Ofring med takk og lovprisning

Av Oddvar Nilsen

«Dette er den offergave han skal bære fram foruten slaktofferet, som bæres fram til takk og lovprisning,» 3.Mos.7,13

Offertjeneste og lovsang hører sammen. Det heter da også i Skriften at vi skal ofre Gud takksigelse. Et offer er et uttrykk for noe vi gir avkall på, ikke fordi det ikke betyr noe for oss, men nettopp fordi det betyr noe. Offeret er aldri noe uvelkomment, noe urent, noe dårlig. Det er det beste som skal gis til Herren, som skal ofres til ham.

Men Gud elsker glade givere. Han vil ikke at vi skal ofre knurrende, da har vi allerede syndet mot den kjærlighetens lov som skal prege oss i alt vi gjør. Bibelen sier at Gud har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer, til gudskunnskap mer enn til brennoffer (Hos.6,6).

Kjærlighetens ånd er offerviljens ånd. Mangler denne, blir offeret ikke annet enn en seremoni. Ikke behager det Herren, og ikke gir det noen velsignelse til den som ofrer. Når kjærlighetens ånd får være drivkraften og ledemotivet i vår ofring, vil takknemligheten til Gud gi seg sterke uttrykk, og vi vil bære fram våre offer med takk og lovprisning.

Offer som bæres fram i denne innstilling, blir til en velsignelse som ingen aner rekkevidden av. De helliges historie stadfester det.