Klimavitenskapens natur og virkelighetsforestilling. En premissanalyse og undersøkelse av dens holdbarhet
-Subrahmanyan Chandrasekhar
Premisset for denne fremstillingen er at de fleste forestillingene om «global oppvarming» og såkalt «drivhuseffekt» er skremselspropaganda, generell uforstand, men ikke holdbar vitenskap. Den karikerte konseptidèen klimaforskningen kommuniserer at CO2 virker styrende og nærmest utelukkende for temperatur som følge av at gassen absorberer, reflekterer eller attenuerer elektromagnetisk stråling som kommer fra jordoverflaten.
Radiative overføringslikninger utgjør det matematiske fundamentet og fysikkgrunnlaget angående vitenskapelige spekulasjoner om virkeligheten vedrørende elektromagnetisk stråling og dens interaksjon med annen materie. I klimavitenskapelig kontekst inngår disse matematiske konseptene i bildet beskrevet av Galilei: «Mål hva som er målelig, og gjør hva som er ikke målbart målelig».
Det følger likevel ikke som en nødvendighet at selve anvendelsen av denne matematikken er problemfri i tilnærming til objektiv virkelighet. Spesielt når det gjelder kvantifisering av forhold som betinger hverandre i et ekstremt komplekst samspill sammenlignet med hva som er mulig å dimensjonere i testrør eller eventult brukes til å forklare varmeutvikling i forskjellige metaller. Klimasystemet som subjekt ligger veldig langt utenfor kriteriene for konvensjonell vitenskapelig observasjon. I tillegg er komparativ kontroll av klimavitenskap en fysisk umulighet.
Det var derfor særdeles praktisk for «klimavitenskapen» å ta i bruk modeller som «kontroll» og samtidig noe de kunne eksplisitt kontrollere. Det prinsipielle formålet med modeller i vitenskapen er å beregne seg fram til en helhetsforståelse på bakgrunn av å ha isolert visse «enkeltmekanismer» innad i en større sammenheng enn hva teoretiske likninger på egen hånd er stand til å utrede.
I dag er disse mange tilnærmingene gått fra å være forsøkvise til å utgjøre nærmest udiskutable premisser og deriverte delta for effekten av «klimagasser».
Eksempelvis er (F= fa∗f∗ F{g►a}∗(1−Td) ≈ W/m² ⊨ Δ ln 2(C/C0) en representasjon på at forskerne har skapt sin egen versjon av virkeligheten som er enormt redusert og skalert ned for å teoretisk redegjøre at en dobling av CO2-konsentrasjon uten videre vil forårsake en forsterket atmosfærisk totalstråling på 3.71 Watt/m². Dette som følge av stråling som på ulike måter «hindres» i å stråle ut fra atmosfæren av «drivhusgassen» CO2, og andre. Enklere kan det nesten ikke sies.
Men helhetsbildet av denne modellerte «realiteten» er av liten vitenskapelig holdbarhet når det gjelder metodologi. Dette blant annet fordi temperatur er en meget kompleks og helhetlig faktor betinget av den totale dynamiske energiutviklingen og distrubusjonen i et kontinuerlig stabiliserende likevektssystem. Temperatur er ikke en umiddelbar og definerbar «enhet» man på relativt vilkårlig vis bare «plukker fra hverandre» ved å måle litt her, isolere noen faktorer her og der, eller å plusse sammen andre hypotetiske tall på bakgrunn av noe (helt) annet. En slik metodologisk fremgangsmåte er en hyper-reduksjonistisk tilnærming til vitenskapelig undersøkelse som gjerne skaper flere problemer enn forklaringer. Dette er mer ubredt i vitenskapens enn mange er i stand til å avsløre eller har interesse av å innrømme.
Som et illustrasjon på hvor reduksjonistisk slike tilnærminger kan se ut er Stefan-Boltzmannskonstanten (Watt/m² = 5.670373 x 108 x K4) relevant. Konstanten er et viktig komponent når det gjelder stråling og som i prinsipp kan brukes til å illustrere klimavitenskapens mange enfoldigheter. Konstanten viser til at når overflatetemperatur øker, så øker også overflatens strålingsevne, altså utstråling generelt. Sånn kan konstanten med rette brukes i forbindelse med å beregne økningen av strålingsgraden hos en overflate på bakgrunn av temperatur med mer.
Hvordan «klimavitenskapen» kommer frem til at dobling av CO2 minst skal føre til èn grads oppvarming springer på mange måter ut i fra den samme tekniske tankegang som å bruke Stefan Boltzmannskonstanten «retroaktivt» på stråling. Altså, i stedet for å finne strålingsgraden i form av varme på bakgrunn av temperatur, kan man matematisk bruke strålingsgrad for å regne seg fram til en teoretisk temperaturøkning på bakgrunn av brutto stråling og gjennomsnittstemperatur. Men selv om denne operasjonen er matematisk gyldig, er det ikke en logisk eller uten videre vitenskapelig holdbart i kontekst av hvordan det atmosfæriske systemet i realiteten fungerer med tanke på temperatur.
«Strålingsgraden» av å doble CO2 er stadfestet av «klimavitenskapen» å være +3.71 Watt/m². Dette har man angivelig funnet frem til ved hjelp av grundige analyser og et eget arsenal av modeller. Man kan også regne seg frem til et teoretisk temperatur på bakgrunn kun av SB-konstanten slik som nedenfor:
Jordens gjennomsnittlige emissivitet minus reflektivitet er her beregnet med 0.64.
Global snitttemperatur er 15° C. Av 5.670373 x 108 x K4 gir dette en gjennomsnittlig strålingsgrad på 250.1 Watt/m². Vi legger så til 1°C til 15° C og foretar samme operasjon. Resultatet blir 253.7 W/m². Differansen blir således 3.6 W/m², nært opp til klimavitenskapens deriveringer.. Vi finner så produktet av konstanten i form av temperatur ved 250.2 / 253.7 og får 0.98° C.
Denne vitenskapelige logikken er vesentlig lik den klimaforskningen foregir. Samtidig kan det meste i modellene spås eller tilnærmes etter behov og behag så lenge man mater uttrykkene sine med data og videre manipulerer dette etter hva som «best» underbygger hovedhypotesen.
En slik bakvendt «vitenskap» er på sine egne premisser vanskelig å arrestere for ordinære «feil». Grunnen til det kommer av at metodologien er såpass impregnert av egne premisser og modellvise operasjonaliseringer. Å dermed såkalt falsifisere en «regnemaskin» som kjører i vei med sine virtuelle programmeringer på et grunnlag av vitenskapelige «ubestrideligheter» som er lest opp og vedtatt, er teknisk sett ikke spesielt oppnåelig med konvensjonell vitenskapskritikk.
Mye av klimavitenskap er kategorisk inkonsekvent
«Klimavitenskapens» kvantitative tilnærming og bevisteoretiske paradigme henter frem hva som tjener dens inntatte hypoteser best på basis av hva den selv regner frem av evidens og ellers rasjonaliserer som representasjoner av naturens mekanismer.
Et meget typisk og tilsynelatende teknisk gyldig argument fra modellfanatikere eller prominente vitenskapsmenn som nobelvinner Robert Curl, som kommenterte at jo flere modeller og på bakgrunn av «loven» om store tall og gjennomsnitt vil sørge for en slags kalkulativ konkurranse mellom modellene som dermed kan sies å utgjøre at operasjonaliseringene forstås som falsifiserbare. Dette er på flere måter en urovekkende ukritisk uttalelse fra en som foregir å representere vitenskapelig disiplin.
Et mer anskuelig eksempel på klimavitenskapelig villfarelse er NASA og IPCCs såkalte energibudsjetteringer.
Kiehl, Trenberth, NASA-GISS og andre, har på bakgrunn av klimaforskningens fikserte forsøk på å demonisere CO2 vært såpass «uheldige» å ha fremstilt det som «fakta» at hele 79% av all varmeenergi som forlater jordens overflater visstnok skjer i form av stråling.
NASA-GISS er mer konservative i sin modell, og viser til 41% stråling og 59% annet.
Dette kan raskt regnes frem for å tydeliggjøre tankegangen bak tallene: [Energi ut: stråling 15+6=21 (21+7+23=51)21/51x100=41%] Kiehl og Trenberths fremstilling viser som nevnt nesten det dobbelte–hele 79% (398.2/503=79.3%). En meget betydelig diskrepans.
Selv om vitenskapen også er tjent med å ta feil for å så korrigere seg, er realiteten i undertiden den at konduksjon, konveksjon og gass kontrollert for trykk står for den dominante delen av både varmetransport og temperaturstabilisering i atomosfæren. «Faktafremstillingene» som surkler i mediene og fra såkalte «klimaeksperter» er i beste fall elendige og forsmedlige forklaringer av hvordan helheten i realiteten fungerer.
En hyptotetisk betydelig faktor, og noe som derfor selvfølgelig forsøksvis forbigås i stillhet av «forskerne», er såkalt metningsgrad av CO2 når det gjelder effektiv interaksjon med stråling innenfor tilgjengelige bølgelengder i atmosfærisk sammenheng.
Konvensjonelle eksperimenter vedrørende metningsgraden hos CO2, dog med begrensninger og svakheter i seg selv, stiller genuine og interessante spørsmål angående «klimavitenskapens» premisser som på sin side nå hevder at CO2 ikke har noen effektiv metningsgrad i det hele tatt!
Slik eksplisitt kritikk møtes ikke med den samme vitenskapelige «entusiasmen» av klimavitenskapen fordi om dette som så bare var marginalt holdbart ville implikasjonene medføre en drastisk fysisk begrensing innad i de logaritmiske uttrykkene og de linære målene klimavitenskapen har «kultivert». Dette til tross for at den teoretiske metningsmekanismen er tidligere anerkjent og testet, men dette var før klimakontroversene og krigen mot skepsis startet.
Å gå nærmere inn på de mange teknisk betingede og nokså omfattende begrensingene vedrørende de vanligste klimatiske modellene er meget viktig for å forstå de vitenskapelige manglene, men dette er omfattende i seg selv. Det kan snarere rakt oppsummeres at utregningene som pøser ut av disse syntetiske modellene er av mer vitenskapelig støy og forvirring enn hva de nødvendigvis bestiller av forklarninger angående virkeligheten.
Et generelt gjennomgående poeng, forsåvidt reist av IPCC og andre, er at klimamodellenes strukturelle kompleksitet samt andre tekniske begrensinger, i mange tilfeller tilsynelatende forverrer visse analytiske aspekter mer enn hva de bidrar til noen klargjøring av forholdene de er ute etter å undersøke. Modellene er altså både for «kompliserte», men også for enkle.
Det er samtidig viktig å legge til at de fundamentale problemene angående modeller ikke gjelder matematikk i seg selv. Matematikk og kvantifisering er ikke selve problemet, men bruken av dette som et vitenskapelig «argument» i seg selv kan fort bli det. Ergo vil den utelukkende bruken av modeller i effekt oppnå å utgjøre en type sirkelargumentasjon med appell til modellenes antatte tekniske overlegenhet og uttømmende vitenskapelige autoritet.
Klimavitenskapens feilforestillinger og svakstilte premisser under lys av logikk
Den største sannheten som er under mest anti-logisk bombardement fra klimavitenskapens høyborg er det at klimaet i realiteten opererer som et gigantisk likevektssystem i samsvar med alle faktorer som er av energi og mer.
Temperatur er i seg selv en dominerende faktor som på mange måter dikterer hvordan systemet finstiller seg selv og veier opp for forskyvelser av mindre faktorer. Dette er en fysisk virkelighet som blant annet indikeres av Le Chateliers grunnprinsipp, og det er generelt en av de viktigste stadfestelsene med størst begripelig relevans angående påstanden om at CO2 eller såkalte andre «klimagasser» i sine passive strålingseffekter skulle fungere styrende på klimaet.
Klimasystemet fungerer altså ikke på den kategoriske måten at mikroskopiske faktorer styrer den større makroskopiske utviklingen. Men dette kan enkelt feilaktig oppfattes og således fremstilles å være korrekt i kontekst av beleilig propaganda og løgnaktige utelatelser.
Systemet fungerer først og fremst på den geniale måten at varmetransport ut søker balanse med det som kommer inn, og varmetransport inn og ut av systemet betinges av hovedsakelig av systemets temperatur. Temperaturen er dermed systemets reelle styringsmekanismen–ikke såkalt betinget av CO2. eller noe annen enkeltfaktor foruten solkonstanten. Imidlertid har klimavitenskapen i sin fanatisme og feilslutning klart å vridd det til at CO2 er den såkalte «termostaten» for klimaet.
Klimasystemet fungerer heller ikke på den måten «drivhusgasser», i konkret effekt av sin «strålingsstruktur», virker betingende og distribuerende for selve varmetransporten og varmebeholdningen i atmosfæren. Det er en betydelig feilfremstilling. Og om hvis dette likevel var tilfelle, så ville en slik varmeakkumulering fremdeles være fysisk underordnet fenomener som inbefattes av konseptene vedrørende konveksjon.
Lignende generelle tekniske utelatelser og perverteringer av klimasystemets likevektsmekanismer kan eksempelvis illustreres med smeltingen av havis. Slikt vil evt. medføre lokal reduksjon av albedo, som igjen fører til mindre refleksjon, men som også betyr at havtemperaturen samtidig vil gå ned, hvilket så har èn eller opptill flere oppveiende effekter: Eksempelvis høyere generell absorbasjonsevne i havet og redusert lokal konveksjon som igjen fører til global varmeregulering. Vannmolekylet er sånn sett spesielt når det gjelder slike motgående reaksjoner og i varmetransporten forøvrig. Strålingseffekten av vanndamp skulle i forhold til det som bedyres som «drivhuseffekter» av CO2 gjerne føre til relativt høyere temperatur ved større konsentrasjoner av vanndamp sammenlignet med hva som er tilfelle med tørr luft. Men dette ser man faktisk ikke, og hva sier så det om de teoretiske strålingseffektene av CO2?
Varme er ikke det samme som temperatur, og utgjør per definisjon også en effektiv ekvibliristisk mekanisme som både kan raskt transporteres og omsettes der hvor energien «trengs» i systemet. Temperatur må forstås som den mest kontinuerlige faktoren som utjevner og betinger de fleste klimatiske forskyvninger. Synonymt med temperatur er dermed også stråling(varme) i likevektssystematikken, fordi høyere temperatur medfører høyere utstråling. Økt stråling og en økt konsentrasjon av gasser som molekylært attenuerer eller absorberer stråling vil også fremkalle andre oppveiende kjølereaksjoner på andre måter utenom økt konduksjon, konveksjon inkl. fordamping. Men slike intrikate likevektsmekanismer ignoreres, neglisjeres eller i beste fall misrepresenteres innenfor de enfoldige klimamodellene, og erstattes i stedet med annet av mye enklere og faktoriske beleiligheter.
Klimavitenskapens CO2-narrativ forestiller klima som en slags statisk og skjør mekanisme som er primært prisgitt èn enkeltfaktor og hvor at alt annet enn CO2 er «konstanter». Men det finnes heller ingen «spesielle» eller uavhengige konstanter i et likevektssystem foruten solstrålingen, og selv den kan naturlig nok variere relativt mye med tid.
Jordatmosfæren, som kan defineres som et «innholdsrikt» og flerfoldig likevektssystem, må likevel ikke misforstås som et låst system som ikke kan forandres. I et lengre tidsperspektiv medfører en mer omfattende likevektskompleksitet at uviklingen går langsommere og mindre i retning av ekstreme tilstander. Istider er en slik ekstrem tilstand med mange potensielle hypoteser og mer konkrete teorier om solen eller bevegelser i jordkjernen som evt. byr på variasjoner i magnetfelt.
Imens forfekter klimavitenskapen et grandiost narrativ om at verden er i ferd med å gå i oppløsning som følge av en logaritmisk temperaturuvikling betinget av en sporgass om ikke kjenner noen metningsbegrensinger eller forholdsmessige reaksjoner. Men denne «forklaringen» forutsetter paradoksalt nok at temperatur ikke er en styrende mekanisme i seg selv. Dette mildt sagt problematiske paradokset trylles på mange måter bort samtidig som fokuset flyttes over på andre faktorer som er mye enklere å propagandisere og «forske» på.
Selv med alle plausible og absurde hystereseeffekter inkludert, så er det snarere mindre og mindre som redegjør for at økning av CO2 ville logaritmisk styre temperaturutviklingen slik som klimavitenskapelige modeller fanatisk forsøker å fremstille det som.
Samtidig, at strålingspådrivet øker er ikke ubetinget evidens for at dette forårsaker temperaturstigning, men det minner snarere om en logisk og fundamental fysikkmessig feilslutning.
Det faktum at temperaturen stiger, og indirekte, at eksempelvis havet har steget i 20.000 år, har med å gjøre at temperatur er den likevektsmekanismen som ekviblirerer varme mest og mer stabilt enn andre mekanismer. Disse dynamiske mekanismene rår kategorisk over hva en statisk strålingsfaktor som CO2 i enhver ekstrem kapasitet er i stand til å betinge eller utvikle av temperatur.
At temperatur på bakgrunn av alle faktorer faktisk determinerer og stabiliserer selve temperaturen mer enn noe annet er for de fleste vanskelig å forstå eller visualisere, hvilket gjør det enklere å forslå inverteringer av virkeligheten; «eksempelvis» det å påstå at temperaturen på jorden «nå og da» determineres på bakgrunn av èn hendig og «ubegrenset» faktor, nemlig CO2..
Og allerede der i en mye større premissvis undersøkelse burde de aller fleste varsellampene og tivolilysene være slått av for klimavitenskapelsens teatralske meningssirkus og ensidige fokus. Fordi mer teoretisk primitiv og bakvendt fremstilt forståelse av hvordan klima og hvordan temperatur faktisk fungerer er vanskelig å finne opp, men vitenskapsaktivistene har altså greid å overbevise mange, inkludert mange såkalte «vitenskapspersoner» og ikke minst politikere og folk.
Sluttbemerkninger
For korrumperte og naive aktører i «klimakrigen» handler det om at modellene er idèelt optimalisert for å være strategiske verktøy slik at man kan nå sine opprinnelige målsetninger og at forskningen kan bekrefte sine inntektsgivende hypoteser. Vitenskapelig debatt er uansett ifølge forskere allerede avsluttet. Og derfor vil «klimavitenskapen» forbli inkonsekvent og inkonsistent i tillegg til at det hele er svært teknisk problematisk og bare delvis drøftet i formelle sammenhenger.
«Klimavitenskapen» er et grandios virkelighetsteater som illustrerer potensialet av menneskelige ignoranse og korrupsjon. Når modellene feiler omtales dette snarere en suksess eller noe som er «utfordrende» uten videre henblikk på selve konsepttilnærmingen. Dette til tross for at modellene mer enn noe annet oppnår å overforenkle, konferere og systematisk overvurdere sin tekniske presisjon relativt betydelig uten å forstå noe særlig mer enn egne hypoteser. Satelittdata her viser ingen dramatisk økning i temperatur. Temperaturmålinger har også vært gjenstand for juks, feil og metodemessig manipulering.
Såkalte «Climategate» I og II ga et visst mindre innblikk i den helt generelle falskheten og inhabiliteten hos visse klimaforskere, men har siden «heldigvis» gått fullstendig i den store glemmboka. Det må også nevnes at all satelittdata har sine egne tekniske begrensninger og ikke er så perfekte som mange liker å tro bare fordi disse kan sende dem bedøvende TV-signaler. Foregående målinger av f.eks solstråling samt stedsfortredere for historisk temperaturberegning kommer med store, om ikke kategoriske forbehold som ofte gjør at dette ikke kan fungere som noe pålitelig måling og referanse.
Blind tro på teknologi som noe ufeilbart og fantastisk er forøvrig noe av problemet med den utømmende «tilliten» folk tilsynelatende har til «forskning» generelt. Tillit er ikke et konsept man skal bevilge mye av til noen som helst type forskning. I vitenskapen «tror» man ikke fordi man skal kunne teste og helst basere fysisk ingeniørkunst på dens læresetninger som en fysisk bekreftelse.
Men «klimavitenskapen» forblir på de fleste måter en abstrakt og potensielt svært bedragersk forskning- og forretningsvirksomhet hvor falske premisser og gale utsagn er å forstå som en naturlig konsekvens av dens korrumperinger. Alt fra Michael Manns verdenskjente hockey-graf, latterlige kongresshøringer med betalte aktører til mer lokale «værutslag» som CICEROs nummer to, Bjørn Hallvard Samset, hvis fanatiske forestillinger farer med påstander om at å rydde opp i faktisk plagsom og giftig luftforurensing bare vil gjøre det «stakkars sårbare klimaet» mye mer utsatt for de store og skumle effektene av «folkemordgassen» CO2. En gass som av eldre, men offisielle estimater mente at mennesket står for hele 3% av årlige utslipp.
What historians will definitely wonder about in future centuries is how deeply flawed logic, obscured by shrewd and unrelenting propaganda, actually enabled a coalition of powerful special interests to convince nearly everyone in the world that CO2 from human industry was a dangerous, planet-destroying toxin. It will be remembered as the greatest mass delusion in the history of the world - that CO2, the life of plants, was considered for a time to be a deadly poison.
-Richard Lindzen
Kommentarer
Legg inn en kommentar