Om vi skal lære Gud å kjenne, er det en absolutt nødvendighet at vi eier den indre stillhet, som er resultat av sann gudsfrykt.
Dersom vi ikke frykter Gud, blir vi urolige og fredløse, da svekkes tilliten til Gud og hans løfter, og vi presses ut i et jag, som ikke blir til noen gagn.
Men venter vi i oppriktighet på hans miskunnhet, skal vi erfare at han legger alt så vidunderlig til rette for oss, at vi selv i de mange ansvar og plikter som foreligger eier hans hvile og fred.
En venn av meg pleide å si: «Jeg sparer tid når jeg venter på Herren.»
Å vente på Herrens miskunnhet - det er ikke dorskhet. Det er en moden kristens tillitsfulle fortrøstning til ham som har sagt: «Den som tror, haster ikke.»
Jeg husker en liten gutt som strevet med sin sykkel oppover en tung bakke. Det var en hård påkjenning for ham, men som han slet hårdest, kom det en lastebil kjørende i samme retning. Farten var ikke større enn at gutten kunne få tak i den med sin ene hånd, og nå gled han oppover bakken med den største letthet.
Må vi da holde oss nær til ham som er rik på miskunnhet. For hvordan skal vi kunne være til velsignelse for andre, om vi ikke stadig selv får ny livskraft fra ham som er kraftens kilde?
Kommentarer
Legg inn en kommentar