«Av Ham og ved Ham og til Ham er alle ting. Ham være æren i evighet. Amen.» Rom. 11, 36.
Som ganske ung mann satt jeg en dag ved en kjær venns dødsleie. Da jeg så hans hvite ansikt, de inntørrede hendene, den anstrengte pusten og så tenkte på hans hustru og to småpiker, da var min trøst til ham - et tårevett ansikt. Jeg brast i gråt.
Men han talte til meg. Rolig og forventningsfullt. Han fortalte om sin kamp for å komme til virkelig tro på Jesus som livets Herre. «Nå har jeg i Hans lys overvunnet frykten for døden og bekymringene for dem som skal bli igjen», sa han. «Jeg har lenge hatt et motto som jeg vil gi deg: Voluntas Dei, felicitas mei! (Guds vilje er min lykke)».
Lykkelige, lidende venn, du hadde rett! Måtte vi mer lære å si med salmisten: «Du har grepet min høyre hånd, du leder meg ved ditt råd, og deretter opptar du meg i herlighet».
Ombord på en av våre tankbåter vekker det en dag en smule oppmerksomhet da båsen har en generalopprydding og omhyggelig pakker alle sine saker sammen, omtrent som til hjemreise. Midt på Atlanteren!
«Du skal da ikke mønstre av her?» spør noen av kameratene spøkefullt.
«Det får bli som Gud vil», svarer båsen stille og alvorsfyllt.
To timer senere var han «mønstret av». Midt på Atlanteren. Det var en luke på fordekket som han skulle holde åpen for pumpemannen. Så feier plutselig en veldig sjø inn over dekket og slår båsen bevisstløs - for ikke å våkne mer i dette liv.
Men blant kameratene ble det så stille. De kjente på seg at de skulle ønske selv å eie noe av den hemmelighet som de ofte skjønte båsen nok eiet - det å kunne si både i smil og i tårer, i livet og i døden: Som Gud vil!
Å eie forvissningen om å være i Guds hånd, det er noe stort og forpliktende. Det er noe som tilbys enhver av oss. Det gjelder deg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar