Av Ragnar Larsen - 25. oktober 2019.
Det gir 75-årsjubileet for Øst-Finnmarks frigjøring en beklagelig bismak når dagens øverste leder for det frigjørende folket ikke er bedt. President Vladimir Putin burde også vært invitert til dagens frigjøringsjubileum i Kirkenes.
I dag er det 75 år siden Den røde hær frigjorde Sør-Varanger fra tysk okkupasjon. Det ble innledningen til frigjøringen av Øst-Finnmark og året etter hele Norge.
Når jubileet i dag markeres i Kirkenes med kong Harald og statsminister Erna Solberg i spissen for en rekke innbudte gjester, er det skandaløst at Russlands president Vladimir Putin ikke er bedt. Utenriksminister Sergej Lavrov deltar som representanter for befrierne, men det blir ikke det samme. Når det norske statsoverhodet er innbudt, burde det russiske også vært det. Det samme gjelder forbundskansler Angela Merkel som representant for okkupantlandet Tyskland - alle verdenskrigers mor.
Den norske regjerings avslag på henstillingene om å invitere Russlands president, skal være en reaksjon på at russerne i 2014 innlemmet Krimhalvøya i Russland. Fordi vestlige land reagerte med politiske og økonomiske sanksjoner, ble det skapt et kaldere klima etter mer enn 20 års avspenning. Hvis noen tror at Russland gir Krim tilbake til Ukraina, må de tro om igjen. Krim vil forbli russisk, også fordi folkeflertallet er det.
Norge og Russland har ikke noe uoppgjort forhold seg imellom. Det er i vårt lands interesse å ha et ordnet og velfungerende naboforhold. Det kommer ikke noe ut av en lukket hånd. Norge burde se som en oppgave å medvirke til ny tillit mellom de vestlige landene og Russland. Da må prestisje og fordommer vike av hensyn til sunnere formål.
Vi er derimot glad for at norske partisaner nå er invitert til offisiell markering. De vil bli hyllet for sin frigjøringsinnsats. Det ble de ikke tidligere. I alt for mange etterkrigsår ble partisanene oversett, tilsidesatt og kollektivt mistenkt for å ha unasjonale holdninger. Det tjener kong Olav og senere kong Harald til ære at de ga partisanene oppreisning, noe skiftende regjeringer burde ha gjort mange tiår tidligere. I stedet led partisanene overlast.
Partisaner er fellesnavn for de mange fra Øst-Finnmark som under krigen rømte til Sovjetunionen og kom tilbake som sabotører og etterretningsfolk. De bidro vesentlig til frigjøringen og ga sovjeterne verdifull informasjon, slik at over 80 tyske skip ble senket utenfor finnmarkskysten. Mange partisaner satte livet til i krigen mot Wehrmacht. Det er ennå gjenlevende partisaner, som Regjeringen kunne ha hedret med militære dekorasjoner, men det har dagens regjering avslått - akkurat som sine forgjengere. Denne fortsatte uretten kaster skygger over frigjøringsjubileet.
Dette er ikke uten sammenheng med at Norge er sentralstyrt og Finnmark er langt borte. Norsk krigshistorie er historien om symbolske aksjoner i Oslo-området, som oftest uten militær betydning. Det var i nord at Norge var i krig, men det skulle en ikke tro om en leser historiebøkene. Nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms med deportasjon av over 50 000 mennesker, er ofret noen linjer i bindsterke verk om landets historie mens spredte hendelser i Oslo-området under okkupasjonen er blåst opp til uhistoriske dimensjoner. En bør helst være fra Oslo for å få medalje.
Bildet av de tusener som etter russernes befrielse strømmet ut av gruvetunnelene, jublende og med det norske flagget i front, står som et sterkt symbol på landets frigjøring. Norske partisaner og sovjetiske soldater ble tatt i mot med glede og begeistring. At de to allierte lands veier skiltes etter krigen, må ikke få stå i veien for å anerkjenne Sovjets helt avgjørende innsats i frigjøringen av så vel Øst-Finnmark som Europa fra tysk nazisme.
Historikerne regner med at minst 2 000 sovjetiske soldater og offiserer mistet livet under de militære operasjonene som startet øst på Kolahalvøya og drev tyskerne vestover til vest for Tana. Det er flere enn tallet på norske soldater som falt under hele krigen.
Det hadde vært naturlig at dette ble anerkjent, påminnet og markert ved at dagens statsoverhode for det befriende folket var blitt invitert til jubileet.
Ral
(Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.)
(Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.)