«Jesus rakte straks hånden ut og tok fatt i ham og sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du?» Matt 14, 31.
Disiplene hadde mange og store opplevelser sammen med Jesus. Nå hadde de opplevd bespisningsunderet i ørkenen. Jesus hadde mettet 5000 menn, og sikkert var det like mange kvinner og barn. Da de hadde samlet opp det som var til overs av stykkene, var det tolv kurver fulle, altså en kurv til hver av disiplene. Sikkert hadde de tenkt å være lenger der ute sammen med Jesus, men straks nødde han dem til å gå i båten og sette over til andre siden, inntil han hadde latt folket fare.
Da han hadde latt folket fare, gikk han avsides opp i fjellet for å be. Da det var blitt aften, var han der alene. Båten var da midt ute på sjøen og arbeidet hardt mot bølgene, for vinden var imot. I den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen, men de kjente ham ikke. De ble redde, de trodde det var et spøkelse.
Jesus talte til dem og sa: Vær frimodige; det er meg, frykt ikke! Peter ble så glad at han hoppet ut av båten og gikk for å møte Jesus. Det gikk fint til å begynne med, men da han så det harde været, ble han redd og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg! Jesus rakte straks hånden ut og tok fatt i ham og sa: Du lite troende! Hvorfor tvilte du?
På min lange reise gjennom livet har det også vært noen stormer, og bølgene har slått hardt omkring min lille båt. Iblant har jeg også vært redd, og jeg syntes Jesus var så langt borte. Da var det godt å få dette ordet som Peter fikk: Frykt ikke! Det er meg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar