Ytringsfrihetskommisjonen støtter «blasfemiparagraf»

Fra HRS, tipset av Kirkehøyden. 

Etter 2,5 års arbeid ble endelig Ytringsfrihetskommisjonen (YFK) sin NOU med tittelen «En åpen og opplyst offentlig samtale» overlevert statsråd Trettebergstuen under Arendalsuka den 15. august.

Utredningen er på hele 356 sider så det vil ta tid å gå gjennom denne og trekke ut det som kan ha interesse for våre lesere. Det første vi gjorde var å slå opp på det kapittelet som er viet en straffebestemmelse vi har omtalt mange ganger her på rights – straffelovens §185, den såkalte rasismeparagrafen, for å se hva kommisjonen har foreslått å gjøre med denne bestemmelsen som mange har ment bør fjernes helt.

Litt historikk

I utgangspunktet har vi alle full ytringsfrihet, noe som er nedfelt i Grunnloven helt tilbake til 1814. Grunnlovens §100 lød da (i originaltekst):

Trykkefrihed bør finde Sted.

Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

Vi ser at det var mange unntak fra den generelle trykke- og ytringsfrihet, blant annet hvis man utviste ringeakt for religionen. Dette var likevel en stor forbedring fra straffebestemmelsen i Christian V’s Norske Lov fra 1687, som fastslo at blasfemi skulle straffes som følger:

Hvem som overbevises at have lastet Gud, eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levendes af hans Mund udskæres, dernæst hans Hoved afslaaes, og tillige med Tungen sættes paa en Stage. Haver nogen sin Haand til nogen saadan Guds Foragt brugt, da bør den og af hannem levendes at afhugges, og hos Hovedet paa Stagen fæstes.

I 1902 fikk vi en straffelov som ble erstattet av den nåværende straffeloven i 2005. Men den nye loven trådte ikke i kraft før i 2015 fordi de som skulle bruke den – politi og påtalemyndighet – ikke fikk rettet opp datasystemet sitt før da. Derfor hadde vi helt til 2015 en blasfemiparagraf i §142 som lød som følger:

Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder.

Bestemmelsen hadde da vært sovende siden 1933. Da ble nemlig forfatteren og lyrikeren Arnulf Øverland tiltalt for å ha holdt et foredrag i Det norske Studentersamfund med tittelen «Kristendommen, den tiende landeplage». Øverland ble frikjent, og ingen har etter dette blitt tiltalt for blasfemi.

Likevel ble §142 stående uendret i straffeloven også etter at Stortinget hadde vedtatt den nye loven i 2005, men som altså dataproblemer hos politiet gjorde ikke trådte i kraft før i 2015.

Bare noen måneder før politiet fikk orden på datasystemet, fant Stortinget ut at §142 måtte fjernes umiddelbart. Det ble gjort etter et dokument 8 forslag fra to av representantene. Forslaget ble vedtatt og trådte i kraft umiddelbart.

Mange av oss trodde nok da at tiden var forbi for at staten skulle legge seg opp i såkalt «gudsbespotting». Men nei.

Så kom §185 i stedet

Det var mange av oss som trodde at etter at §142 endelig var blitt historie så skulle vi nyte godt av full ytringsfrihet, slik Grunnlovens §100 gir oss. Det var adskillige diskusjoner om hvorvidt vi egentlig trengte bestemmelsen i §185 i den nye straffeloven, fordi ytringsfriheten burde være absolutt. Og fordi ingen hadde rett til ikke å bli krenket av andres uttalelser. Dessuten, ble krenkelsene for grove var det andre bestemmelser som kom til anvendelse, for eksempel forbudene mot trusler og æreskrenkelser.

Men Stortinget ville det annerledes. Vi fikk derfor i 2015 en ny §185 i straffeloven som opprinnelig hadde følgende ordlyd:

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

b) religion eller livssyn

c) homofile orientering, eller

d) nedsatte funksjonsevne.

Men etter hvert som våre politikere fant ut at det var flere minoritetsgrupper som burde beskyttes, ble ordlyden utvidet, siste gang i 2020. Dagens ordlyd er som følger (endringene er uthevet):

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

b) religion eller livssyn,

c) seksuelle orientering,

d) kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller

e) nedsatte funksjonsevne.

Det store problemet med denne bestemmelsen er at det ikke er lett å lese seg til hva som egentlig er forbudt. Det beror helt og holdent på den enkeltes subjektive oppfatning av hva som er «diskriminerende og hatefullt», og det gjelder både hos den sier noe som kan rammes av bestemmelsen, og hos den som føler seg krenket av utsagnet. Konsekvensen kan bli at man bevisst eller ubevisst begynner å utøve selvsensur. Og da har vi mistet vår grunnlovfestede ytringsfrihet.

Det spesielle med bestemmelsen er at det er ytringen i seg selv som er straffbar. Det er ikke noe krav i bestemmelsen at den har ført til noen som helst skade eller ulempe på den ytringen er rettet mot.

YFK uttaler om dette på side 188:

Slike ytringer kan føre til at mottakerne kvier seg for å delta i offentligheten. Dersom dette systematisk rammer bestemte  grupper, som unge innvandrerkvinner, vil det være et demokratisk problem ikke bare for dem som enkeltborgere, men for samfunnet som helhet.

Virkelig? Er det slik at gruppen «unge innvandrerkvinner» – og vi kan vel her tilføye «med muslimsk bakgrunn» – skal gis et særlig vern mot å bli krenket? Det er godt mulig at disse fremstår mer lettkrenkede enn andre, men det er – heldigvis – irrelevant når bestemmelsen skal anvendes. Det er den gjengse oppfatning av hva som er diskriminerende eller hatefullt som skal legges til grunn. I ytterste konsekvens er det Høyesterett som må bestemme dette.

En sak vi i HRS fulgte nøye var den såkalte «Kakerlakk- og steppebavian-saken» som endte i Høyesterett der begge de to tiltalte ble dømt. Denne saken viser at de som kanskje ikke har tilstrekkelig trening til å uttrykke sin mening på en mer «sober» måte blir dømt, mens andre kan gi uttrykk for nøyaktig det samme ved å formulere seg litt mer elegant og slippe unna med det.

Les hele saken på HRS.