Mens verden ser et fallende Amerika forvandle seg til et U-land, synes det geopolitiske skiftet i Øst å være uunngåelig. Uten rettferdighet er regjeringer ikke mer enn en gjeng med banditter, sa St. Augustine.
Vesten, som en gang strebet etter konstitusjonelle verdier som et uavhengig rettsvesen, antikorrupsjon, borgerrettigheter, likhet uavhengig av rase og klasse, synker nå i lysets hastighet - mens resten stiger, skriver historiker, forfatter og grunnlegger av The Herland Report, Hanne Nabintu Herland i sin WND -spalte.
Mens de gir grådige milliardærer mulighet til å ta kontroll over det som en gang var uavhengige vestlige nasjoner, gjør de transnasjonale forretningsimperiene Vesten til et føydalt system av superrike herrer som eier nesten alt.
Vestens fall kommer innenfra, fra kulturens egen moralske tilbakegang, den singaporeanske diplomaten og den fornemme forfatteren, påpekte Kishore Mahbubani, med henvisning til en synkende arbeidsmoral, mangel på omsorg for eldre og det enorme velferdssystemet, som jeg påpekte i en fersk artikkel.
Det vi observerer i dag i USA har skjedd før. Den engelske historikeren Edward Gibbons The History of the Decline and Fall of the Roman Empire skriver at når en sivilisasjon er på topp, med makt og innflytelse over mange andre kulturer, utvikler den ofte en forståelse for at den representerer den edleste og mest avanserte sivilisasjon som er kjent i historien. I disse øyeblikkene med selvopphøyelse råder en blind følelse av uovervinnelighet.
Uansett om sivilisasjonen forlater sine opprinnelige verdier - de presise verdiene som førte til dens storhet - uansett hvordan den fratar sin befolkning rikdom og rettferdighet, uansett hvor mange kriger den innleder og lidelsen fra sivile, på en eller annen måte tror de ødelagte elitene fortsatt at deres imperium alltid vil forbli overlegen alle andre.
Politikerne glemmer leksjonene fra den kinesiske intellektuelle og militære geni, Sun Tzu, om behovet for ledere til å opptre med velvillighet og rettferdighet for å bli respektert, oppblåst som de er for å imøtekomme de ultrarikes ønsker.
For eksempel hadde romerne en fast tro på at de var overlegne mennesker, sammensatt av større rasjonalitet og intelligens sammenlignet med andre. En sivilisasjon skulle styre alle.
Denne arrogansen var spesielt dominerende i de senere fasene av det vestromerske riket, og gjorde andre etniske grupper sinte og til slutt førte dette til bitter harme fra germanske stammer som resulterte i Romas fall i 410 e.Kr. Det var mangel på rettferdighet som drepte det en gang så store Roma.
Århundre før advarte den romerske taleren og politikeren Marcus Cicero om denne utviklingen. "Arrogansen til politiske ledere bør dempes og kontrolleres," skrev han og uttalte senere; "Jo høyere vi er plassert, jo ydmykere bør vi gå."
Økonomen Mancur Olson påpeker i The Rise and Decline of Nations at det var nettopp Storbritannias høye status før første og andre verdenskrig som bidro til en tilstand av arroganse som hindret behovet for fremgang og vekst.
Det var en pågående optimisme etter krigen om at alle de økonomiske og sosiale problemene i den vestlige verden ville bli løst, siden "Storbritannia alltid er det største."
Troen var at økonomisk vekst var ubegrenset, uten ende på økningen i levestandarden. Selvtilfredshet og kulturell likegyldighet gjennomsyret gradvis av det britiske samfunnet, noe som resulterte i at industriell vekst og ekspansjon fikk liten oppmerksomhet.
Britene la stadig større vekt på sterke arbeidsorganisasjoner og utviklingen av et velferdssamfunn med omfattende rettigheter til sosial bistand og velferd.
Proteksjonistisk politikk ekskluderte andre land fra det britiske markedet, til tross for produktene til en bedre pris og høyere kvalitet. Britene lånte penger og påtok seg gjeld.
Storbritannia ignorerte konkurransedyktige økonomier. Selvsikre vinnere av krigen, mistet de fortsatt hovedrollen som en vestlig verdensmakt. Tyskland, derimot, tapte krigen og prøvde ydmykt å møte fremtidens utfordringer.
De dannet et samfunn basert på hardt arbeid, reetablering av tyske institusjoner og begrenset gjeld. Etterkrigstidens beskjedenhet, selvdisiplin og hardt arbeid har gjort Tyskland igjen til den sterkeste staten i Europa.
Som Niall Ferguson uttrykker det, er det nåværende vestlige politiske systemet fullstendig uredelig. Store forpliktelser er skjult av syne, med knapt noe ansvar for nøyaktige offisielle balanser.
Hvis kursen ikke endres, kan det ende med borgerkrig og utenkelig død. Dette skjedde med de arrogante elitene i Roma, og resultatet er spådd og forutsett av så mange, blant dem St. Jerome som sterkt advarte mot konsekvensene av romersk korrupsjon, seksuell umoral, mangel på rettferdighet og dyder.
Og han levde til å se Roma falle.
Kommentarer
Legg inn en kommentar