Fra Unz.com.
«Den opprinnelige interessen til USA, som vi i århundrer har kjempet kriger over – den første, den andre og den kalde krigen – har vært forholdet mellom Tyskland og Russland, fordi forent der er de den eneste styrken som kan true oss. Og for å sikre at det ikke skjer.» George Friedman, STRATFOR-sjef ved The Chicago Council on Foreign Affairs
Den ukrainske krisen har ingenting med Ukraina å gjøre. Det handler om Tyskland og spesielt en rørledning som forbinder Tyskland med Russland kalt Nord Stream 2. Washington ser på rørledningen som en trussel mot dens forrang i Europa og har forsøkt å sabotere prosjektet på hver eneste tur. Likevel har Nord Stream gått foran og er nå fullt operativ og klar til bruk. Når tyske regulatorer gir den endelige sertifiseringen, vil gassleveransene begynne. Tyske huseiere og bedrifter vil ha en pålitelig kilde til ren og rimelig energi, mens Russland vil se en betydelig økning i gassinntektene sine. Det er en vinn-vinn-situasjon for begge parter.
Det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet er ikke fornøyd med denne utviklingen. De vil ikke at Tyskland skal bli mer avhengig av russisk gass fordi handel bygger tillit og tillit fører til utvidelse av handelen. Etter hvert som forholdet blir varmere, fjernes flere handelsbarrierer, reguleringer lempes, reiser og turisme øker, og en ny sikkerhetsarkitektur utvikler seg.
I en verden der Tyskland og Russland er venner og handelspartnere, er det ikke behov for amerikanske militærbaser, ikke behov for dyre amerikanskproduserte våpen og missilsystemer, og ikke behov for NATO. Det er heller ikke nødvendig å handle energiavtaler i amerikanske dollar eller å lagre amerikanske statsobligasjoner for å balansere kontoer. Transaksjoner mellom forretningspartnere kan utføres i deres egne valutaer, noe som er bundet til å utløse en kraftig nedgang i verdien av dollaren og et dramatisk skifte i økonomisk makt. Dette er grunnen til at Biden-administrasjonen motsetter seg Nord Stream. Det er ikke bare en rørledning, det er et vindu inn i fremtiden; en fremtid der Europa og Asia trekkes tettere sammen til en massiv frihandelssone som øker deres gjensidige makt og velstand samtidig som USA etterlater seg på utsiden og ser inn.
Varmere forhold mellom Tyskland og Russland signaliserer en slutt på den "unipolare" verdensordenen USA har overvåket de siste 75 årene. En tysk-russisk allianse truer med å fremskynde tilbakegangen til supermakten som for tiden nærmer seg avgrunnen. Dette er grunnen til at Washington er fast bestemt på å gjøre alt de kan for å sabotere Nord Stream og holde Tyskland innenfor sin bane. Det er et spørsmål om å overleve.
Det er her Ukraina kommer inn i bildet. Ukraina er Washingtons "valgte våpen" for å torpedere Nord Stream og sette en kile mellom Tyskland og Russland. Strategien er hentet fra side én i US Foreign Policy Handbook under rubrikken: Divide and Rule. Washington må skape en oppfatning om at Russland utgjør en sikkerhetstrussel mot Europa. Det er målet. De må vise at Putin er en blodtørstig aggressor med et hårutløsende temperament som ikke er til å stole på.
For det formål har media fått i oppdrag å gjenta om og om igjen: "Russland planlegger å invadere Ukraina." Det som er usagt er at Russland ikke har invadert noe land siden oppløsningen av Sovjetunionen, og at USA har invadert eller styrtet regimer i mer enn 50 land i samme tidsrom, og at USA har over 800 militærbaser i land rundt om i verden. Ingenting av dette rapporteres av media, i stedet er fokuset på "onde Putin" som har samlet anslagsvis 100 000 soldater langs den ukrainske grensen som truer med å kaste hele Europa inn i en ny blodig krig.
All den hysteriske krigspropagandaen er skapt med den hensikt å produsere en krise som kan brukes til å isolere, demonisere og til slutt splitte Russland i mindre enheter. Det virkelige målet er imidlertid ikke Russland, men Tyskland. Sjekk ut dette utdraget fra en artikkel av Michael Hudson på The Unz Review:
"Den eneste måten som er igjen for amerikanske diplomater å blokkere europeiske kjøp er å få Russland til en militær reaksjon og deretter hevde at det å hevne dette svaret veier tyngre enn enhver rent nasjonal økonomisk interesse. Som den haukiske statssekretæren for politiske anliggender, Victoria Nuland, forklarte i en pressebriefing fra utenriksdepartementet 27. januar: "Hvis Russland invaderer Ukraina på en eller annen måte, vil ikke Nord Stream 2 gå videre." (“Amerikas virkelige motstandere er dets europeiske og andre allierte”, The Unz Review)
Der står den i svart-hvitt. Biden-teamet ønsker å "lede Russland til en militær reaksjon" for å sabotere NordStream. Det innebærer at det vil være en slags provokasjon designet for å få Putin til å sende troppene sine over grensen for å forsvare de etniske russerne i den østlige delen av landet. Hvis Putin tar agnet, vil svaret være raskt og hardt. Mediene vil bespotte handlingen som en trussel mot hele Europa, mens ledere over hele verden vil fordømme Putin som den «nye Hitler». Dette er Washingtons strategi i et nøtteskall, og hele produksjonen orkestreres med ett mål for øyet; å gjøre det politisk umulig for den tyske kansleren Olaf Scholz å vinke NordStream gjennom den endelige godkjenningsprosessen.
Gitt det vi vet om Washingtons motstand mot Nord Stream, kan leserne lure på hvorfor Biden-administrasjonen tidligere på året lobbet kongressen for IKKE å innføre flere sanksjoner mot prosjektet. Svaret på det spørsmålet er enkelt: Innenrikspolitikk. Tyskland er i ferd med å avvikle sine atomkraftverk og trenger naturgass for å bøte på energimangelen. Også trusselen om økonomiske sanksjoner er en "tur-off" for tyskere som ser dem som et tegn på utenlandsk innblanding. "Hvorfor blander USA seg inn i våre energibeslutninger," spør den gjennomsnittlige tyskeren. "Washington bør bry seg om sine egne saker og holde seg unna våre." Dette er akkurat den responsen man kan forvente fra enhver fornuftig person.
Så er det dette fra Al Jazeera:
"Tyskere i flertall støtter prosjektet, det er bare deler av eliten og media som er imot rørledningen ...
"Jo mer USA snakker om å sanksjonere eller kritisere prosjektet, jo mer blir det populært i det tyske samfunnet," sa Stefan Meister, en Russland- og Øst-Europa-ekspert ved det tyske rådet for utenriksrelasjoner. («Nord Stream 2: Hvorfor Russlands rørledning til Europa deler Vesten», AlJazeera)
Så, opinionen står solid bak Nord Stream, noe som bidrar til å forklare hvorfor Washington bestemte seg for en ny tilnærming. Sanksjoner kommer ikke til å fungere, så onkel Sam har snudd til Plan B: Skap en stor nok ekstern trussel til at Tyskland vil bli tvunget til å blokkere åpningen av rørledningen. Helt ærlig lukter strategien av desperasjon, men du må bli imponert over Washingtons utholdenhet. De kan være nede med 5 løp i bunnen av den niende, men de har ikke kastet inn håndkleet ennå. De kommer til å gi det en siste sjanse og se om de kan komme seg videre.
Mandag holdt president Biden sin første felles pressekonferanse med Tysklands kansler Olaf Scholz i Det hvite hus. Ballyhoo rundt arrangementet var rett og slett enestående. Alt ble orkestrert for å produsere en "kriseatmosfære" som Biden brukte for å presse kansleren i retning av USAs politikk. Tidligere i uken sa talskvinne for Det hvite hus Jen Psaki gjentatte ganger at en "russisk invasjon var nært forestående." Hennes kommentarer ble fulgt av utenriksdepartementets flak Nick Price som mente at Intel-byråene hadde gitt ham detaljer om en påstått russisk-støttet "falsk flagg"-operasjon de forventet å finne sted i nær fremtid i Øst-Ukraina. Prices advarsel ble fulgt søndag morgen av nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan som hevdet at en russisk invasjon kunne skje når som helst, kanskje «til og med i morgen». Dette var bare dager etter at Bloomberg News-byrået hadde publisert sin oppsiktsvekkende og fullstendig falske overskrift om at "Russland invaderer Ukraina".
Kan du se mønsteret her? Kan du se hvordan disse grunnløse påstandene alle ble brukt til å legge press på den intetanende tyske kansleren som virket uvitende om kampanjen som var rettet mot ham?
Som man kunne forvente ble det siste slaget gitt av den amerikanske presidenten selv. Under pressekonferansen uttalte Biden ettertrykkelig at,
"Hvis Russland invaderer ... vil det ikke lenger være en Nord Stream 2. Vi vil få slutt på det."
Så, nå setter Washington politikk for Tyskland???
For en uutholdelig arroganse!
Den tyske kansleren ble overrasket over Bidens kommentarer som tydeligvis ikke var en del av det originale manuset. Allikevel gikk Scholz aldri med på å kansellere Nord Stream og nektet å nevne rørledningen ved navn. Hvis Biden trodde at han kunne sandsekke lederen for verdens tredje største økonomi ved å sette ham i hjørnet i et offentlig forum, gjettet han feil. Tyskland er fortsatt forpliktet til å lansere Nord Stream uavhengig av potensielle oppblussinger i det fjerne Ukraina. Men det kan endre seg når som helst. Tross alt, hvem vet hvilke oppfordringer Washington kanskje planlegger i nær fremtid? Hvem vet hvor mange liv de er villige til å ofre for å sette en kile mellom Tyskland og Russland? Hvem vet hvilke risikoer Biden er villig til å ta for å bremse USAs tilbakegang og forhindre at en ny «polysentrisk» verdensorden dukker opp? Alt kan skje i ukene fremover. Hva som helst.
Foreløpig er Tyskland i catbird-setet. Det er opp til Scholz å bestemme hvordan saken skal løses. Vil han implementere den politikken som best tjener det tyske folkets interesser, eller vil han falle under Bidens nådeløse armvridning? Vil han kartlegge en ny kurs som styrker nye allianser i den travle eurasiske korridoren, eller vil han kaste sin støtte bak Washingtons gale geopolitiske ambisjoner? Vil han akseptere Tysklands sentrale rolle i en ny verdensorden – der mange fremvoksende maktsentra deler likt i global styring og hvor ledelsen forblir urokkelig forpliktet til multilateralisme, fredelig utvikling og sikkerhet for alle – eller vil han prøve å støtte opp de fillete etterkrigs-system som helt klart har overlevd holdbarheten?
En ting er sikkert; Uansett hva Tyskland bestemmer, vil det påvirke oss alle.
Kommentarer
Legg inn en kommentar