... som lot soloppgang fra det høye gjeste oss. (Luk 1, 78)
I templet i Jerusalem stod presten Sakarias. Han og hans kone var kommet opp i årene. Mens han gjorde tjeneste, skjer det noe forunderlig. En engel står der, og han har et budskap. Han forteller at Elisabet og Sakarias skal få en sønn. Men Sakarias hadde vondt for å tro denne gledelige nyheten, og på grunn av sin vantro ble han stum. Det var straffen for vantroen mot engelen Gabriels budskap.
Da tiden var inne og Elisabet fødte den velskapte gutten, ble det selvsagt diskusjon om navnet. Naboer og slektninger hadde sine forslag. Men Elisabet holdt på sitt. Han skal hete Johannes.
Da gutten ble omskåret etter forskriften i Moseloven, ba Sakarias om en tavle. Der skrev han: Guttens navn er Johannes. Straks ble hans tunge løst så han kunne tale.
Det første han gjør er å komme med et profetisk budskap, som han legger fram i poetisk form. Dette er kalt for Sakarias lovsang.
Gjennom hele denne talen er det den gryende frelsesdag som er hovedtema. Direkte henvendt til Johannes forkynner han at hans tjeneste er å være forløperen for Messias. Her brukes uttrykket «soloppgang fra det høye».
En ny dag gryr fram for Guds folk, Israel, og for hele verden.
Soloppgangen er strålende. I sin fargeprakt er den en opplevelse. Den soloppgangen som Sakarias synger om, er frelsesdagen som gryr. Ondskapens mørke skal fordrives. Nådens sol skal lyse inn i menneskers formørkede hjerter og fordrive alt syndig og urent, opprette det som synd har ødelagt.
Nå skal vi snart feire det på nytt, i det nye årtusen etter Kristi fødsel.
Snart skal den evige sol lyse fram når Jesus kommer igjen.
Er dette ditt håp? Har nådens sol, Kristus, fått skinne for deg?
Kommentarer
Legg inn en kommentar