For Herren hadde sagt at de skulle dø i ørkenen. Og det var ingen tilbake av dem uten Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. (4 Mos 26, 65)
Nå hadde Israelsfolket vandret i ørkenen i 40 år. Speiderne som ble sendt inn i landet, hadde vært der i 40 dager. Til straff for sin vantro skulle folket vandre 40 år i ørkenen – ett år for hver dag. Hvorfor skulle de vandre så lenge? Gud hadde bestemt det. Og så skulle alle de som stod Herren i mot dø i ørkenen. Hvilken vandring! Dødens lange ørkenvandring.
Like ved inngangen til Kana'ans land ble det nå holdt manntall. Forrige manntall var like etter utgangen fra Egypt. Av de som ble mønstret fra tjueårsalderen og oppover den gang, var det nå bare to tilbake! Josva og Kaleb var de eneste som fikk gå over grensen og inn i løftets land.
Dette er svimlende realiteter fra Guds folks historie: Ved Sinai ble det mønstret 600.000. I tillegg kom Levi stamme. Av disse kom bare to inn i landet. Ta advarselen fra Guds ord alvorlig!
«Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til. Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1 Kor 10, 11–12)
Dette viser også hvor uendelig stort det er å være frelst. Tenk å være borger av Guds rike og eie et levende håp. Du er vel blant dem som kommer inn i landet – inn til hvilen?
«La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå» (Heb 4, 1).
Kommentarer
Legg inn en kommentar