Av Ragnar Larsen.
Det gamle klassedelte samfunnet er i hovedsak avviklet, men nå er en ny elite i sterk vekst: Politikerklassen. Tusenvis av mennesker driver politisk arbeid på heltid med lønn fra offentlige kasser. Lønnsveksten og tallet på tilleggsgoder er så omfattende at vi ser en politikerklasse uten magemål. Det er bare å forsyne seg av andres penger.
Stortinget tok sommerferie før helgen, men rakk å justere representantenes årslønn til nær 1 million kroner. Økningen er på 31 500 kroner, langt høyere enn det begrensede kronepåslaget som landets lønnstakere måtte nøye seg med i årets oppgjør.
Den rause avlønningen er bare en del av de belønningene som Stortinget har bevilget seg. I en kort artikkel er det ikke plass til ramse opp alle ytelsene, men vi nevner i fleng: Sterkt subsidiert kantine, gratis og skattefri leilighet, to gratis hjemreiser i uken, gratis telefon, aviser og bredbånd privat og gratis taxi ved sene møter. Ved en stortingsrepresentants død får de etterlatte fire måneders stortingslønn og Stortinget dekker gravferdskostnadene. Pensjonsordningen er mildt sagt svært fordelaktig.
Stortingsrepresentantene har gullkort til Rikshospitalet. Når deres velgere får behov for sykehusbehandling, får de stille seg i kø. De folkevalgte kommer rett inn.
Høy lønn er normalt noe som brukes for å rekruttere folk. Det er ikke aktuelt for stortingsrepresentanter. Folk gjør jo hva som helst for å komme inn på Stortinget!
Før i tiden sendte velgerne oppegående og selvdrevne folk til Stortinget. Dagens folkevalgte må derimot ha hjelp av rådgivere for å utøve sitt høye verv. Det er snart like mange ansatte i stortingsgruppenes sekretariater som det er representanter. Dette krever plass og Stortinget har est ut til nærliggende kvartaler. Rådgiverne skriver i mange tilfelle representantenes taler og avisinnlegg og gir dem talepunkter for å ytre seg i mediene. De folkevalgte trenger hjelp til det mest elementære. Stortinget er blitt meningsindustri.
Og kommuner og fylkeskommuner tar etter. Haugesund kommune hadde inntil 2015 ordfører i full stilling og varaordfører i halv. Nå har byen tre heltidspolitikere. Oslo har nærmere 30 og Trondheim mellom 15 og 20 politikere på heltid. Begge storbyene er langt mindre velstyrt nå enn den gangen ordføreren var eneste yrkespolitiker.
Det er en gammel, men nedverdigende vits å spørre om hvor mange kommunalt ansatte som trengs for å skifte en lyspære. Hvis vi spør om hvor mange heltidspolitikere en fylkeskommune trenger for å drifte videregående skoler, fylkesveier, folketannrøkt og folkehelseoppgaver, er svaret 22 for Trøndelags del. Hvordan får de tiden til å gå?
Fylkesordføreren i Rogaland lønnes som en statsråd, rundt 1,4 millioner kroner i året. Og det gir over 500 000 i årlig godtgjøring å sitte i fylkestinget. Slik er det i fylke etter fylke. Politikk er ikke lenger et verv, men et overbetalt yrke - uten resultatkrav.
De folkevalgte ser ikke hvordan selvbetjening av andres penger er med på å øke avstanden mellom de styrende og de styrte. Politikerklassen er den sterkest voksende yrkesgruppe i landet. Det er mange tusen mennesker som livnærer seg av politikk med lønn fra offentlige kasser. Holdningen er at det er bare å forsyne seg.
Mange unge mennesker utdanner seg bevisst for å herse med sine medmennesker ved å bli politikere. Mange ledende representanter for så godt som alle partier har aldri vært i arbeid, men gått rett fra universitetenes auditorier til politisk arbeid. De har ligget samfunnet til byrde i hele sitt liv og knapt bidratt med noe positivt til fellesskapet. Når de kommer til Oslo, glir de inn i den politiske boblen som isolerer dem fra folkets virkelighet.
Dette kan utvikle seg til dynamitt under folkestyret. Når elitenes rådende holdning er at folket er til for elitenes skyld, vil det etter hvert bygge seg opp en flodbølge av misnøye. Arbeiderpartiets og Høyres sterke gallupsvikt er en forsmak på hva som er i vente. Samlingen om Nei til flere bompenger-partiet (FNB) er et tydelig tegn i tiden.
Det er nå virkelig på tide at de folkevalgte elitene legger øret til jorden og lytter seg frem til folkets marsjrute. I motsatt fall har politikerklassen lite å se frem til.
Ragnar Larsen