Fra Klimarealistene - av Geir Aasild.
Forfattet av geolog Gregory Wrightstone.
Denne teksten tar et oppgjør med den internasjonale grønne myten om artsutryddelse og rammer også kulturelitens oppspinn i Aftenposten i mars, vedrørende den såkalte sjette artsutryddelsen. Svært få biologer eller geologer vil være uenig i teksten. Og redaksjonen presiserer at hver art som forlater oss er en art for mye, men dataene viser at det knapt nok dør en art årlig i dette årtusenet. Nederst finner du kommentarer fra redaktør Geir Aaslid.
En million arter vil bli utryddet i den ikke alt for fjerne fremtiden, og vi er skyldige. Det er konklusjonen i en ny studie av den mellomstatlige vitenskapspolitiske plattformen for biologisk mangfold og økosystemtjenester (IPBES). Et sammendrag av en 1800-siders studie ble sluppet 6. mai 2019 og advarer om at «menneskelige handlinger truer flere arter med global utryddelse nå enn før» og at «rundt 1 million arter allerede står overfor utryddelse, mange innen tiår, med mindre det tas tiltak for å redusere intensiteten av drivere av tap av biologisk mangfold.»
Det hevdes også at vi har sett økende farer de siste tiårene, og at «trusselen om utryddelse også er akselererende: i de best undersøkte taksonomiske gruppene er det estimert at det meste av den totale utryddelsesrisikoen for arter har oppstått i de siste 40 årene.» Den globale frekvensen av artsutryddelse hevdet «er allerede titalls til hundrevis av ganger høyere enn det har vært i gjennomsnitt de siste 10 millioner årene.»
Utgivelsen av sammendraget utløste en intens medieaktivitet som ukritisk aksepterte studiens påstand om at vi vil se mer enn 20 000 arter hvert år gå til grunne i den ikke alt for fjerne fremtiden.
Her har redaksjonen erstattet Wrightstones mediereferanser med norske referanser, som følger: Både store medier som burde vite bedre og små medier i Norge er ukritiske formidlere og FN-sambandet har det samme budskapet på egen propagandakanal i Norge. Flere skriver om pågående artsutryddelse og når TU kanaliserer budskapet gjennom WWFs Bård Vegar Solhjell så blir det selvsagt hevdet at dette pågår i dag.
Hele rapporten er enda ikke utgitt, men «Sammendrag (av og) for politiske beslutningstagere» ble offentliggjort. Det eneste diagrammet der (deres figur 3B) som støttet kravet om økende utryddelser, er vist her.
Grafen dekker 500 år og ser ut til å presentere en skremmende økning i utryddelser og en stigende hastighet i utryddelsen.
Dette diagrammet og den tilhørende «analysen» er en saksstudie av hvordan de som ellers fremmer begrepet menneskeskapt katastrofal (global) oppvarming, manipulerer data og fakta for å spre mest mulig frykt, alarm og feilinformasjon.
Merk først at dataene ble klumpet sammen i århundrer i stedet for å bli vist i kortere tidsrammer, noe som forsterker den antatte økningen i utryddelser.
Rådataene ble hentet fra den internasjonale unionen for bevaring av natur og naturressurser (IUCN) og deres Rødliste, som katalogiserer alle kjente arter som har gått samme vei som dodoen, vandreduen og geirfuglen. Gjennomgang av det samlede datasettet avslører en svært annerledes virkelighet og ikke minst hva som har skjedd nylig.
Her er alle 529 arter tilgjengelig fra rødlista med en kjent utryddelsesdato vist i figuren med utryddelsens tiår. Dette diagrammet viser en ganske annen historie enn den som ble lansert i det nye sammendraget. I stedet for en jevn økning i antall og en voksende utryddelsesrater finner vi at utryddelser toppet seg fra slutten av 1800-tallet til 1920-årene, etterfulgt av en betydelig nedgang som fortsetter i dag. Det antas at denne toppen i utryddelser falt sammen med innføring av ikke-opprinnelige arter, hovedsakelig på øyer (inkludert Australia).
En nærmere gjennomgang av den nyeste informasjonen datert tilbake til 1870 viser at i stedet for en skremmende økning er utryddelsen faktisk i en betydelig nedgang.
Det som er tydelig er at trenden med utryddelser faller i stedet for å øke, nøyaktig det motsatte av hva det nye sammendraget hevder. I henhold til IPBES-rapporten kan vi også forvente 25 000 til 30 000 utryddelser per år, men gjennomsnittet i de siste 40 årene er ca. 2 arter årlig. Det betyr at frekvensen må multipliseres med 12 500 til 15 000 for å nå de svimlende høydene som er spådd. Ingenting i vår virkelige verden er sannsynlige drivere for å komme i nærheten av en brøkdel av det spådde antallet.
Denne nye utryddelsesstudien er bare det siste eksemplet på manipulasjon og misbruk av den vitenskapelige prosessen, utformet for å så frykt for en forestående klimadommedag. Frykten og alarmen over påståtte menneskeskapte katastrofer er nødvendig for å skremme befolkningen til å akseptere ned glede skadelige og økonomisk destruktive forslag som «Green New Deal» i USA.
Mens påstanden er at vår klode spinnes inn i en rekke klimakatastrofer som truer planetens liv, er virkeligheten at planeten vår og dens estimerte 8 millioner arter har det helt utmerket, og takk for det.
PostScript: I en utrolig ironisk vri som burde være et vanskelig paradoks for de som har til hensikt å redde planeten fra våre CO2-utskeielser, rapporterer det nye sammendraget at årsak nr én til varslede utryddelser er et tap av habitat. Likevel er løsningen deres å dekke enorme arealer med industrielle solcelleanlegg og med enorme vindmølleparker i skog og fjell, med drap av truede fuglearter og andre arter de påstår de ønsker å redde.
George Wrightstone er en erfaren geolog og forfatter av boka Inconvenient Facts: The Science that Al Gore Doesn’t Want You to Know
Redaktørens kommentarer
Tre forhold er av interesse her, først det paradoksale at de som hevder de beskytter miljøet er de som sprer de fleste løgnene, som WWFs Bård Vegar Solhjell som i TU hevder at artsutryddelsen pågår i dag. Virkeligheten er at det knapt nok forsvinner arter i dag i forhold til det 19. og 20. århundret.
Neste gang du hører påstanden om artsutryddelse, svar med å be om navnet på de artene som er utryddet i år. Problemet eksisterer nesten utelukkende i modeller som er like uredelige som klimamodellene.
Media og skolen svikter demokratiet
Verre er det at aviser som tidligere var ledende og kunne skryte av at de hadde solid bakgrunn for egne meninger, i dag ikke engang vil slippe til professorer som underviser i biologi ved våre universiteter, for å korrigere de mange grønne løgnene.
Men det er ikke bare mediene som svikter, også i skolen pågår det en omfattende grønn indoktrinering, biologi- og naturfaget er politisert, og lærebøkene er blitt manipulative og utelater nødvendig viten. Dette kommer vi tilbake til i KRs Skolerapport, en analyse av lærebøkene i naturfaget som presenteres på Arendalsuka.
Nok en gjøkunge i demokratiets reir?
Det mest interessante i Wrightstones tekst er at verden er blitt beriket med nok en gjøkunge i demokratireiret, IPBES (The Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services.) Dette er en del av FN-systemet, organisert etter mønster fra IPCC, med de grønne NGOene i en styrende rolle, i et delt eierskap med de grønneste politikerne og statlige byråkrater som stort sett befinner seg i et uryddig samrøre med NGOene.
Metodene er de samme som i IPCC. Mildest talt uryddige. De grønneste politikerne lager et sammendrag av og for beslutningstagere, hvor man egger opp puddingen og utelater alt som ikke stemmer med det politiserte dommedagsscenariet. Med sammendraget kommer selvsagt en enda grønnere pressemelding, og alt for mange politikerne oppfører seg som om de bare leser overskriften i pressemeldingen.
Standard prosedyre i FNs klimapanel er at det politiske sammendraget går tilbake til forskerne, med beskjed om at deres pågående forskning må konkludere i samsvar med det publiserte politiske sammendraget. Og dermed må store deler av forskningen omformuleres, hvor myter fra det grønne alternativuniverset raskt erstatter virkeligheten.
Wrightstone viser i sin tekst at IPBES som ble dannet i 2012 allerede er blitt like korrupt som FNs Klimapanel.