Du fór opp i det høye, bortførte fanger! Sal 68:19
Ja, det var fanger vi var - og fortsatt er - i vårt eget! Jesus taler i synagogen i Nasaret, slik om vår situasjon, da Han kun gjentar det som allerede var forkynt i Skriften århundrer før Han sto frem i Israel: «Herrens Ånd er over meg, for Han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren.» (Luk 4:19).
Du ser hva slags folk Jesus taler om her. - Og hvem trenger vel nåde!
Det er det saligste budskap et menneske som erkjenner sin sanne stilling kan høre. Tenk bare på hva som står: «Alle tollere og syndere holdt seg nær til Ham for å høre Ham.» (Luk 15:1).
Men det er også det mest anstøtelige og forargelige budskap som kan lyde, for den som ikke har erkjent sannheten.
Det ser vi også med tilhørerne i synagogen i Nasaret; de ga selve Hans tale vitnesbyrd av å være «nådens ord!» - men da det begynte å gå opp for dem, at det var dem Han talte om, da ble tonen en helt annen, og de ville styrte Ham utfor klippen som byen deres lå på.
Tenk at selve sannheten skal være det mest anstøtelige for det naturlige mennesket! Det åpenbarer vårt dype fall - vårt fangenskap!
Jesus sier til jødene ved et tilfelle: «Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke.» (Joh 8:45).
Dette er det fangenskap Herren fremfor alt, og først av alt frir ut fra.
Da Jesus fór opp i det høye, tok Han oss syndere med seg, i sin egen hellige og syndfrie person! Vår synd og urettferdighet ble liggende igjen i graven! Guds ord forkynner oss det slik: «Han ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.» (Rom 4:25).
Kommentarer
Legg inn en kommentar