Marta! Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Luk. 10,41.
Ja - det var ikke bare Martas ulykke, det er også vår ulykke at vi gjør oss strev og uro med de mange ting. Hvorfor gjør vi oss likevel så mye strev? Hvorfor farer vi rundt i slik uro? Hva hjelper det oss alt sammen? Livet er urolig, og vi gjør det mange ganger verre med vårt mas og våre bekymringer. Vi tenker enkelte ganger: nå skal det da snart bli ro. Bare jeg er over dette som nå plager. Nå er det bare denne ene sorg, denne ene vanskelighet igjen.
Men akk, ikke før dette ene er forbi, så kommer det nye sorger. Himmelen ble ikke helt klar før nye skyer dekket den. Og så er det den samme uro påny. Når skal vi lære? Når skal vi bli kloke som Maria, og sette oss? Sette oss og lære at det er ett som er nødvendig: dette å legge alle byrder og alle sorger ned hos ham som er herre over alt.
Når skal vi lære dette ene, også når det gjelder tjenesten i Guds rike? Også der er det så mye strev og uro med de mange ting. Vår tjeneste står i fare for å bli mas - et løp rundt i alle «oppgaver» og «saker», og så får vi ikke utført noe virkelig. Våre åndelige nerver er anløpet, vi trenger stillhet ved Mesterens føtter.
Kom hit til meg og jeg vil gi dere hvile, roper han. Ta mitt åk og lær av meg - jeg er ydmyk og saktmodig av hjertet, det er veien til å bli sterk og sunn. Med ro i sinnet kan vi løse våre oppgaver og fullføre vår tjeneste - ved å flykte fra svermen kan vi bli skikket til å leve i svermen. Må Herren lære oss dette.
Kommentarer
Legg inn en kommentar