Ja, dette eventyret av H.C. Andersen fòr gjennom hodet mitt da jeg hadde lest redegjørelsen av Jon Kvalbein vedrørende loven om endring av juridisk kjønn (Dagen 5.oktober). Kvalbein peker på det åpenbare at når et barn er født, vet alle hvilket kjønn det har. Det er enten gutt eller pike. Men det var før i tiden. Slik er det ikke lenger.
Nå er det opp til den enkelte selv å bestemme hvilket kjønn det har. Ja, slik er det blitt etter at Stortinget i 2016 vedtok «Lov om endring av juridisk kjønn». Nå kan ethvert menneske over 16 år i dette landet gå inn på skattedirektoratets nettsider og fylle ut en egenmelding. Og vips – så kan du over natten endre kjønn fra mann til kvinne eller omvendt.
Man skulle jo tro at dette var en spøk. Men Nei. Hele Stortinget, med unntak av KrF og Senterpartiet, har stilt seg bak loven. Det vi alle trodde vi visste, behøver ikke lenger å stemme. En gutt er ikke lenger en gutt. En pike er ikke lenger en pike. Keiseren har fått nye klær. Det har vår nasjonalforsamling bestemt.
Det spesielle ved eventyret er at de som ikke så hvor praktfull keiserens nye klær var, dugde heller ikke å bekle sitt embete eller de var utillatelig dumme. Alle var selvsagt redde for å miste sin stilling og ingen ønsket heller å bli oppfattet som dum. Følgelig lovpriste alle keiserens nye klær.
Slik er det også her. Det enkleste og mest bekvemme er å følge tidens strømninger - hvor fordummende de enn er. Ingen har lyst til å skille seg ut og pådra seg andres vrede. Vi ønsker å være mest mulig samstemte. Dette fører med seg et press til å mene det samme. Følgelig lovpriser vi alle keiserens nye klær.
Argumentet for loven er at går an til å bli «født i feil kropp», noe alle vet er rent tøv. Visstnok kan man som ung oppleve en viss grad av kjønnsforvirring, men det vokser man vanligvis av seg. Som kristne vet vi at Vår Herre har skapt oss til mann og kvinne. Noen annen mulighet eksisterer ikke.
I lang tid har ekteskap, familie og samliv vært gjenstand for en radikal endring. Vi har fått en ny forståelse som innebærer at tradisjonelle verdier er blitt borte. Lovverket har på mange områder gjennomgått store endringer. Loven om endring av kjønn er bare en liten bit i denne utvikling. En ny ideologi eller åndsmakt har erstattet kristne verdier. Den nye ideologien kler seg med likestilling og kvinnekamp som virkemidler. Det skal vi alle falle ned for i nesegrus beundring.
Hvem vil i denne situasjon innta barnets rolle og si at keiseren ikke har klær på seg?
Det mest nærliggende måtte jo være Den norske kirke. Kirken har som oppgave å forsvare troen. Men nei! Kirken er blitt en del av forfallet. Den har selv antatt de verdier den burde ha forkastet. Egentlig bør dette ikke overraske oss. I Johannes Åpenbaring leser vi om den store skjøgen (kirken) som har sviktet sitt kall ved å alliere seg med denne verden.
Da loven ble vedtatt i 2016 ble den møtt med svært liten interesse fra kristent hold. En av de få som kom til å ytre seg var Espen Ottosen i Misjonssambandet. I en Dagsnytt 18 sending på NRK ga han uttrykk for betenkeligheter når kjønn ikke lenger skulle ta sitt utgangspunkt i biologi men i følelser. Han ble omgående satt på plass av helseminister Bent Høie, som var den som hadde fremmet loven. «Den holdning du gir uttrykk for, er nettopp den type holdninger som vi skal bekjempe og skal få vekk med dette lovverket.» Det er ikke rart at folk blir tause når man møter en slik argumentasjon. Men Bent Høie avslørte samtidig at det ikke var «de utsatte minoriteter» som lå ham på hjertet, men hatet mot de kristne.
Vi må si oss enig med Kjell Skartveit når han i sin bok «Samlivsrevolusjonen» konkluderer med å si at loven om endring av juridisk kjønn er et angrep på all sunn fornuft. Det er langt mer enn et øyeblikks galskap. Det er et eksempel på en sivilisasjon i krise.
Krise blir det også når vår nasjonalforsamling omdefinerer virkeligheten på denne måten. Hva kan vi ikke da vente oss i andre sammenhenger? Enhver sannhet og virkelighet kan bare omdefineres etter eget forgodtbefinnende.
En stor takk til Jon Kvalbein som har løftet denne saken frem i lyset.
Per Haakonsen
Kommentarer
Legg inn en kommentar