Endelig etter 77 år etter at den 2.dre verdenskrig blei avsluttet, så får krigsseilerne og disse tapre sjøfolka som seilte i disse livsviktige konvoiene som gikk over Atlanteren, fra New York og Halifax, og til Liverpool sin hyllest. Nei noen lystseilas var det så aldeles ikke, der tusenvis av sjøfolk omkom under en krig der det ikke vistes den minste nåde. Mange av skipene ble torpedert og gikk til bunns, der bare heldigste klarte å komme seg opp i en livbåt eller på ei flåte. Og her forleden så gikk jeg bort på Aurora Kino her i Narvik for å se filmen "Krigsseileren" - og for å se om hvordan de norske sjøfolk ble behandlet etter krigen. Og under statsminister Einar Gerhardsens ledelse, som var en slik skammelig behandling av disse hedersfolka. og som vil bli stående som en norsk skamplett til evig tid.
Ja jeg har hatt den ære og møtt en del av disse folka som nå lenger ikke lenger er blant oss. Og disse folka, de imponerte meg stort. En helt spesiell mennesketype som dessverre ikke lenger finnes. Mange av dem var med på å stifte organisasjonen FMI på 80-tallet (Folkeaksjonen mot innvandring) For som en av disse sa til meg, så ville han aldri gjort det han gjorde under krigen, dersom han da visste hvordan Norge i ettertid ville se ut. Og hvor de fremmede strømmer inn i landet og får alt de peiker på. Da betydde ikke pengene noe som helst for staten, der disse asylsøkerne hadde rettigheter som disse gamle krigsseilerne ikke kom i nærheten av. Og det var da jeg bestemte meg for å bli medlem av FMI!
Møtte også på en del av disse gamle krigsseilerne da jeg sjøl dro til sjøs tidlig på 60-tallet. Ja, jeg fikk en kolossal respekt for disse tøffe karene. Dette var folk som var skadet på kropp og sjel, som hadde gjennomgått ting som de helst ikke ville snakke om. Men når de var full og hadde drukket, da kunne de lette litt på trykket og fortelle til oss unggutter hvordan de hadde hatt de i sine verste stunder der ute i Atlanterhavet. Og hvor de tyske ubåtene jaktet på disse norske skipene dag og natt. Og hvor en torpedo kunne trenge gjennom skutesida når som helst, og hvor døden var et faktum.
Ja, norske skip som fraktet livsviktige varer, mennesker, flybensin, olje og ammunisjon for de allierte styrkene under disse fem krigsårene, de var konstant under angrep fra ubåter og bombefly. De fleste som jobbet som mannskap på disse skipene, de var ikke soldater, men vanlige matroser, motormenn, maskingutter, kokker, messegutter, maskinister og styrmann. Dette var folk som hadde blitt beordret til å seile videre, etter at Norge var hærtatt at tyskerne i 1940. Og der regjeringen som satt i London hadde tatt kontrollen, hvor Nortraship var dem som organiserte det hele.
Men jeg gir ikke mange sure sider for denne organisasjonen. Og det gjorde heller ikke disse sjøfolka og ikke minst deres familier som måtte lide under disse årene, en skamplett av dimensjoner, hvor ikke ei krone ble gitt til koner og barn som gikk her i Norge og ventet og nesten ikke fikk et livstegn om hvordan det gikk med sine ektemenn. Ja som de ikke visste om de ville seg igjen. Nei, de fikk verken medisinsk hjelp eller noe økonomisk oppreisning, men måtte klare seg aleine med litt hjelp fra venner og familie.
Og dersom disse sjøfolka, som bare var blitt dratt inn i denne krigen, mot egen vilje, ja dersom de grunnet sykdom, nerver, angst og redsel bare hoppet av i ei havn og deserterte, da ville de bli svartelistet og slite hardt med å få seg en ny jobb, når denne krigen endelig var over.
Ja denne filmen var en sterk, medrivende og dypt menneskelig historie om vanlige sjøfolk, krigsseilere av Guds ære, og som ble spillt av dyktige og solide skuespillere. En heltehistorie om de forbigåtte heltene, helter som ble så til de grader dårlig og slett behandlet av ei Ap-regjering som viste dem fingeren, som stjal deres penger, som lot dem gå til grunne i alkohol og fyll. Der de kom tilbake til et land i 1945 som var i gledesrus over at nazistene var slått og vekk fra landet. Men disse tapre sjøfolka, de ble hundset, forfulgt av politiet og satt i fengsel. De var blakke og de var sjuke, de sov i portrom i Oslo, og nede på havna, under presenninger med avispapir som hodepute. Noe som burde kommer mer fram i filmen.
En ting er sikkert; den norske krigshistoria om de tapre krigsseilerne, det skulle helst ikke snakkes om. Noe jeg aldri forsto. Men det var vel den dårlige samvittigheten som lå bak? De visste hva disse sjøfolka hadde gjennomgått og de visse veldig godt hvilke traumer og skader på sjela disse sjøfolka sleit med. Og derfor la de lokk på det hele, der de ikke engang var villig til å be disse hedersfolka om unnskyldning, noe de ikke enda har fått fra offisielt hold.
Men vi husker jo disse postkortene som en del av disse jyplingene i AUF sendte ut til slike gamle krigsseilerne. Gamle sjøfolk og krigsseilere som var med på å starte FMI. Og der var Trond Giske som da var leder av AUF, var en av de verste. Han beit seg ikke i leppa for å kalle disse krigsseilerne for nazister og rasister og det som verre var. En frekkhet uten like som bare kan komme fra AP-folk. Sjøl ble han satt på potta av denne muslimske innvandreren fra Pakistan, Hadia Tadjik, der hun sammen med jesuitten Gahr Støre klarte å få Giske ned fra tronen. Så Giske fikk jo sjøl erfare hva FMI hadde advart mot. Og der han fikk et tydelig signal om at disse fremmede ikke er kommet som våre venner...
Og en ting bør Trond Giske og alle andre Ap-folk ALDRI glemme; at uten den norske handelsflåten og våre krigsseilere, så hadde både han og resten av den norske befolkning snakket tysk i dag. Det er ikke jeg som sier det, men på slutten av filmen kom det fram på rulleteksten (som var med så altfor små bokstaver) der den britiske admiralen Gerhard Dickens allerede i 1941 hadde uttalt, at hadde det ikke vært for den norske handelsflåten, så kunne England like gjerne bedt Hitler om hans betingelser og kapitulert. Og ved krigens slutt uttalte også Winston Churchill at innsatsen til de norske sjøfolka kunne sammenlignes med en million soldater!!
Derfor er det en hån og en skam at disse hedersfolka ble så forferdelig behandlet av sine egne, der man nesten skulle tro at de var på Hitlers side?
Jeg takker filmens regissør Gunnar Vikene for et formidabelt arbeid og for å endelig få fram sannheten om krigsseilerne. Men da jeg forlot kinosalen, da hadde jeg likevel en liten merkelig følelse av at fortsatt var det ting som trolig skulle holdes hemmelig... Filmen kostet jo 100 millioner for å spille inn, og staten var den største bidragsyter. Og derfor tror jeg også at de hadde hatt en finger med i regien. Ja der enkelte ting om krigsseilerne elendige behandling ikke tåler lys, der de ble frastjålet sine penger, og aldri fikk den heder de hadde fortjent. Og for alltid vil henge som en evig skam over denne nasjonen!
Ankenes 13/10 2022.
Amund Garfors
Styremedlem
Demokratene
Kommentarer
Legg inn en kommentar