«En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det, at styrke hører Gud til.» Salme 62,12
Hvor ofte fristes vi ikke overfor alt det, som skjer rundt om oss i verden til å spørre: Hvor er Gud? De nedbrytende og ødeleggende krefter synes å være de sterkeste. Uhindret synes de å få lov til å legge øde de livsverdier, som bygger menneskelivet. Verden er full av overgrep og maktmisbruk. Mange uskyldige menneskers livslykke knuses, fordi de faller som ofre for onde menneskers luner og begjær.
Også statene, der skulle verne om retten og rettferdigheten, beherskes av maktsykens ånd. Mørke uværsskyer henger truende over folkene. Og i menneskehjertene bor utrygghet og frykt for det, som skal komme.
Alle sådanne fryktsomme og engstede hjerter, minner sangeren om en i Guds ord og i menneskelivet mange ganger bevidnet sannhet, - den nemlig, at det til syvende og sist bare er én, som står for styret her i verden: Gud. Bare han eier virkelig styrke. «Hans er riket, makten og æren i all evighet.» Alle andre er dødelige skapninger, som bare rår over sine dager og år, så lenge Gud vil. Der kommer en dag, da deres hender synker maktesløse ned, og viljeløse må de overgi seg i hans hånd, der er herre over liv og død. Selv for det mektigste menneske er satt en grense, det ikke kan overskride: Døden er Guds straff over synd og ugudelighet. Gud lever og er den samme igår og idag, ja, til evig tid. Alt må til slutt fremme hans vilje og tjene hans planer.
«Den som bier efter ham, skal ikke bli til skamme.» Amen.
---
Denne andakten er hentet fra en bok som kom ut i 1934, og er dermed skrevet for en annen tid og verdenssituasjon. Men jeg synes teksten passer likeså godt i dag. -Mod1
Kommentarer
Legg inn en kommentar