«Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg, og jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd.» Joh. 10, 27–28.
Ytre sett har ingen stått dårligere rustet til sitt kall enn den lille kretsen av Jesu venner som mottok hans misjonsbefaling. De skulle leve troens liv i en gudløs og farlig verden. De skulle vitne om sin Herre og Mester for mektige fyrster og høytstående kulturfolk. Og hva hadde de å fare med? Jesus etterlot dem ikke et eneste skrevet ord. Etter noen få år sammen med dem var han blitt henrettet som en forbryter. De hadde ingen organisasjon å støtte seg til, og selv var de enkle hverdagsmennesker uten lærdom og uten slik autoritet og myndighet som pleier å bety noe i verden.
Like fullt var de fortrøstningsfulle, og de ble ikke gjort til skamme. De hadde Jesu løfte om at han alltid ville følge dem. I alle vanskelige situasjoner merket de hans klare hyrderøst. De lot seg ikke villede, og fra dag til dag ga han dem den kraft de trengte.
Jeg gir dem evig liv, står det i teksten. Teologene har forklart oss at når Jesus taler om evig liv, tenker han ikke bare på det liv som venter oss etter døden, men like meget på det åndsfylte liv vi får del i allerede her på jorden. Dette var den utrustning Jesu venner skulle sette sin lit til, og som både bevarte dem og ga dem seier.
Det er et fortrøstningsfullt ord det vi har stanset ved i dag. Og det er et prøvet ord. Det er godt for oss å vite. Ikke noe er større for oss enn at barna våre alltid må bli hos Kristus. Det er kristne foreldres hjertebønn. Mange røster roper på de unge, og vi vet at de er lette å lede. Men la oss sørge for at barna våre hjemmefra lærer Jesu hyrderøst å kjenne. Så har han lovet at den alltid skal lyde for dem, og vi skal få sette vår lit til dette herlige løfte: Ingen skal rive dem ut av min hånd.
Kommentarer
Legg inn en kommentar