Av: Ragnar Larsen, 7. september 2018.
Da NRK onsdag sendte TV-programmet «Folkeopplysningen» om kjøttmat, trakk deltagende kjendiser seg og forlangte seg anonymisert da programmet ble sendt.
Grunnen var frykt for at de i programmet kunne oppfattes som «slemme og dumme» ettersom de var med på å slakte lam.
Så langt er vi nå altså kommet i å fremmedgjøre samfunnet og folks liv fra virkeligheten at det blir slemt og dumt å slakte husdyr. Folk har livnært seg av døde dyr, død fisk og død fugl fra tidenes morgen. Dette har kanskje vært slemt for dyrene, men ikke for folk som ved å spise kjøtt og fisk holdt seg selv i live.
Vi står overfor en massiv fremmedgjøring av livets mest naturlige prosesser. Døden, som er det aller mest uunngåelige ved et menneskes liv, er et tabu. Før i tiden tok folk andektig avskjed med den døde ved på gravferdsdagen å passere kisten med lokket av. Da onkel Bjarne døde, hadde vi som de aller nærmeste en fin stund før gravferden. Onkel lå der naturlig og velantrukket i mørk dress med pent frisert hår. Det ble en flott og minnerik avskjed med et høyt elsket familiemedlem. Nå for tiden er døden noe rart og uvedkommende. I vår tid later det viktigste til å være å få liket i ovnen og vekk med det!
Vi som vokste opp på gård, ble allerede som unger kjent med hvordan liv og død er to sider av samme sak. Vi observerte husdyr som paret seg og vi var med på å slakte småfe og svin. Liv og død henger sammen. Her kommer en skildring om hvordan vi slaktet lam. Det er en så blodig affære at byfolk med svake nerver bør hoppe over fortsettelsen.
Lille Ragnar leide et nyklipt lam fra fjøset og ut på tunet. Der deljet onkel øksehammeren i skolten på lammet, slik at det falt besvimt om. Så ble lammet løftet opp på et bord og stukket – det vil si at hovedpulsåren i halsen ble skåret av. Ragnar holdt en øse under for å samle opp blodet – ikke for at det skulle nyttiggjøres, men for å hindre søl. Så ble lammet hengt opp etter bakbeina på kroker og onkel skar opp buken for å hente ut innvoller og all innmat. Så kuttet han av hode og klauver. Etter å ha hengt en tid i uthuset, ble lammet til fårikål, sodd – og et lår til fenalår neste sommer.
Slakting av gris skjedde på noenlunde tilsvarende vis. Her ble grisen avlivet ved bruk av skuddmaske, en enkel innretning hvor en 9 mm pistolpatron ble avfyrt mot grisens pannebrask. Vesle Ragnars oppgave var å samle blod og røre spannet så blodet ikke levret seg ettersom tante skulle lage blodmat. Det var også Ragnars ansvar å fyre opp en stor gryte med vann og deretter skålde slaktet slik at busten lettere kunne skrapes av.
(Noen som har besvimt så langt eller følt ubehag?).
Folk vil ha hamburger, men slakting vil de ikke høre om! Bilder på TV og i aviser av døde mennesker er helt OK, men et bilde av en død sau blir for sterkt. Slik kommer virkningen av å leve i en boble til uttrykk. Urbane eliter distanserer seg fra liv og død. Det er ikke så farlig med bønder og husdyr så lenge det er innpakket kjøtt å få i butikken.
Når urbane eliter distanserer seg fra virkeligheten og ser på kjøtt som en plastemballert vare i nærbutikken, er det heller ikke så rart at de synes ulv er et mer verdifullt dyr enn en sau. Hvis en mink på en pelsfarm biter en annen mink i nakken, bestemmer Regjeringen at pelsdyrnæringen skal avvikles. Når en ulv spiser et lam levende, begynner i buken og fortsetter i bogen, er det derimot som det skal være. Ulven skal jo leve og intet er mer naturlig enn å spise husdyr levende.
Slik demonstrerer herskende byeliter virkningen av å leve i kunstig koma.
Ral
Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.
(Denne artikkelen ble først postet på Document.no 7 september, 2018.)