I Filipperbrevet 3,13-14 skriver apostelen Paulus: ”Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus”.
For
apostelen var målet det viktigste. Derfor glemte han alt som lå bak
og strakte seg mot det som lå foran hvor han skulle få seiersprisen
som Gud hadde kalt ham og alle andre til, som hadde elsket Guds
åpenbaring i Kristus Jesus.
Det
som hadde vært en vinning for ham før, regnet han nå som et tap
fordi kunnskapen om Kristus Jesus, hans Herre, var så mye mer verd.
Han hadde fått del i Jesu Kristi rettferdighet ved troen og så fram
til oppstandelsen fra de døde.
Han
var ikke framme ennå, men han var grepet av Kristus Jesus og
oppfordrer de kristne i Filippi til å holde fram i det samme sporet.
Selv om ikke alle hadde erkjent dybden i forholdet til Kristus, så
er Paulus overbevist om at Gud ville åpenbare det for den enkelte.
Apostelen
kaller dem brødre, for de er hans åndelige brødre på veg til
samme mål. Derfor formaner han dem til å være hans etterfølgere,
ikke på grunn av menneskelige ting, men på grunn av hans forhold
til Jesus Kristus. Men han tar også med at de skal gi akt på de
andre som vandrer etter det forbilde de har av Paulus og hans
medarbeidere. Det vil si alle dem som på samme måte som apostelen
og hans medarbeidere har det samme mål og som lever i samsvar med
det.
Deres
mål er himmelen. De er fremmede og gjester på denne jord.
Hjemlandet deres er i himmelen hvor også seierprisen skal utdeles
til alle som når fram.
Ikke
alle vil nå målet
Men
ikke alle vil nå fram til målet. Dette fyller apostelen med uro og
sorg, og han sier med tårer:
”Mange
vandrer som fiender av Kristi kors.” (Fil
3, 18). Det er alvorlig tale. Men apostelen tenker ikke først og
fremst på dem som er utenfor menigheten. Det er mennesker som på en
eller annen måte tilhører menigheten og vil være kristne.
Det
kan kanskje være jøder, de såkalte judaister som hevdet at det er
vel og bra med Kristi kors, men Jesu etterfølgere skulle la seg
omskjære og følge Moseloven. Med andre ord det var ikke nok med
Jesu forsoning. Man måtte også la seg omskjære og holde Moseloven.
Dermed måtte den enkelte gjøre noe selv, for det var i praksis ikke
nok det Jesus hadde gjort. Følgelig levde de i virkeligheten som
fiender av Kristi kors.
Men
sannsynligvis taler apostelen her om navnkristne blant hedningene. De
hadde sluttet seg til menigheten, men de var likevel fiender av
Kristi kors. Hvordan var det mulig? Deres liv var ikke preget av
Kristus, men av denne verden og alle ting i denne verden.
De
ender i fortapelsen, sier Paulus. De var med i flokken og mente at
Jesu liv og gjerning var viktig, men likevel så ender deres liv i
fortapelsen. Hvorfor gjør de det? For de hadde ikke et rett forhold
til Jesus Kristus. Jesus sier i Joh 14,15: ”Dersom
dere elsker meg, da holder dere mine bud.” De
viste med sitt liv og sine gjerninger at de ikke elsket Jesus. De
kjente ham ikke, heller ikke Gud Fader eller Den Hellige Ånd. Deres
gud er buken, sier apostelen. De hadde i praksis ikke bruk for Den
treenige Gud. Deres gud var buken, magen. Det vil si mat og drikke,
jordiske ønsker og sanselig begjær som tilhører det gamle
menneske. Bibelens Gud som bor i det høye og hellige, hadde de ikke
bruk for.
Opprinnelig
var det en retning innen gnostisismen som hevdet at sjelen var god,
mens materien var ond. Derfor er legemet, kroppen, ond og en kan
gjøre med den som en vil. Siden sjelen er god, så kan ikke kroppen
skade den. Følgelig kan en gjøre hva en vil med kroppen, for den er
og vil være ond, og den har ikke noe innvirkning på sjelen. Derfor
mente disse såkalte kristne at de kunne leve etter sine lyster og
begjær. Følgelig levde de etter kjødet i forskjellige synder som
fråtseri, drukkenskap, utukt, urenhet, homoseksuelle forhold og
andre synder.
Det
samme skjer i dag. Noen lever som samboere og kaller seg kristne.
Noen lever i lesbiske eller homoseksuelle forhold og kaller seg
kristne. Andre lever et syndefullt liv, men kaller seg likevel
kristne. Men dette er et selvbedrag. Apostelen sier i Rom 6,16
b: ”Dere
blir enten tjenere under synden til død, eller under lydigheten til
rettferdighet”.
Ingen kan leve i synden og kalle seg kristen. For de som lever i
synden byr sine lemmer fram til tjeneste for ”urenheten
og lovløsheten” som
fører til lovløshet (Rom 6,19). Det vil si de blir innvortes urene
og dermed besudler de sitt legeme. For det andre lever de som om Gud
og hans lov ikke eksisterer. Med andre ord: De ringakter Gud og drar
i tvil hans autoritet som skaper til å fastsette lover for
menneskelivet.
Guds
ords advarsel
Guds
ord advarer mot å holde fast ved Bileams lære, ”han
som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn – å ete
avguds-offer og drive hor” og
nikolaittenes lære (Åp 2,14-15). Likedan advares det mot kvinnen
Jesabel, ”hun
som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine
tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer.” (Åp
2,20). Hva sier Guds ord om slike som følger sine kjødelige lyster
og begjær? Apostelen sier: ”Men
den som lever etter sine lyster, er levende død.” (1
Tim 5,6). ”De
ender i fortapelsen.” De
når aldri fram til himmelen fordi de er fiender av Kristi kors. Det
er skammelig hva de gjør, og de setter sin ære i sin skam. Med
andre ord: Det de burde skamme seg over, det roser de seg av.
Videre
trakter de bare etter jordiske ting. De vil ha med seg mest mulig av
verdens materielle goder, stas og prakt, men samtidig kalle seg
kristne. Men de har ikke sans for livsvandringen sammen med Jesus
Kristus. De er fremmed for å lide ondt, bli baktalt og forfulgt på
en eller annen måte. De vil være sine egne herrer og ikke innordne
seg under Den treenige Gud og følge hans bud og livslover. De vil ha
med seg ”godene” i denne verden og leve i samsvar med sine behov
og syndige begjær. Derfor kommer de aldri til å nå fram til
himmelen og kommer aldri til å få seiersprisen. Men ved sitt liv og
livsførsel viser de i praksis at de er fiender av Kristi kors selv
om de subjektivt ikke oppfatter det slik.
Hvordan
kan de kalle seg kristne og leve på denne måten? Grunnen er at de
er ikke gjenfødt ved Den Hellige Ånd. Deres ”teologi” og
tankegang er i samsvar med det gamle mennesket. Guds lov har ikke
fått gjøre sin gjerning i hjertene. Derfor har de ikke bruk for
noen frelse. De er fiender av Kristi kors, for de har i virkeligheten
ikke bruk for forsoningen og rettferdiggjørelsen. Tenk så tragisk å
være med i flokken blant kristne og samtidig være fiender av Kristi
kors!
Hvordan
står det til med meg og deg? Vi er vel ikke fiender av Kristi kors
selv om vi subjektivt ikke ønsker det! Er Kristus Herre i vårt liv,
eller vil vi være vår egen herre og leve etter vårt gamle menneske
på denne verdens vis? Må salmistens bønn bli vår bønn: ”Ransak
meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige
tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens
vei!” (Sal
139,23-24).
Ingen
som lever etter kjødet, kommer til å arve Guds rike (se Gal
5,19-21). De vil aldri nå det himmelske mål, men gå fortapt. For
de lar synden herske i sine legemer til tross for apostelens
advarsel, og følgelig lever de som fiender av Kristi kors.
Vårt
hjemland er i himmelen
Det
er ikke noen selvfølge at vi som har tatt imot Jesus og lever i
samfunnet med han nå, skal nå fram til målet. Guds ord har flere
eksempler på at noen har falt fra den levende Gud. Likedan taler
Bibelen om det store frafall i endetida. Derfor må vi la oss advare
av Guds ord: ”La
oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være
blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile,
gjelder ennå. For det glade budskap er blitt forkynt for oss,
likesom
for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi
det
ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.” (Heb
4, 1-2).
Enhver
gjenfødt kristen som lever i samfunnet med Jesus og holder seg til
Guds ord og bud til sin siste dag på jord, vil nå fram til målet,
himmelen. Da skal vi få seiersprisen som Gud har kalt oss til i
Kristus Jesus. Det blir en ufattelig stor dag for Guds barn. Da skal
vi få synge med sangeren:
”Lammet,
ja, Lammet, dets vunder og sår,
Æren og prisen i evighet får!
Æren og prisen i evighet får!
Amen, halleluja! Amen!”
(Fredrik
Boye. Nr 904 v. 4 i (Sangboken)
Olav
Hermod Kydland