en drikk. O
Jesus, mine synders mål du tømte i din bitre skål og gav til
gjengjeld meg en flod av livets kilde, ren og god”.
6.
”Da
Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt”.
(Joh 19,30)
Hvilket
herlig budskap å høre for en botferdig synder fra Jesus selv om at
alt er fullbrakt.
Frelsesverket
var fullført. Synden var sonet, og gjelden betalt. Jesus hadde gitt
seg selv, sitt eget liv hen som et offer som tekket Gud. Den rene,
rettferdige og hellige gav alt for en syndbetynget menneskehet som
var hjelpeløs fortapt, ute av stand til å frelse seg selv. Nå skal
seiersropet fra korset minne alle om at alt er ferdig. Frelsesverket
er fullendt. Synden og døden er overvunnet. Skyldbrevet er
utslettet, og Jesus har avvæpnet maktene og myndighetene og vist seg
som seierherre over dem på korset (se Kol 2,14-15). Dette budskap
skal lyde over hele verden at Gud var i Kristus og forlikte verden
med seg selv slik at han ikke tilregner dem deres overtredelser.
Derfor skal ordet lyde: ”La
dere forlike med Gud!”
(2 Kor
5,20). Det vil si at hvert enkelt menneske må ta imot Jesus som sin
frelser.
Den
frelse som var umulig å oppnå ved lovens vei, er nå åpenbart ved
nåden i Jesus Kristus:
”For
det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av
kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn i syndig kjøds
lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, …”
(Rom 8,3).
Derfor
synger vi: ”Min Jesus, du er såret for mine synder så, jeg burde
selv ha båret den straff som på deg lå. Se hit, her står jeg
arme, fordømt til vredens ris, deg over meg forbarme, ditt nådeglimt
meg vis!
Å,
vil du kjennes ved meg! Min hyrde, se ditt får! Å, favn meg, styrk
meg, led meg, så ussel som jeg står. Med fred du meg husvalte, din
bønn for meg du bad, din Ånd til hjertet talte og gjorde meg så
glad”. (Nr 672 vers 2 og 3 i Sangboken).
7.
”Og
Jesus ropte med høy røst og sa: Fader, i dine hender overgir jeg
min ånd!”
(Luk 23,46).
Jesus
hadde nettopp ropt ut at det var fullbrakt. Frelsen var vunnet for
alle mennesker. Alt var ferdig fra Guds side. Jesus hadde fullendt
frelsesverket. Nå kunne han igjen tale til sin far som han for en
stund siden hadde vært forlatt av. Men nå er alt fullført og hans
siste ord på korset lyder slik: ”Fader,
i dine hender overgir jeg min ånd!”.
Han døde med et sitat fra Det gamle testamentet, fra Salme 31,6.
Dermed ble profetien oppfylt i tidens fylde. Det var enda en
bekreftelse på Skriftens troverdighet fra Jesu munn.
Jesus
overga sin ånd til sin Fader og åndet ut i visshet om at
frelsesgjerningen var fullført for tid og evighet. Timen for
herliggjørelsen var kommet (se Joh 17,1). Jesus visste at han kom i
Faderens hender bak forhenget, og han frydet seg ved det.
Straks
etter at Jesus døde, revnet forhenget i templet i to ovenfra og ned,
forteller Matteus (27,51). Gud Fader viser på den måten at veien
inn i det aller helligste, som er et bilde på himmelen, er åpnet.
Jesus har åpnet veien til himmelen for enhver botferdig synder.
I
Hebreerbrevet 10,19-20 leser vi: ”Brødre,
vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen
til den har han innviet oss en ny og levende vei gjennom forhenget,
det er hans kjød.”
– Gud være takk at veien til himmelen nå er åpnet ved Jesu
frelsesverk. Nå er det adgang for enhver som tar imot frelsen i
Jesus Kristus. Jesus sier: ”Jeg
er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn
dør.”
(Joh 11,25).
Edin
Holme skriver så fint om korset:
”Ditt
kors, o Krist, ble verdens sol, dets lys ei grenser kjenner, ditt
kors, o Krist, ble ærens stol, der livets lue brenner.
På
korset åpner du din favn for hver forvillet synder. Fra korset, i
din Faders navn, du verden fred forkynner.
Fra
korsets tre din kjærlighet hver ensom sjel bestråler. Dens
guddomskraft vel ingen vet, dens dybde ingen måler.
Og
frøs enn alle hjerter til, ble lukket alle hender, din kjærlighet
dog varm og mild mot hele verden brenner.
La
slukkes alle lys på jord. La stenges alle veie! Den som har funnet
korsets spor, har evig nok i eie.”
Til
slutt: Jesu siste ord på korset har også noe å lære oss om vår
siste time på jord. Han ropte ut: ”Far,
i dine hender overgir jeg min ånd!”
(Deretter utåndet Jesus).
Av disse ord kan vi også lære at det
gjelder for oss å påkalle Herren og legge oss i hans hender og
overgi vår ånd til ham. Bare i vår himmelske fars hender er vi
trygge i døden, men i hans hender er vi virkelig trygge og salige i
all evighet. Amen!