Det var morgen. Læreren kom til rommet mitt med en liten leirkrukke.
"Et spørsmål," sa han. "Kan det som er lite inneholde det som er stort?"
"Nei," svarte jeg.
"Kan det som er endelig omfatte det som er uendelig?"
"Nei," sa jeg igjen.
"Men det kan," svarte han.
"Hvordan?"
Han løftet leirkrukken og fjernet lokket fra toppen.
"Det kan," sa han. "Det kan det hvis det er et åpent kar. Et lukket kar kan aldri inneholde noe større enn sin egen størrelse. Men et åpent kar har ingen begrensninger. Det kan nå inneholde vinden eller regnet. Det kan til og med inneholde strømmen av en elv."
"Det ville ta lang tid å inneholde en elv."
"Det kan ta evigheter, men prinsippet er det samme."
"Og grunnen til at du viser meg dette...?"
"Hva er større, det du vet eller det du ikke vet?"
"Det jeg ikke vet, vil jeg tro."
"Så da er det lurt at du søker det du ikke vet."
"Jeg antar det."
"Men hvordan kan du inneholde det som er større enn deg - det som er større enn din evne til å forstå?"
"Ved å bli et åpent kar," sa jeg.
"Ja," sa læreren. "Bare ved å åpne deg selv kan du bli kjent med det du ikke allerede vet. Og bare ved å bli et åpent kar kan du inneholde det som er større enn deg selv. Sannheten er alltid større enn vi vet. Ditt sinn og ditt hjerte er begrensede, leirkrukker. Men sannheten har ingen ende. Gud har ingen ende. Den Evige er uendelig - flyter alltid."
"Som elven," sa jeg.
"Ja," sa han, "men når krukken åpner seg, blir den ubegrenset. Den kan inneholde vannet i elven... Så åpne nå ditt sinn, ditt hjerte og ditt liv. For det er bare det åpne karet og et åpent hjerte som kan inneholde Guds uendelighet."
Oppdraget: I dag åpner du ditt sinn, ditt hjerte og ditt liv for det du ennå ikke vet, så du kan inneholde det som er større enn deg selv.
Jesaja 55:1–9; Jeremia 33:3; 2. Korinterne 4:7
Kommentarer
Legg inn en kommentar