«Våk derfor, for I vet ikke hva dag eders Herre kommer.» Matteus 24,42.
«Søster Lilli! Sover du?» Nattoversykepleier, søster Tone, stod foran meg. Det var få jeg beundret og samtidig hadde større respekt for enn søster Tone. Nå fant hun meg altså sovende på nattvakt. Jeg rødmet og kjente meg grenseløst skamfull. Det røde lyset over døren til fem forskjellige rom fortalte at noen trengte min hjelp. Hvordan kunne jeg sovne fra det store og alvorlige ansvaret jeg hadde?
Jeg husker det godt. Det var ved 3-tiden trettheten overmannet meg. Jeg satte meg i en god stol - skulle bare hvile litt. Jeg burde vite at å sette seg vel til rette i en behagelig stilling var risikabelt. Hvordan kunne jeg la pliktene hvile og la trettheten overmanne meg slik? Det var ikke mange minuttene jeg hadde blundet, men det var nok til at flere mennesker ble utsatt for angst og fortvilelse i de samme minuttene.
Teksten i dag taler om langt alvorligere ting enn å sovne på nattvakt ved et sykehus. Det er natt over jorden. Avslutningen av vår tids historie nærmer seg. Med natten følger mørket, og trettheten kommer snikende. Det koster noe å reise seg fra en behagelig stilling når søvnen vil maktstjele oss, men la oss gjøre det i Jesu navn. La ikke åndelig likegyldighet lukke våre øyne for nøden omkring oss. Mange venter på oss.
Jeg kan aldri glemme den natten jeg som ung sykepleier sovnet på post, men hvordan er det med meg i dag i min oppgave som misjonær? Kan Jesus stole på meg? Gjør jeg de gjerningene han har bedt meg å gjøre? Det lyser rødt flere steder. Vil jeg være opptatt med å hjelpe små og store når han kommer, eller vil han finne meg sovende? Kjære venn! Hvordan er det med deg?
Vi vet ikke hvilken dag Jesus kommer. La oss derfor våke!
Kommentarer
Legg inn en kommentar