De banebrytende verdiene til Jesusbarnet

Fra The Herland Report. 

Vi feirer nå jul og magien til den lille gutten født i Betlehem som vokste til å bli verdens mest betydningsfulle person .

Mens over to milliarder kristne over hele kloden søker nåden til denne himmelske kongen, mannen med større åndelige krefter enn noen andre på jorden, reflekterer vi også over de mektige etiske standardene og verdiene han tok med seg.

Ettersom historien har blitt vridd for å passe til den nå totalt dominerende marxistiske, ateistiske fortellingen , er det vel verdt å huske at kristendommens verdier en gang produserte en sterk vestlig sivilisasjon – med idealer som vi nå legger bak oss, skriver historiker og bestselgerforfatter, Hanne Nabintu Herland i sin julespalte på WND.

Jesu banebrytende verdier: Arbeidet til Yale og Harvard-professoren, historikeren Robert R. Palmer og Joel Colton i A History of the Modern World er en av de mest roste historietekstene noensinne som har blitt tatt i bruk i mer enn en tusen skoler. Den har blitt rost som "en elegant skrevet historisk fortelling, fylt med analyse og balansert historisk innsikt, så vel som dens tradisjonelle oppmerksomhet til prosessene med historisk endring, konflikt og politiske transformasjoner".

Palmer hevder at kristen filosofi var revolusjonerende ved at dens definisjon av menneskelighet var inkluderende for alle mennesker.

Kristendommen representerte en helt ny definisjon av verdien av menneskeliv, utvikling av menneskerettigheter og verdien av toleranse samt aksept av forskjeller og begrepet likhet uavhengig av rase, tro, kjønn og klasse.

Kristendommens innflytelse på vestlige verdier er overveldende, skriver Palmer, ettersom det var kristendommen som introduserte prinsippet om likhet, som utløste den revolusjonerende ideen om at hver mann, uavhengig av klasse, kjønn og rase, har en unik verdi:

«Det er umulig å overdrive viktigheten av kristendommens komme. Det førte for det første med seg en helt ny følelse av menneskeliv. For grekerne hadde vist mennesket hans sinn; men de kristne viste ham hans sjel.»

"De lærte at i Guds øyne var alle sjeler like, at hvert menneskeliv var hellig og ukrenkelig."

«Der grekerne hadde identifisert det vakre og det gode, hadde trodd at stygghet var dårlig, hadde krympet fra sykdom og ufullkommenhet og fra alt feilskapt, fryktelig og frastøtende, oppsøkte den kristne de syke, de forkrøplede, de lemlestede, for å gi de hjelper."

"Kjærlighet, for den gamle grekeren, ble aldri helt skilt fra Venus. For de kristne mente at Gud var kjærlighet, den fikk dype overtoner av offer og medfølelse».

Til og med lidelse ble sett på som en guddommelig vei til ydmykhet, siden Gud selv hadde lidd døden på korset. I ydmykhet ga Jesus sitt liv for at andre kunne leve – det ytterste uttrykk for kjærlighet.

Palmer påpeker at de første kristne arbeidet hardt for å hjelpe de fattige som ingen før dem. De protesterte mot massakren av krigsfanger, var sterke stemmer mot slaveri, og støttet ikke den romerske tradisjonen med gladiatorfyrstikk, der menn drepte hverandre til moro for publikum.

De første kristne lærte ydmykhet og dyder som uselviskhet, ærlighet, kyskhet, utholdenhet og rettferdighet for farløse og fattige, og at alle mennesker var brødre.

I A Time of Transition , den tyske filosofen som ofte blir sett på som den viktigste etterkrigstidens intellektuelle i Europa, skriver Jürgen Habermas at begrepet individuell samvittighetsmoral, menneskerettigheter, idealer om frihet og solidaritet – alt dette er arven. av den jødisk-kristne kjærlighetsetikken.

For å sitere ham, "Universalistisk egalitarisme, som utspringer av idealene om frihet og et kollektivt liv i solidaritet, den autonome livsførselen og frigjøringen, den individuelle samvittighetsmoralen, menneskerettighetene og demokratiet, er den direkte arven fra den jødiske etikken til rettferdighet og den kristne kjærlighetsetikken.»

«Denne arven, vesentlig uendret, har vært gjenstand for kontinuerlig kritisk tilegnelse og nyfortolkning. Den dag i dag er det ikke noe alternativ til det. Og i lys av de nåværende utfordringene til en postnasjonal konstellasjon, fortsetter vi å trekke på substansen i denne arven. Alt annet er bare tomt postmoderne prat».

De berømte franske filosofene og forfatterne, Bernard-Henri Levy og Michel Houellebecq, forklarer i Ennemis Publics at den vestlige sivilisasjonen aldri ville ha det høye synet på menneskeliv og rettigheter hvis det ikke var for den jødisk-kristne dristige ideen om en velsignet skapelse laget i Guds likhet og derfor helliget.

I  «A Time of Transition»  skriver den tyske filosofen, som ofte blir sett på som den viktigste etterkrigstidens intellektuelle i Europa, Jürgen Habermas, at begrepet individuell samvittighetsmoral, menneskerettigheter, idealer om frihet og solidaritet – alt dette idealer er arven fra den jødisk-kristne kjærlighetsetikken. For å  sitere ham, "Universalistisk egalitarisme, som utspringer av idealene om frihet og et kollektivt liv i solidaritet, den autonome livsførselen og frigjøringen, den individuelle samvittighetsmoralen, menneskerettighetene og demokratiet, er den direkte arven fra den jødiske etikken til rettferdighet og den kristne kjærlighetsetikken. Denne arven, i det vesentlige uendret, har vært gjenstand for kontinuerlig kritisk tilegnelse og nyfortolkning. Den dag i dag er det ikke noe alternativ til det. Og i lys av de nåværende utfordringene til en postnasjonal konstellasjon, fortsetter vi å trekke på substansen i denne arven. Alt annet er bare tom postmoderne prat.»

Så når vi feirer Jesu Kristi geni i julen, bør vi bli fylt av takknemlighet for denne store gaven som har opplyst vår mørke verden med muligheten for kjærlighet og vennlighet. Hans banebrytende verdier formet Vesten. La oss holde fast ved våre kristne verdier.