Jeg vet om dine gjerninger; du er verken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn. (Åp 3,15-16)
Dette er en forskrekkelig tiltale å få fra vår egen frelser!
Ikke mindre alvorlig blir det, når vi tenker på at den ble talt til en menighet som hadde hatt store opplevelser og rike erfaringer ved det som Gud hadde gitt dem og brukt dem til. Det var også en menighet som var vel ansett og regnet med i sin tid.
Det går altså an å ha store åndelige opplevelser, bli brukt av Gud, være ansett og regnet med som en sterk og livskraftig menighet, av mennesker - og allikevel være på grensen til å bli forkastet av Jesus!
Menigheten var lunken. Den hadde det ikke rett med Gud, var altså ikke varm. Men den var heller ikke åpenbart verdslig, var ikke kald. Hadde den vært det, kunne Guds ord få virke til omvendelse i den. Men den er i en stilling der Guds ord ikke får utrette noe.
Hva består lunkenheten i? Hvem er det som er lunken?
Mange ærlige, kjempende kristne sier om seg selv: Jeg er kald og død og innvortes følelsesløs. Ikke noe gjør inntrykk på meg. Jeg må vel være lunken.
Nei, du som taler slik, er ikke lunken. Du er en hjelpeløs kristen, som er avhengig av din frelser.
Lunkenheten viser seg helt tydelig: "Du sier, jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken!" [Åp 3, 17]
Slik karakteriserer Jesus denne menigheten.
Lunkenheten består i at en mener om seg selv at en er rik i Gud på grunn av de opplevelser en har hatt, og det som Gud har brukt en til. Og så ser man ikke lenger sannheten om seg selv.
Da blir hjertet lukket for Jesus. Da blir han stående utenfor og banke på uten å slippe inn.
Slik går det om du blir tilfreds med din kristendom, dine nådegaver og dine åndelige erfaringer!
Kommentarer
Legg inn en kommentar