Tildekningen om ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene

Fra Seymour Hersh. 

Oversatt av Spikeren. 

Biden-administrasjonen fortsetter å skjule sitt ansvar for ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene. 

Det har gått seks uker siden jeg publiserte en rapport, basert på anonyme kilder, som navngav president Joe Biden som tjenestemannen som beordret den mystiske ødeleggelsen i september i fjor av Nord Stream 2, en ny rørledning til 11 milliarder dollar som var planlagt å doble volumet av naturgass levert fra Russland til Tyskland. Historien fikk gjennomslag i Tyskland og Vest-Europa, men var utsatt for en media-mørklegging i USA. 

For to uker siden, etter et besøk av den tyske kansleren Olaf Scholz i Washington, forsøkte amerikanske og tyske etterretningsbyråer å øke blackouten ved å mate The New York Times og det tyske ukebladet  German weekly Die Zeit falske dekkhistorier for å motarbeide rapporten om at Biden og amerikanske operatører var ansvarlig for ødeleggelsen av rørledningene.

Pressefolk for Det hvite hus og Central Intelligence Agency har konsekvent benektet at Amerika var ansvarlig for å sprenge rørledningene, og disse proforma-nektelsene var mer enn nok for Det hvite hus pressekorps. Det er ingen bevis for at noen reporter har spurt Det hvite hus pressesekretær om Biden hadde gjort det en seriøs leder ville gjort: å formelt kreve det amerikanske etterretningssamfunnet til å gjennomføre en dyp etterforskning og finne ut hvem som har gjort gjerningen i Østersjøen. Ifølge en kilde innen etterretningsmiljøet har ikke presidenten gjort det, og det vil han heller ikke. Hvorfor ikke? Fordi han vet svaret.

Sarah Miller - en energiekspert og redaktør ved Energy Intelligence, som publiserer ledende fagtidsskrifter - forklarte meg i et intervju hvorfor pipeline-historien har vært store nyheter i Tyskland og Vest-Europa. "Ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene i september førte til en ytterligere økning av naturgassprisene som allerede var seks eller flere ganger før krisen," sa hun. «Nord Stream ble sprengt i slutten av september. Den tyske gassimporten toppet seg en måned senere, i oktober, på 10 ganger nivået før krisen. Elektrisitetsprisene over hele Europa ble trukket opp, og regjeringer brukte så mye som 800 milliarder euro, etter noen estimater, for å skjerme husholdninger og bedrifter fra innvirkningen. Gassprisene, som gjenspeiler den milde vinteren i Europa, har nå falt tilbake til omtrent en fjerdedel av oktobertoppen, men de er fortsatt mellom to og tre ganger før krisen og er mer enn tre ganger gjeldende amerikanske kurser. I løpet av det siste året har tyske og andre europeiske produsenter stengt sine mest energikrevende operasjoner, som gjødsel- og glassproduksjon, og det er uklart når, om noen gang, disse anleggene vil åpne igjen. Europa kjemper for å få sol- og vindkapasitet på plass, men det kommer kanskje ikke raskt nok til å redde store deler av tysk industri.»

I begynnelsen av mars var president Biden vertskap for Tysklands forbundskansler Olaf Scholz i Washington. Turen inkluderte bare to offentlige arrangementer - en kort proforma utveksling av komplimenter mellom Biden og Scholz før Det hvite hus pressekorps, uten spørsmål tillatt; og et CNN-intervju med Scholz av Fareed Zakaria, som ikke kom inn på anklagene om rørledningen. Kansleren hadde fløyet til Washington uten medlemmer av tysk presse om bord, ingen formell middag planlagt, og de to verdenslederne skulle ikke holde en pressekonferanse, slik det rutinemessig skjer på slike høyprofilerte møter. I stedet ble det senere rapportert at Biden og Scholz hadde et 80-minutters møte, uten noen hjelpere til stede store deler av tiden. Det har ikke vært noen uttalelser eller skriftlige forståelser offentliggjort siden da av noen av regjeringene.

På dette tidspunktet må det bemerkes at kansler Scholz, uansett om han ble varslet om ødeleggelsen av rørledningen eller ikke på forhånd – fortsatt et åpent spørsmål – helt klart har vært medskyldig siden i fjor høst til støtte for Biden-administrasjonens dekning av dens operasjon i Østersjøen.

Byrået gjorde jobben sin, og ved hjelp av tysk etterretning laget og plantet historier om en ad hoc «off the books»-operasjon som hadde ført til ødeleggelsen av rørledningene. Svindelen førte til en 7. mars-  rapport i the New York Times som siterte en anonym amerikansk tjenestemann som hevdet at «[ny] etterretning … antyder» at «en pro-ukrainsk gruppe» kan ha vært involvert i rørledningens ødeleggelse; og en nettrapport samme dag i the same day in Der ZeitDer Zeit, Tysklands mest leste ukeavis, som opplyser at tyske etterforskningsmyndigheter hadde sporet opp en innleid luksusseilyacht som var kjent for å ha satt av gårde 6. september fra den tyske havnen i Rostock forbi Bornholm-øya utenfor kysten av Danmark. Øya ligger noen få mil fra området der rørledningene ble ødelagt 26. september. Yachten var leid av ukrainske eiere og bemannet av et parti på seks: en kaptein, to dykkere, to dykkerassistenter og en lege. Fem menn og en kvinne. Falske pass var involvert.

Holger Start, forfatter av the Die ZeitDie Zeitrapport, fortalte meg etter publisering av denne rapporten at han hadde fulgt den kriminelle etterforskningen av yachten og dens oppholdssted i flere måneder, og han og avisen bestemte seg for å skynde seg å publisere det de visste etter å ha fått vite om New York Times- rapporten. Han hadde ingen kontakt med tysk etterretning.) rapporten

De to publikasjonene inkluderte advarsler i historiene sine og bemerket at "det var mye de ikke visste." Den nye informasjonen ble imidlertid også sagt å ha gitt tjenestemenn «økt . . . optimisme» om at en sikker konklusjon om gjerningsmennene ville bli oppnådd. Men det ville ta lang tid, ifølge ulike høytstående tjenestemenn i Washington og Tyskland. Budskapet var at pressen og offentligheten skulle slutte å stille spørsmål og la etterforskerne nøste opp i sannheten. Som selvfølgelig aldri ville komme. 

Den erfarne Stark, som leder Der Zeits Der Zeit’setterforskningsenhet, gikk et skritt videre og bemerket at det var noen «i internasjonale sikkerhetstjenester» som ikke hadde utelukket muligheten for at yachthistorien «var en falsk flagg-operasjon». Det var det faktisk.

"Det var et totalt oppspinn fra amerikansk etterretning som ble videreført til tyskerne, og rettet mot å diskreditere historien din," ble jeg fortalt av en kilde i det amerikanske etterretningsmiljøet. Desinformasjonsekspertene i CIA forstår at en propagandagambit bare kan fungere hvis de som mottar er desperate etter en historie som kan redusere eller fortrenge en uønsket sannhet. Og sannheten det er snakk om er at president Joe Biden autoriserte ødeleggelsen av rørledningene og vil ha en vanskelig tid å bortforklare handlingen hans ettersom Tyskland og dets vesteuropeiske naboer lider når virksomheter stenges midt i høye daglige energikostnader.“

Ironisk nok kom de mest talende bevisene om svakheten til New York Times-rapporten fra en av tre var på historien. Noen dager etter publisering av historien ble reporteren, Julian Barnes, intervjuet på den populære Timespodcasten podcast The Daily av The Dailyav programleder Michael Barbaro. Her er transkripsjonen av vert Michael Barbaro:

VERT: Hvem var egentlig ansvarlig for dette angrepet? Og hvordan gikk du og våre kolleger frem for å finne ut av det?

RAPPORTER: Vel, jeg tror det som skjedde var for mye av etterforskningen, vi stilte ikke de riktige spørsmålene.

VERT: Hmm. Og hva var de riktige spørsmålene?

REPORTER: Vel, vi hadde logisk sett vært fokusert på land.

VERT: Mm-hmm.

REPORTER: Alle de statene som vi nettopp gikk gjennom, gjorde Russland det? Gjorde Ukraina-staten det? Og det var bare å treffe blindvei etter blindvei. Vi fant ikke tjenestemenn som fortalte oss at det var troverdige bevis som pekte på en regjering. Så mine kolleger Adam Entous, Adam Goldman og jeg begynte å stille et annet spørsmål. Kan dette ha blitt gjort av ikke-statlige aktører? 

VERT: Hmm.

REPORTER: Kan dette ha blitt gjort av en gruppe individer som ikke jobbet for en regjering? 

VERT: Litt som frilanssabotører. Så hvor tok du dette nye spørsmålet? 

REPORTER: Vel, vi begynte å spørre, hvem kan disse sabotørene være? Eller hvis vi ikke kunne svare på det, hvem kan de være på linje med? Kan de være pro-russiske sabotører? Kan de være andre sabotører? Og jo mer vi snakker med tjenestemenn som hadde tilgang til etterretning, jo mer så vi denne teorien få gjennomslag. 

VERT: Mm-hmm. 

REPORTER: Og min første tanke om at dette kunne være pro-russiske sabotører viste seg å være feil. Og vi fikk vite at det mest sannsynlig var en pro-ukrainsk gruppe.

VERT: Hmm. Så med andre ord, en gruppe mennesker som gjorde dette på vegne av Ukraina. Hva lærer du som får deg til å tro at det var det som skjedde?

REPORTER: Michael, jeg burde være veldig tydelig på at vi vet veldig lite, ikke sant? Denne gruppen er fortsatt mystisk. Og det forblir mystisk ikke bare for oss, men også for de amerikanske myndighetene som vi har snakket med. De vet at de involverte enten var ukrainere, eller russiske, eller en blanding. De vet at de ikke er tilknyttet den ukrainske regjeringen. Men de vet at de også er anti-Putin og pro-Ukraina.

VERT: Så etter all denne etterforskningsrapporteringen, det du finner er at den skyldige her er en gruppe mennesker som ønsker det samme som Ukraina, men som ikke offisielt er knyttet til Ukrainas regjering. Men jeg er nysgjerrig på hvor sikker du er på at disse personene ikke er knyttet til den ukrainske regjeringen?

RAPPORTER: Vel, etterretningen akkurat nå sier at de ikke er det. Og mens tjenestemenn forteller oss at presidenten i Ukraina og hans sentrale rådgivere ikke visste det, kan vi ikke være sikre på at det er sant eller at noen andre ikke visste det.

Timesreportere i Washington var prisgitt tjenestemenn i Det hvite hus «som hadde tilgang til etterretning». Men informasjonen de mottok kom fra en gruppe CIA-eksperter innen bedrag og propaganda som hadde som oppgave å gi avisen en forsideartikkel – og beskytte en president som tok en uklokt avgjørelse og nå lyver om det.