Innsendt av Olav Hermod Kydland.
I landskapet Babel
I Duradalen i landskapet Babel skjedde det ting som er vel verd å legge merke til. En billedstøtte skulle stilles opp. I denne høytidelige anledning hadde kong Nebukadnesar kalt sammen representanter for hele det store riket sitt. Det var mye folk fra de forskjellige stammer og tungemål, også jøder og kaldeere. Denne forsamling fra hele den verden som da var, skulle ikke bare overvære oppstillingen. Nei, de skulle delta aktivt i seremonien. På kongens ordre skulle de – når de fikk signal om det – falle ned og tilbe gullbilledstøtten. Det var formålet. For å oppnå dette var det tale om et bestemt signal.
Nebukadnesar hadde tenkt ut at det skulle kunne høres av alle. Det skulle også kunne forståes av alle på tvers av all språkbarriere. Og til sist skulle det oppmuntre alle å være lydige mot kongens befaling. Signalet skulle altså ha en høy grad av kollektiv effekt.
Kong Nebukadnesar så bare et middel til å oppfylle disse krav: Musikk. Han fikk engasjert et stort orkester: Blåseinstrumenter, strengeinstrumenter og slagverk. Alt som kunne skaffes av instrumenter, tok han med. Foretaket skulle lykkes for enhver pris. Maktens topp var nesten nådd. Snart skulle han tilbes av alle folk, stammer og tungemål!
Musikk og tilbedelse
Det er få som gjør seg tanker om at disse to begrepene har noe med hverandre å gjøre. Sannheten er likevel at de ikke kan skilles fra hverandre. Om noen skulle vite det, så måtte det være vi kristne. Vi skulle kjenne sammenhengen fra vår lovprisning av Gud. All vår sang og musikk, ja hele vårt liv, skulle dreie seg om dette ene: ”Av Guds nåde, til Guds ære”. Våger vi å la oss ransake av Guds ord på dette punkt? Er det med ærlig hjerte at vi synger: ”Jeg ønsker ei annet å være enn levende lovsang for Gud?” Er vi for alvor klar over at det finnes en annen tilbedelse enn å tilbe Gud, – og tar vi konsekvensen av å vite det?
Musikk og Mammon
Nebukadnesar er død. Noe i de bibelske fortellinger antyder at Gud fikk lov å redde ham, men i Duradalen var han langt fra Gud. Mange herskere i dag går i Nebukanesars fotspor. De forstår å dra nytte av musikkens åpenlyse fordel i sitt maktspill. Musikk er en politisk faktor.
Men overse ikke at de kristnes kamp dypest sett aldri er mot kjød og blod, men mot Guds motstander, som bare bruker maktbegjærets kanaler til å skaffe seg tilbedere. Han leder til avgudsdyrkelse! Til tilbedelse av det synlige, av Mammon. Til det er musikk et velegnet redskap. Satan tar av det som skulle være til Guds ære – for å bruke det til sin egen ære – tyv som han er!
Endetiden
Daniels bok er eskatologisk, en bok om endetiden. Blant Bibelens bøker – bortsett fra Johannes åpenbaring – behandler den nok mest intenst spørsmålet om et menneskes tilbedelse.
Vi som lever i endetiden, og som kjenner de hellige skrifter, vi ser altså, typologisk (forbildelig), hva som skal skje. Vi ser sammenhengen mellom makt, musikk og tilbedelse. Vi ser at Gud er satt til side, og vi husker plutselig israelittenes dans om gullkalven.
Endetiden er den tid som denne verdens fyrste tror at maktens topp er innen rekkevidde, og at han snart skal tilbes av hele verden. Derfor må det ”et stort orkester” til. Signalet til å falle ned og tilbe Antikrist skal være effektivt.
Verdenstrommer
I dag skjer det ting som det er verd å merke seg. Ikke bare i landskapet Babel, men i hele verdensdeler, ja, globalt. Det snakkes blant musikkfolk om verdensmusikk og verdenstrommer. Det siste av disse uttrykk blir utlagt som ”den magiske puls som styrer oss alle og hele verden. Pulsen som blir omformet til lyd. Pulsen som er liv og derfor ikke kan slukkes”. Slik tale er klar, for her kjenner vi igjen Nebukanesars ”musikalske” strategi:
1. Musikk som kan høres av alle
Vi vet at det i dag er få og store konsern som styrer tidens musikkindustri (f.eks.Motown). Dermed styres menneskehetens musikkbehov – og forbruk. Vi vet at massemedia (også satellitter) kan nå det meste av kloden direkte. Vi vet at det er mottakere over det meste av verden.
2. Musikk som alle kan forstå
Det musikksignalet som sendes ut, må være klart, og det må treffe en mottaker alle har. Da er det grunnlag for forståelse. Det internasjonale element i musikken er ikke melodi og harmoni, men rytme. Rytmen er musikkens puls. Menneskene har (ennå ikke) samme språk, men alle har en kropp. Kroppen har rytme gjennom den regelmessige pulsen. Pulsen er altså nøkkelen, styremekanismen. Den er, som alle forstår, uten intellektuell påvirkning.
3. Musikk som oppmuntrer alle
Her er et medrivende element nødvendig. Noe lysbetont. Noe som frigjør energi. Det gjør ”swing”. Swing er egentlig et karakteristisk element i jazzen som er et resultat av en kollektivrytme. Den globale rytmiske musikk – verdenstrommene – er en kollektivrytme! Denne kollektive rytme er spesielt velegnet til kollektiv tilbedelse, noe en kan se tydelig i rockmusikkens templer.
Hva er det som skjer?
Ikke så få musikkskribenter i de senere år – f.eks. Per Waring med boken ”Folkelig musik, der swinger” (1988) – har skrevet om hva som skjer. En ny kultur vokser fram. Peter Bastian taler i sin bok ”Ind i musikken” om et tidsskifte – ”en fremmed ånd” – og han opplever den selv. Mange ønsker at vår kultur som kristendommen gjennom århundre har satt sitt preg på, skal svinge med. En arbeider derfor med at Brorson, og ikke minst Grundtvig, musikalsk (innimellom også teksten) omtolkes på jazzens og den rytmiske avkoms premisser, naturligvis. Stakkers dem som ikke vil være med i ”swinget”! De kritiseres både utenfor og innenfor egne rekker.
Vår stilling
Men skal kristendommen svinge med? Har vi lodd og del i ”den magiske puls”? Skal vi la oss styre av den? I Duradalen la de merke til noen få som ikke aktet på Nebukadnesars orkestersignal. Det var Daniels venner. Noen kaldeiske menn stod fram og klaget og truet dem på livet. Modige stod de fram, avgjorte som de var i sitt Gudsforhold: ”Vi vil ikke tilbe det gullbilde du har stilt opp.” Ligner vi Daniels venner?
Det ekte og det falske
Satan vet at alle kristne er Kristi legeme på jord. Han hater dette legeme. Han vil det til livs, som han vil Kristus selv til livs, og sannheten! Satan vil ha all makt. Derfor danner han i sin maktsyke et falskt legeme av sine. Et attraktivt legeme. Et legeme med ”liv og glade dager”, som musikken så ofte får oss til å følge. ”Fet musikk”, musikk som de fleste liker, svingende kroppsmusikk. Festlig, folkelig og fornøyelig. Pulsen som blir omformet til lyd. Satan etterligner pulsen, dvs. prøver å gjøre livet om til lyd! Men uten kjærlighet runger det bare av metall, larm og tomhet. Og spilles musikken innsmigrende og sentimentalt (som i New Age musikk), så blir det likevel stadig metallisk klingklang. Men pulsen er magisk, heter det. Ja, for Satan kan ikke gi liv, bare øve magi. Og magi er trolldom. Hans ”legeme” er falskt. Verdenstrommene er en del av hans forførende kunster som han utøver for å ”føre også de utvalgte vill”, til tilbedelse av seg selv!
Endetiden er den kollektive forførelses tid. Mon Menneskesønnen, når han kommer, vil finne noen av ”Daniels venner” på jorden?
(Bibelsk Tro nr. 5- 2009)