Prinsessen og Sjamanen

Andakt av Spikeren.

Etter å ha lest Josef K's oppsummering av foredraget/seansen «Prinsessen og Sjamanen» i storsalen på Clarion Hotel i Stavanger, har jeg forsøkt å se litt på hva Prinsesse Märtha Louise egentlig har rotet seg inn i.

I dagens andakt skal vi derfor se litt på hva Sjamanisme, Spådom, Trolldom og Nyhedendom er for noe. Deretter skal vi holde det opp imot Bibelen for å se hva den har å si om de samme tema. Det blir nok en litt lang andakt dette, men jeg tror de fleste vil finne den både lærerik og interessant. Så la oss begynne med å se på hva Store Norske Leksikon sier om de forskjellige begrepene og hva de går ut på.

Sjaman:

I etnografi og religionsvitenskap brukes sjaman som betegnelse på en type religiøs leder som særlig forekommer i «primitive» kulturer, og som tar i bruk ekstase for å helbrede sykdom, spå om fremtiden og innvirke på guder og ånder til beste for samfunnet.

Opprinnelig ble ordet sjaman brukt om slike personer blant nord- og sentralasiatiske folkeslag, der de hadde en dominerende stilling i det tradisjonelle religiøse og sosiale liv. Betegnelsen har også en videre anvendelse, slik at den dekker en rekke fenomener av lignende art blant andre folkeslag.

I diskusjonen omkring sjamanisme er det likevel gjerne blitt lagt særlig vekt på en eller flere av de karakteristiske sidene ved den typiske sibirske sjamanismen: en innvielsesperiode da den kommende sjaman mottar sitt kall fra åndene, tilstander av transe eller ekstase der sjamanens sjel forlater legemet og gir seg ut på reise, for eksempel for å hente den sykes sjel tilbake fra dødsriket, bruk av bestemte teknikker, spesielt tromming, for å falle i transe, og en spesiell sjamandrakt dekket med mytologiske og kosmologiske symboler. Forskningen legger nå større vekt enn før på sjamanens kreative rolle som tradisjonsbærer, leder og helbreder.

Sjamanisme:

Sjamanisme, en betegnelse som ofte blir brukt om kultformer der en sjaman står i en sentral posisjon som mellommann mellom menneskegruppe og åndeverden. Sjamanisme blir ofte brukt som fellesbetegnelse på religioner i Sibir og om nordamerikanske paralleller, og populært oppfattes sjamanisme ofte som en egen religion. Dette er ikke riktig. Sjamanen er primært en type religiøs leder og sjamanisme forekommer i mange religioner.

Sjamanisme er blant de mange ulike tradisjonene som ofte vises til i nyreligiøs sammenheng, men vanligvis i så forskjellig form fra sine ulike opprinnelige uttrykk at det gjerne refereres til som nysjamanisme.

Nysjamanisme:

Nysjamanisme kan forstås som videreføring av tradisjonell sjamanisme i vår tid, som en form for nyhedendom, eller som en nyreligiøs bevegelse.

I nysjamanistiske miljøer forholder noen seg til dette som en religion, i det de har et sjamanistisk verdensbilde, med guder og parallelle verdener. Andre forholder seg til nysjamanisme som en teknikk de kan kombinere med andre teknikker, og fortolker guder og kraftdyr som for eksempel symboler for naturkrefter eller arketyper.

Den viktigste praksisen i nysjamanismen er trommereise. Trommereisen kan forstås som en dagdrøm eller fantasireise, som en reise innover i seg selv, som et terapeutisk virkemiddel, som et reelt møte med åndelige vesener, eller som en religiøs erfaring. Gjennom tromming og bruk av rytme og eventuelt andre hjelpemidler, setter en seg selv i en lett eller mindre lett transe, og en møter for eksempel et kraftdyr, som en kan føre en samtale med eller motta kraft og innsikt fra.

Neopaganisme (Nyhedendom):

Neopaganisme eller nyhedendom er en form for nyreligiøsitet. Det er en samlebetegnelse på forskjellige bevegelser, særlig i Europa og Nord-Amerika, som forkaster kristendommen og i stedet forsøker å gjenopplive eller rekonstruere førkristen religion, paganisme.

Kristendommen forstås her som en misjonerende universalreligion som undertrykker det naturlige mennesket. I stedet vender man tilbake til de gamle religionene med ulike guder med tilhørighet i ulike landskap og med forskjellige oppgaver, der seremonier og riter tydeliggjorde rytmer i naturen, for eksempel ved solverv, jevndøgn og fullmåne.

Neopaganistiske trossamfunn og miljøer

I Norge er Åsatrufellesskapet Bifrost og Foreningen Forn Sed eksempler på neopaganistiske, organiserte trossamfunn basert på norrøn religion (se også moderne åsatru og norrøn mytologi). Andre nyhedenske retninger er mindre formelt organisert, selv om for eksempel wicca også kan forstås som en ny religion basert på blant annet keltisk førkristen religion.

Gudinnebevegelsen er en enda løsere organisert bevegelse, med fokus på Gudinnen. Hun har mange former, og identifiseres også med Moder Jord. Gudinnen er også sentral i wicca, så vel som i den mer kommersielle delen av alternativbevegelsen, i enkelte feministiske miljøer og så videre.

Nysjamanismen kan, i likhet med gudinnebevegelsen, forstås både som en religiøs strømning (se for eksempel indiansk eller samisk religion og noaider eller sjamaner) og som en teknikk innenfor healing og selvutvikling: bruk av rytme og andre virkemidler for å oppnå transe og gjennomføre trommereiser.

Neopaganistiske miljøer holdes gjerne sammen av felles praksis, ikke av felles tro. Praksis kan være ritualer i tilknytning til rytmer i naturen, for eksempel blot. Selv om det påkalles guder under ritualene, står medlemmene fritt når det gjelder hvordan gudene skal forstås: som psykologiske symbolsystemer (jamfør arketyper, Carl Gustav Jung), som okkulte referansesystmer, som uttrykk for krefter i naturen, eller som entiteter.

Nasjonalistisk neopaganisme

Et viktig skille går mellom en nasjonalistisk og fremmedfiendtlig form for nyhedendom på den ene siden, for eksempel nazi-tidens Deutsche Glaubensbewegung (Den tyske trosbevegelsen), og på den andre siden naturmystisk og åndelig nyhedendom, som stort sett er blottet for slikt. Eksempler på nyhedenske bevegelser med nasjonalistisk eller fremmedfiendtlig innhold og norrønt tilsnitt er Det norske åsatrosamfunnet og Vigrid. 

Hva sier så Bibelen om alt dette?

I det følgende skal vi se på en rekke eksempler og gudgitte advarsler mot å lefle med det som har med spådom, trolldom og avgudsdyrkelse å gjøre.

Spådom:

Spådom brukes flittig av hedningene for å utforske skjulte ting, jfr. Ez. 21,21 (se "Leveren" nedenfor), Es. 19,3 etc. Israel var med de strengeste straffene forbudt å befatte seg med spådom, 2 Mos. 22,18; 3 Mos. 19,26. 31; 20,27. Likevel hjemfalt endog konger til denne synden, 2 Kong. 21, 6; 2 Krøn. 33, 6. Profetene refset ofte denne synden, Mika 3,7; Es. 8,19; Sak. 10,2. På NTs tid hadde all slags overtro stor utbredelse i hedningeverdenen, jfr. fortellingen om tjenestepiken som hadde en spådomsånd i seg, Ap. gj. 16,16 f.

Leveren er kroppens største kjertel, og har en rekke livsviktige funksjoner. Leveren er produksjonssted for proteiner og galle i tillegg til å spille en vesentlig rolle i stoffskiftet i kroppen. Den mottar alt blodet fra portåren med opptatte næringsstoffer fra tarmene, og fungerer som «rensestasjon» for blodet ved å bryte ned avfallsstoffer, giftstoffer, alkohol og gamle blodceller. I tillegg er leveren lagringssted for glykogen og mange av de nødvendige vitaminene.

Leveren settes i Bibelen i sammenheng med menneskets sjelsliv, og da især følelseslivet. Ynglingen som lar seg lokke av den løsaktige kvinnen, følger henne "inntil pilen kløver hans lever", Ordspr. 7,23, hvilket sannsynligvis betyr, at den onde begjæring får ham helt i sin vold. Den sørgendes lever er som "utøst til jorden", Klag. 2,11. - Esek. 21,21, forteller at den babyloniske kongen nytter lever som orakel. Det var alminnelig i oldtiden, at man trodde man av offerdyrenes lever å kunne lese seg til forestående begivenheter eller skjulte ting. - De mosaiske offerlovene foreskrev at offerdyrenes leverfett skulle brennes på alteret, 2 Mos. 29,13. 22 osv.

Trolldom:

Under trollsom finner vi begrepet "Besvergelse". Med besvergelse menes i Bibelen mennesker som ved hjelp av trollformler og andre magiske midler søkte å sette seg i besittelse av usedvanlige krefter. Innen de forskjellige hedenske religionene i oldtiden var besvergelse meget vanlig. Forskjellen mellom bønn og besvergelse er den, at besvergeren mener at han ved hjelp av sine trollformler og andre magiske midler kan tvinge høyere makter til sin hjelp. GT omtaler atskillige former for besvergelse, jfr. 2 Mos. 7,11; Jer. 8,17; Salme 58,5 f. Dette er strengt forbudt i følge 3 Mos. 19,31; 5 Mos. 18,10 f. På Jesu tid opptrådte mange besvergere blant jødene og søkte ved røkelse og trollformler å utdrive onde ånder av besatte, Matt. 12,27; Apg. 19,13. Jesus derimot, helbredet bare med sitt mektige, bydende ord, som Guds kraft virket i, jfr. Luk. 11,20. Jesu helbredelse av besatte har følgelig intet med besvergelse å gjøre.

De 10 bud viser oss faktisk en klar sammenheng med advarslene mot trolldom.

Første bud innskjerper at Israel ikke må dyrke noen annen Gud. Innholdet av dette budet er at det fordres en rett tro og hjertelig tillit som gjelder den eneste rette Gud og ham alene.

Det andre budet forbyr bildedyrkelsen. Synlige bilder av Gud var egnet til å dra Gud ned i det skapte. "Gud er Ånd, og derfor er det en forferdelig synd å dyrke ham i noen ytre form, som menneskehender kunne lage."

Det tredje bud byr at Guds navn, det viktigste symbolet på hans vesen, ikke må misbrukes. Slikt misbruk kan skje ved lettsindig sverging og ved trolldom. "Det er å misbruke Herrens navn, dersom man bruker Herren Guds navn, på hvilken måte det enn må skje, i forbindelse med løgn og all slags ondt".

Det fjerde budet befaler at hviledagen skal helligholdes. "Dette buds enkle mening er at når en holder hviledag, skal en bruke den til å få kunnskap i Guds ord. For denne dags egentlige embete er at det skal prekes, nærmest for de unges og for den store menighets skyld" (Luther).

Femte-tiende bud innskjerper aktelsen for foreldre, menneskelivets, ekteskapets, eiendommens, det gode ryktets hellighet. De forbyr synder i ord og tanker, jfr. 2 Mos. 20,17. I og med at det tiende budet forbyr den onde begjæring har det også henvist til det som er kilden til all overtredelse. -

"Så har vi i de ti bud en skjønn sammenfatning av guddommelige tanker om hva vi skal gjøre for at vårt liv skal behage Gud; her er den virkelige kilden, av hvilken alt må velle fram, og den rette kanalen som alt det må strømme igjennom som skal gjelde som virkelig gode gjerninger. For ved tilsidesettelse av de ti bud kan intet verk og intet sinnelag være velbehagelig for Gud, om det i verdens øyne ter seg aldri så stort og kostelig" (Luther).

Avgudsdyrkelse:

De kanaanittiske offerstedene var grønne skoghauger, hvor også israelittene (i forfallets tid) gikk for å dyrke avguder, Jer. 3,13; 5 Mos. 12,2; 2 Kong. 16,4; Es. 57,5. Man trodde, at trærnes røtter trengte inn i en hemmelighetsfull verden, under jorden, hvor alle slags ånder holdt til. Derfor var de i besittelse av trolldoms- og spådomskrefter, Dom. 9,37.

I 2 Tim. 3,8 leser vi om de egyptiske trollmennene Jámbres og Jánnes, som ved sine hemmelige kunster utførte de samme tegn som Moses gjorde for Farao, jfr. 2 Mos. 7,11. 22; 8,7. GT nevner ikke navnene deres, men de er bevart av den jødiske tradisjonen. – Likheten mellom de i 2 Tim. 3,8 nevnte vranglærdommer og disse trollmennene består i at disse, enda de så klare vitnesbyrd om Guds makt, likevel sto ham imot.

Lenge hadde Ninive hersket over folkene i For-Asia med vold og overmot. Dets «trolldomskunster» hadde ødelagt folkene. Hele den datidige verden var oppfylt av assyrisk religionsblanding. Derfor ville Gud la straffen ramme denne byen (Jona 3,4). Men siden både kongen og folket i Ninive ydmyket seg og vendte om til Herren, ble byen spart. Det samme kan skje med Norge dersom vårt kongehus, sammen med Norges befolkning, vender tilbake til kristendommen.

I Pafos, den romerske landshøvdingens residensby, traff Paulus og Barnabas en jødisk trollmann ved navn Barjesus. Da trollmannen søkte å hindre landshøvdingen i å komme til troen, straffet Paulus ham med blindhet. Landshøvdingen "undret seg storlig over Herrens lære" og kom til troen, (Apg 13,6-12).

Konklusjon:

Å rote seg inn i disse tingene vil etterhvert føre til dramatiske konsekvenser for både folk og land, særlig hvis det kommer fra kongehus og de ledende i landet. Gjennom hele Bibelen ser vi hvordan store riker og nasjoner går under, nettopp på grunn av villfarelse og avgudsdyrkelse. Og dette er ikke "eventyr", slik mange hevder. Det er harde, historiske fakta.

For det første ser vi hvordan det gikk med Guds utvalgte eksempelfolk, Israel, når de for vill og drev med avgudsdyrkelse. Og vi vet alle hvordan det gikk med det Babylonske riket, det Persiske riket, det Greske riket og med Romerriket. De gikk alle til grunne, takket være hedenskapen som fritt fikk rom til å bre seg. Hvis lille Norge tror de kan overleve med den samme hedenskapen, da er vi ikke bare naive, men rett og slett fullbårne idioter.

I så måte kommer jeg til å tenke på det som står i Jer 6,16 "Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den."

Det ser ut for at Gud har straffet også vårt kongehus, politikere og majoritetsbefolkning med blindhet. For også idag sier de fleste "Vi vil ikke vandre på den". Dette ser vi kanskje aller tydeligst i Prinsesse Märtha Louise's totale vilfarelse. Men hun er langt ifra alene.

Et interessant aspekt ved den nyhedenskapen som nå vokser frem, er at den er kvinnedominert. Dette samstemmer med tidligere tiders fremvekst av hedenskap med orakel og gudinnedyrkelse. Norge er et land som idag er styrt - og jeg vil si fullstendig kuet - av ugudelige kvinner og sterkt feminiserte menn. De dominerer vårt storting, vår regjering, våre medier, våre kirker og de besitter nærmest samtlige offentlige lederstillinger.

Vi har egentlig bare to valg her i denne verden: Den ene fører til livet, mens den andre fører til døden. Og ennå lyder ordene fra 5 Mos 30,19: "Jeg kaller i dag himmelen og jorden til vitner mot dere: Jeg har satt foran deg livet og døden, velsignelsen og forbannelsen. Velg derfor livet, for at både du og dine etterkommere skal få leve."

Spikeren