"Akab fortalte Jesabel om alt det Elias hadde gjort, og hvordan han hadde drept alle profetene med sverd. 2 Da sendte Jesabel en budbærer til Elias med disse ord: Gudene la det gå meg ille både nå og siden om jeg ikke i morgen på denne tid gjør med ditt liv som det er gjort med deres liv. 3 Da ble Elias redd, han gjorde seg i stand og drog av sted for å berge livet. Og han kom til Be'er-seba, som hører til Juda. Der lot han tjenestegutten sin bli tilbake. 4 Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Der satte han seg under en gyvelbusk, og han ønsket seg døden og sa: Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn mine fedre." (1 Kong 19,1-4)
Jesabel er Israels onde ånd. Det er for å tilfredsstille henne Akab har innført Ba'al-dyrkelsen i landet (16, 31). Det er hun som sto bak forfølgelsen av Israels profeter (18, 4). Mens Akab er grepet av det han har opplevd på Karmel og forteller henne det som er skjedd, er hun like hard og ubøyelig. Aller mest opprører det henne at Elias har drept hennes profeter. V. 1.
Opptent av vrede over dette sender hun bud til Elias, hvor hun sverger ved sine guder at han skal lide den samme skjebne den påfølgende dag. At hun ikke straks dreper ham, kommer vel av hensynet til folket, som nå er fylt av begeistring over profeten etter hendelsen på Karmel. V. 2.
Hittil har Elias vært den trossterke, frimodige mann. Modig talte han Herrens domsord til Akab (17, 1), åpent sa han ham senere at han bar skylden for den lange tørke (18, 18). Som en helt hadde han kjempet sin troskamp på Karmel (18, 21 f.). Men nå kom reaksjonen. Selv den sterkeste troskjempe kan gripes av mismot. Av frykt for Jesabel drar Elias til Juda, og selv her føler han seg ikke trygg. Han reiser til Be'erseba ved Judas sydgrense, v. 3, og drar derfra en hel dagsreise ut i ørkenen. Her legger han seg i dypt mismot under en gyvelbusk og ønsker seg døden.
Men Elias' gjerning var enda ikke endt. Han skulle få en mer ærefull død enn å råtne bort i ørkensanden under en gyvelbusk.
Herren bebreider ikke Elias hans mismot. Han behandler sin trette tjener med varsom ømhet. Først vil han gi ham hans legems krefter tilbake, og lar ham derfor få en styrkende søvn. Og deretter gir han ham mat. Han sender sin engel ned til ham for å vekke ham. V. 5.
Elias våkner og finner en kake og en vannkrukke ved sin side. Hans tretthet og mismot har gjort ham så sløv at han hverken forundres over engelen eller over maten han får. Han «spiser og drikker og legger seg atter ned.» V. 6.
Denne søvn kunne blitt Elias' død. Engelen vekker ham derfor opp annen gang og tilskynder ham på ny å spise. «Stå opp og et, ellers blir veien deg for lang.» Engelen lar ham forstå at han må bort fra gyvelbusken og ut av sitt mismot. Det er en ny herlig opplevelse som venter ham, bare han ikke gir seg over til sin forsakthet. V. 7.
Styrket av den mat han får, begir Elias seg nå på vandring i ørkenen. Det er Guds hensikt å føre ham til Horeb, som ligger omkring 40 mil fra Be'erseba. Men Herren leder ham først på en lang vandring omkring i ørkenen. I den samme ørken hvor Israels folk gikk i 40 år, vandrer nå Elias i 40 døgn. I denne lange tid kretset sikkert profetens tanker omkring Israels vandring, da Herrens folk på samme måte som Elias nå var grepet av mismot og utålmodighet. Men også hvordan Herren hjalp sitt folk og førte dem gjennom alle trengsler fram til det lovede land. Under disse tanker når profeten til sist fram «til Guds berg Horeb». V. 8.
Elias går inn i den samme hule hvor Herren en dag hadde åpenbart sin herlighet for Moses (2. Mos. 33, 22). Her vil han nå også åpenbare seg for sin mismodige tjener Elias. Først hører han Guds stemme i sitt indre. «Hva vil du her, Elias?» Herren taler gjennom profetens samvittighet. Hva har du å gjøre i ørkenen? Hvorfor har du flyktet fra din oppgave som jeg har gitt deg blant mitt eget folk? Herrens spørsmål lyder med en viss bebreidelse, men dog i øm kjærlighet. Han vil gjennom det kalle ham tilbake til hans gjerning. V. 9.
Etter at Herren har talt i profetens indre, vil han nå åpenbare seg for ham. Liksom han en gang i den samme hule hadde gått forbi Moses, vil han nå gå forbi Elias. Herren befaler Elias å «gå ut av hulen og stå på fjellet (Klippen) for Herrens åsyn». Men Elias forblir i hulen (sml. v. 13). En veldig storm bryter da løs. Endog fjellet rives i stykker. «Men Herren var ikke i stormen.» Ikke før har stormen lagt seg, før et jordskjelv ryster den grunn han står på. «Men Herren var ikke i jordskjelvet.» V. 11.
Da faller ild fra himmelen ned foran profetens føtter. På Karmel hadde Herren svart med ild, men i denne ild på Horeb «var Herren ikke». Da hører Elias «lyden av en stille susen». V. 12.
Hans gudopplyste sinn forstår at det nå er Herren selv som kommer. Da dekker han i ærbødighet sitt ansikt slik som Moses hadde gjort. Han reiser seg og går ut av hulen slik som Herren hadde sagt. For i denne stille susen åpenbarer den allmektige Gud seg for ham. – Atter spør Herren: «Hva vil du her, Elias?» V. 13.
Storm, jordskjelv og ild... Virker det kjent?
"Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. 2 Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. 3 Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 4 Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale." (Apg 2,1-4)
"Dagen etter kom jødenes rådsherrer, de eldste og de skriftlærde sammen i Jerusalem. 6 Blant dem var Annas, ypperstepresten, og Kaifas og Johannes og Aleksander og så mange som var av yppersteprestelig ætt. 7 De stilte dem fram midt iblant seg og spurte: Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn har dere gjort dette? 8 Da sa Peter til dem, fylt av Den Hellige Ånd: Folkets rådsherrer og Israels eldste! 9 Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot et sykt menneske, og skal svare for hva han er blitt helbredet ved, 10 så la det være kunngjort for dere alle og for hele Israels folk, at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som dere korsfestet, han som Gud oppreiste fra de døde - ved ham står denne mann helbredet for deres øyne. 11 Han er den steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein." (Apg 4,5-11)
"Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet." (Apg 4,31)
Er du en av dem som er sliten og trett etter å ha kjempet en lang og utmattende kamp mot Jesabel og hennes klakkører? Da skal du gjøre som Elias fikk beskjed om: Kom ut av den mørke hulen og still deg på Klippen, slik at Herren får åpenbare seg for deg.
Spis og styrk deg med den mat som Herren gir deg gjennom sitt Ord slik at veien ikke blir deg for lang. La deg fylles av Den Hellige Ånd, be så omgivelsene dine skjelver og tal Guds Ord med frimodighet! Ja, du vil helt sikkert oppleve både storm, jordskjelv og ild, men husk: Herren er ikke i stormen, ikke i jordskjelvet og heller ikke i ilden. Han er i den stille susen. Der vil han tale til deg og gi deg både styrke og mot til å vinne seier i Jesu Kristi navn, Amen!
God Pinse til alle og enhver!
Spikeren
Kommentarer
Legg inn en kommentar