Av May-Harriet Seppola.
Jeg ser at Dronning Sonja og kronprins Håkon ber nordmenn å ta godt imot flyktninger.
Sitat:
"Vi må være sjenerøse overfor de som kommer til Norge og ikke kjenner kulturen vår, sier dronning Sonja til NRK i forbindelse med programmet Året med kongefamilien 2019.
Kronprins Haakon mener vi må tenke nøye gjennom hvordan vi debatterer, når det handler om ting vi er uenige om. Dronningen og kronprinsen møter NRK til en prat om noe de har felles engasjement for – innvandrere og hvordan mennesker med en annen bakgrunn skal finne seg til rette i Norge."
Spørsmålet er om de er villig i å la seg integrere.
Norges befolkning har ikke blitt spurt om de ønsker en kultur som er så milevidt fra vår egen.
I 1975 vedtok Stortinget noe de kalte midlertidig innvandringsstopp og gjorde det til en sak for statsansatte å bestemme hvem som skulle få bo og arbeide i Norge. Til alle tider har nordmenn selv bestemt hvem de vil ta inn i sitt hus eller lokalsamfunn. Denne ulovfestede grunnrettigheten ble grovt krenket overfor de såkalte tyskerbrudene som ikke bare ble fratatt sin konstitusjonelle rett til å bo i Norge med sin ektemake, men som også ble frastjålet sin formue av statsansatte.
Etter 1975 har det gått fra vondt til verre. Norge krenker ikke bare konstitusjonen, men også folkeretten. Vi har tiltrådt konvensjonen om statsløse personers rettslige stilling som gir statsløse rett til å oppholde seg og investere i Norge, men de statsansatte setter jesuittenes hemmelige Schengenpåbud over både statsforfatning og folkerett.
Mens gode nordmenn som har arbeidet betalt skatt og har funnet tilhørighet i Norge, og blir kastet ut av landet.
Sitat:
"Roy Vega opplever det store marerittet. Hans kone blir utvist fra Norge etter 21 år. De har fire barn, og har ingen egen skyld i det som skjer.
Min amerikanske kone Beatriz blir utvist akkurat nå, etter 22 år, 21 års ekteskap og fire barn i Norge – med absolutt alt av papirer og identitet i orden, plettfritt rulleblad og arbeids- og oppholdstillatelse gjentatte ganger – uten å ha løyet om noe som helst.
Beatriz er kun skvist i byråkratiets egenproduserte snubletråder, i en så komplett meningsløs prosess at virkeligheten definitivt overgår fantasien.»
De to møtte hverandre i 1998 i forbindelse med en konferanse i Roma. Hun er fra amerikanske Puerto Rico, er utdannet i kunsthistorie og kunstdesign, samt grafikk, og har blant annet satt opp store utstillinger på offentlige museer, i Washington DC Zoo, og andre steder, før hun kom til Norge i 1998.
Beatriz har vært scenograf for en rekke større teateroppsettinger her i landet, både i Olavshallen og i Nord-Trøndelag.
Vega sitter med bokkontrakter og arbeider på full tid i det historiske feltet. Han er Cand.philol med hovedfagsstudier i pedagogikk og historie. (Hovedfag på terrorisme og arabiske opprør i Midtøsten). Han har tidligere arbeidet som kulturjournalist. I tillegg har han bakgrunn fra Forsvaret, som offiser noen år, i jegerstyrker, beredskapsstyrker og Nato-styrker.
Roy og Beatriz Vega bor på Levanger med sine fire barn. Om få dager forlater Roy og Beatriz landet. Barna følger etter senere. Det er Utlendingsnemnda (UNE) som står bak vedtaket om utreisefristen 28. januar."
Erna Solberg beskytter islamister og sørger for at en kvinne som har avskrevet Norges verdier blir fraktet inn i Norge med sine 2 barn, som overhodet ikke har noen som helst tilknytning til Norge der hun uttaler at hun ikke har samvittighet til at et angivelig sykt barn la være å hjelpe.
Fra alvorlig syk til angivelig syk. Deretter ble det dørgende taust. Dette er situasjonen rundt barnet til IS-kvinnen som utløste millioner av skattebetalernes kroner til henteoperasjon i Syria, og nå høye påløpende utgifter daglig her i Norge. Nå gjemmer man seg bak en angivelig tausehtsplikt. Men som Fredrik Solvang i NRK skrev på Twitter:
…hvor lenge kan @Regjeringen og @Utenriksdept nekte å opplyse om han faktisk er alvorlig syk og vise til «taushetsplikt i konsulære saker»?
Hver dag blir norske barn tvangsflyttet fra sine familier og hjem, men regjeringen har år etter år sittet og godtatt at norske barn blir solgt som varer til fosterforeldre og institusjoner uten lovlig vedtak.
Siden 2015 har det blitt sendt 35 barnevernssaker til EMD der barneministeren overhodet ikke lar seg berøre av de tragedier disse familier har opplevet.
Barn som kommer i fremmed fosterhjem, blir fratatt begge foreldre, besteforeldre og andre slektninger, venner, og ikke minst mister de hjemmet sitt og lekemiljøet der alle minnene som gir dem den nødvendige kontinuiteten i livet, befinner seg. Det kan som nevnt utløse en sterk sorgreaksjon, og de alvorligste psykiske utslagene kommer kanskje i voksen alder. Et barn som mister sin far eller mor ved død eller skilsmisse, vil i det minste ofte både få lov til å fortsette å bo i hjemmet sammen med den andre av foreldrene og opprettholde kontakten med alt det andre som betyr noe for barnet. Et fosterbarn blir alene med sin sorg i et fremmede miljø og bearbeider den derfor lite. Omgivelsene kan ofte bli lurt, fordi ikke alle barn viser sin sorg for omgivelsene, men pakker den inn inntil det oppstår en ny tapsopplevelse som den økte sårbarheten ikke mestrer.
Det foreligger en svært gammel og grunnfestet kollektiv livsløgn som går ut på at barn som bor i et dårlig hjem, vil få det bedre ved å bli fjernet fra hjemmet og langtidsplassert i et velkvalifisert fosterhjem. Den samme livsløgnen innebærer at disse barna skal få svekket sin tilknytning til foreldrene og bygge opp ny tilknytning til fosterforeldrene, og derfor blir samværene gjort meget sjeldne og kortvarige.
Mange har selvsagt svært vanskelig for å skjønne at de ikke gjør barna en tjeneste ved å fjerne dem fra et hjem som de mener er et svært dårlig hjem, og derfor ofrer man det knapt en tanke at man dermed utsetter barn for et potensielt meget skadelig tap som kan være langt alvorligere for barnet enn dårlig omsorg. Det er symptomatisk at man aldri ser i en sakkyndig uttalelse i barnevernssaker at den sakkyndige eller fylkesnemnda drøfter hvordan risikoen for barnet vil være etter omsorgsovertakelsen, bare risikoen før omsorgsovertakelsen. Man nøyer seg som regel med å fastslå at det foreligger omsorgssvikt, og dermed har fylkesnemnda og de sakkyndige livsløgnen som fasit og fastslår omsorgsovertakelse uten mer drøfting.
Livsløgnen deles av svært mange psykologer og psykiatere som opererer på barnevernområdet, i tillegg til barnevernets egne ansatte, og den styrer også departementets og NOVAs oppfatning.
Den svenske forskeren Bo Vinnerljung gikk i en avhandling gjennom egne søskenundersøkelser og den internasjonale barnevernforskningen, og fant klart at barna kom dårligere ut ved fosterhjemsplassering selv om de kom fra "utsatta familjer", og i beste fall like bra som om de hadde fortsatt å bo hjemme.
Merkelig nok skjønte han ikke hvorfor. Problemet med livsløgnen er at den skygger for intellektet. Forklaringen på forskningsresultatene er jo åpenbar: Det å påføre barn den tapsopplevelsen og sorgen som fjerning fra hjemmet og plassering i fremmed fosterhjem innebærer, er i seg selv en enormt stor tapspåkjenning for barna. Samtidig ligger det i omsorgsovertakelsens natur at barna blir fullstendig hindret i å bearbeide sorgtraumet, fordi slik bearbeiding krever at barnet får opprettholde god kontakt med familien og det tidligere miljøet. Det skal meget store påkjenninger til i hjemmet for å gi barn så store psykiske skavanker som en omsorgsovertakelse gir dem.
May-Harriet Seppola
Haldenveien 1340
1875 Otteid