«Ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53,5)
Det året jeg ble student, fikk jeg en kjær gave av en venn. Den ble meg kjær, - ikke fordi den var kostbar, for det var den ikke, - men fordi den kom til å tale så sterkt til min sjel.
Gaven var et kors. Et simpelt, lite hvit trekors; men dette trekorset var slik at det lyste i mørket. Jeg hengte det over døren, slik at det hang rett imot meg når jeg hadde lagt meg. Om kvelden når jeg hadde slukt lampen, lyste dette korset imot meg i mørket og talte sitt stille, sterke språk til mitt hjerte. Å, hvor jeg trengte det nettopp i den tiden. Så mye av det gamle holdt på å ramle for meg; barnetroen skulle igjennom tenkningens ildprøve, og jeg var redd det hele skulle brenne opp. Og Satan satte inn på mitt ungdomsliv med så mange kvasse piler; han siktet, og han traff og såret.
Men Gud skje lov: han såret ikke til døden. Det var korset som reddet meg. Og leget meg. Da det mang en kveld var mørkere i min sjel enn i mitt soverom, lyste korset imot meg og talte stille, og så måtte mørket vike for korset.
Det lille hvite trekorset har jeg mistet. Jeg vet ikke hvor det er; men det kors som dette talte om, det har jeg ikke mistet. Jeg vet godt hvor det er. Det er mitt aller dyreste eie. Gud gi at jeg aldri, aldri må miste det.
Dessverre har jeg nok ofte flyttet øyet bort ifra korset. Alt som er syndig, skakk-kjørt og galt i mitt liv, kommer av det. Men alltid har han vist meg korset igjen, og så er det blitt lys i mørket.
Da jeg var liten gutt, fikk vi barna lov å hjelpe mor og far når de gjorde i stand hagen om våren. Vi fikk også hvert vårt eget lille bed, som vi kunne stelle som vi ville. Jeg minnes ikke hvordan de andre bedene så ut; men mitt eget bed hadde form av et kors.
Nå har vingårdens Herre gitt meg et lite bed i Guds rikes store hage; måtte Gud lære meg å bevare og tegne korset også i det bedet! Da skal jeg juble når en dag høsten er inne, og høstens Herre kommer for å se til sin vingård.
Jesus, vil du holde korset for meg gjennom hele livet? Når min kjærlighet holder på å bli kald. Når troen er ved å svikte. Når øyet får lyst på denne verdens ting. Når mine trinn er ved å gli ut, og min fot vil snuble. Jesus, vil du holde korset for meg da? For ditt kors må alle Satans piler falle. Når øyet er festet på korset, mister synden sin glans. Ved ditt kors tennes min kjærlighet i brann, og troen løfter atter hodet. Bare jeg får se korset, er jeg reddet.
Jesus, vil du holde korset for meg når jeg vil fortvile? Når det blir mørkt i min sjel, og jeg ikke lenger tør tro mitt barnekår. Når hjertet vil fordømme meg og Satan anklager, og jeg må gi Satan rett. Jesus, vil du holde korset for meg da? Om bare korset får tale, må hjertets fordømmelse tie og selv Satans anklage bli ugyldig.
Jesus, vil du hold korset for meg når du kaller meg til arbeid? Vil du tale til min egen sjel om Golgatas nåde og seier, at jeg kan bringe menneskene det de trenger og tegne korset for deres øyne? Når jeg higer etter egen ære, og folket løfter meg på hendene og svinger palmer. Når mismotet griper meg og tar tak om frimodighetens strupe og vil kvele meg, - når menneskene ikke bryr seg om meg og ikke forstår meg, og jeg står alene. Jesus vil du holde korset for meg da? For ditt kors må all min egen ære svinne. Ved ditt kors kaster troen mismotet av.
Jesus, vil du holde korset for meg når jeg skal herfra?
I min siste hårde time; Herre Krist, bli hos meg da!
Når dødens dype dal blir mørk, når mitt hjerte banker sine siste slag, når øyet skal briste i døden; når min fot skal inn på ukjent land; når min sjel skal stilles for tronen og dømmes, når mitt liv skal legges i vektskålen og veies, - Ja, Jesus, vil du holde korset for meg da? Da blir dødsdalen lys. Da blir min domsdag min kroningsdag, da blir evigheten fylt av bare jubel. En pris og takk for det dyrebare korset.
Gjennom hele evigheten skal Lammet og korset stå for mitt øye.
(Fra «Med ham til Golgata», Indremisjonsforlaget 1961)
Kommentarer
Legg inn en kommentar