11. januar 2024 har Den internasjonal domstolen i Haag (ICJ) startet behandling av Sør-Afrikas anklage om at Israel begår «folkemord» i Gaza. Sør-Afrika, som i mange år har støttet flere av de palestinske terrororganisasjonene, krever at retten pålegger Israel å stoppe sin forsvarskrig mot Gazas terroristene.
Sør-Afrika utnytter den internasjonal anti-Israel vinden som økt i styrken etter massakren som Hamas-terroristene utført i Sør-Israel 7. oktober 2023, og misbruker verdens viktigste rettsorgan i et kynisk spill for å delegitimere staten Israel.
Selv om ingenting er overraskende i dagens internasjonale realiteter, så er det likevel ironisk at Den internasjonale domstolen i Haag tillater seg å bli misbrukt av en samarbeidspartner til en terrororganisasjon som har et erklært mål om å utslette den jødiske staten. Dvs. en terrororganisasjon som ønsker og prøver å utføre et folkemord, anklager sin offer for å begå en slik forbryttelse når offeret prøver å forsvare seg.
Ironien kommer først og fremst fra historien til begrepet og FN konvensjonen som gjelder «folkemord» (genocide). Et begrep som ble laget i 1944 av den jødiske advokaten Raphael Lemkin for å beskrive nazistenes grusomheter mot jødene under Holocaust. Lemkin var også hoved pådriver for innføring av folkemordforbrytelsen inn i internasjonal rett. «Konvensjon om forebygging og straff for folkemordsforbrytelsen» ble vedtatt av FN i 1948, og etter ratifisering av flere land, ble en del av folkeretten. «Folkemord» definert i konvebsonen som handlinger med en hensikt om «å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe». Israel var blant de første land som ratifiserte denne FN konvensjonen.
Det blir enda mer ironisk når man tenker på at den nåværende krigen mellom Israel og Hamas brøt ut som et resultat av et angrep på Israel og gjentatt erklæringer om intensjon fra Hamas (og palestinere ellers) om å utslette, ikke bare Israel og landets befolkning, men jøder uansett hvor i verden de er.
—————————————————————————————————————–
På første dagen til rettsaken i Den internasjonal domstolen i Haag (ICJ) har advokatene til Sør-Afrika presenterte flere påstander om tilsynelatende grusomheter som Israels forsvaret (IDF) begår i sin krigsføring i Gaza. Påstandene er basert på løgner, manipulasjoner, og hendelser som ble tatt ut av sammenheng. Selv om anklaget at Israel begår «folkemord» er absurd, får disse påstander en betydelig internasjonal støtte, også i Norge.
På andre høringsdagen ved Den internasjonale domstolen, 12. januar 2024, var det Tal Becker, som er juridisk rådgiver for Israels utenriksdepartement, som holdt det første forsvarstale for Israel. En tale som var faktabasert, viser til sammenheng i hendelsene i den pågående krig, og avslørte løgnene og manipulasjonene til Sør-Afrikas advokatene (original tekst på engelsk).
Her er teksten til talen:
Fru president, ærede medlemmer av domstolen, det er en ære å møte dere igjen på vegne av staten Israel.
Staten Israel er enestående klar over hvorfor folkemordkonvensjonen, som har blitt påberopt i disse prosedyrene, ble vedtatt. Brent i vårt kollektive hokommelse er det systematiske drap på 6 millioner jøder som en del av et overlagt og avskyelig program for deres totale utslettelse.
Gitt det jødiske folks historie og dets grunnleggende tekster, er det ikke overraskende at Israel var blant de første statene som ratifiserte folkemordkonvensjonen uten forbehold, og innlemmet dens bestemmelser i sin nasjonale lovgivning.
For noen er løftet om Never Again for alle folkeslag et slagord. For Israel er det den høyeste moralske forpliktelsen.
Raphael Lemkin, en polsk jøde som var vitne til Holocausts ubeskrivelige redsler, er kreditert for å ha laget begrepet «folkemord». Han hjalp verden med å innse at det eksisterende juridiske leksikonet rett og slett var utilstrekkelig til å fange opp den ødeleggende ondskapen som nazistenes holocaust utløste.
Anklageren har nå forsøkt å påberope seg dette begrepet i sammenheng med Israels oppførsel i en krig de ikke startet og ikke ønsket, en krig der Israel forsvarer seg mot Hamas, Palestinian Islamic Jihad og andre terrororganisasjoner hvis brutalitet ikke kjenner noen grenser.
Den sivile lidelsen i denne krigen, som i alle kriger, er tragisk. Det er hjerteskjærende. De harde realitetene i de nåværende fiendtlighetene er spesielt pinefulle for sivile, gitt Hamas sin forkastelige strategi om å søke å maksimere sivil skade på både israelere og palestinere, selv om Israel forsøker å minimere den.
Men som denne domstolen allerede har gjort klart, var ikke folkemordkonvensjonen utformet for å adressere den brutale virkningen av intensive fiendtligheter på sivilbefolkningen, selv når bruk av makt reiser «svært alvorlige spørsmål om internasjonal rett og innebærer enorme lidelser og vedvarende tap av liv.» Konvensjonen ble satt opp for å ta opp en ondsinnet forbrytelse av den mest eksepsjonelle alvorlighetsgraden.
Vi lever i en tid hvor ord er billige. I en tid med sosiale medier og identitetspolitikk har fristelsen til å strekke seg etter det mest opprørende begrepet, å baktale og demonisere, blitt, for stor, uimotståelig. Men hvis det er et sted hvor ordene fortsatt bør ha betydning, hvor sannheten fortsatt bør ha betydning, er det sikkert en domstol.
Anklageren har dessverre lagt frem for retten et dypt forvrengt faktisk og rettslig bilde. Helhetlighet av denne saken kan ikke være avhengig av en bevisst skreddersydd, ut av sammenheng og manipulerende beskrivelse av virkeligheten til nåværende fiendtligheter.
Sør-Afrika hevder å komme til denne domstolen i den høye posisjonen som en vokter av menneskehetens interesser. Men ved å delegitimere Israels 75-årige eksistens i åpnings presentasjonen i går, klang engasjementet for menneskeheten, tomt.
Og i sin omfattende kontrafaktiske beskrivelse av den israelsk-palestinske konflikten, så det ut til å viske ut både jødisk historie og ethvert palestinsk organ eller ansvar. Delegitimeringen av Israel, siden det ble opprettet i 1948, i anklagerens bidrag, hørtes faktisk knapt forskjellig fra Hamas sin egen avvisnings retorikk.
Det er derfor ikke overraskende at i anklagerens fortelling er både Hamas sitt ansvar for situasjonen i Gaza og selve menneskeheten til dets israelske ofre fjernet fra synet.
Forsøket på å bevæpne begrepet «folkemord» mot Israel i denne sammenhengen gjør mer enn å fortelle retten en grovt forvrengt historie, og det gjør mer enn å tømme ordet for dets unike kraft og spesielle betydning. Det undergraver selve konvensjonens hensikt og formål, med konsekvenser for alle stater som prøver å forsvare seg mot de som viser total forakt for livet og for loven.
**
Fru president, medlemmer av domstolen, lørdag 7. oktober 2023, en jødisk religiøs høytid, brøt tusenvis av Hamas og andre militante gazanere Israels suverent territorium fra sjøs, på land og i luften, og invaderte over 20 israelske samfunn, baser og stedet for en musikk festival.
Det som foregikk under dekke av tusenvis av raketter som ble skutt mot tilfeldige mål i Israel, var en massakre, lemlestelser, voldtekter og bortføring av så mange borgere som terroristene kunne finne før Israels styrker slo dem tilbake.
De viste åpenlyst glede mens de torturerte barn foran foreldre og foreldre foran barn, brente levende mennesker, inkludert spedbarn, og systematisk voldtok og lemlestet en rekke kvinner, menn og barn. Alt i alt ble rundt 1200 mennesker slaktet den dagen og mer enn 5500 skadet. Rundt 240 mennesker ble bortført og tatt som gisler inkludert spedbarn, hele familier, personer med funksjonshemninger og Holocaust-overlevende, noen av dem har siden blitt henrettet, hvorav mange har blitt torturert , seksuelt misbrukt og sultet i fangenskap. Representanter for gislenes familier er i denne rettssalen i dag, og vi anerkjenner deres tilstedeværelse og deres grenseløse lidelse.
Vi kjenner til brutaliteten 7. oktober, ikke bare fra de overlevende opprivende vitnesbyrd, det umiskjennelige beviset på blodbad og sadisme som ble etterlatt, og de rettsmedisinske bevisene som ble tatt på åstedet. Vi vet det fordi overfallsmennene stolt filmet og kringkastet sitt barbari.
Begivenhetene den dagen blir nesten ignorert i anklagerens presentasjon, men vi er tvunget til å dele med retten en del av dens gru, det største beregnede massemordet på jøder, på en enkelt dag, siden Holocaust.
Vi gjør det ikke fordi disse handlingene, uansett hvor sadistiske og systematiske, frigjør Israel fra dets forpliktelser til å opprettholde loven når det forsvarer sine borgere og territorium. Dette er utvilsomt. Vi gjør det fordi det er umulig å forstå den væpnede konflikten i Gaza uten å forstå arten av trusselen Israel står overfor og brutaliteten og lovløsheten til den væpnede styrken som er ansvarlig for disse.
I det omfattende materiellet som ble sendt inn til medlemmer av retten, ble det gitt tilgang til deler av råmaterialet for separat visning. Men jeg er forpliktet til å legge frem for retten i dag, få fragmenter av scenene med ufattelige grusomheter som fant sted på hundrevis av steder i den fryktelige dagen.
Jonny Siman Tov, en kornbonde, og hans kone, Tamar, en aktivist for kvinners rettigheter, bodde i Kibbutz Nir Oz. Da rakettangrepet startet, gjemte de seg i sikkerhetsrommet sammen med sin fire år gamle sønn, Omer, og deres seks år gamle tvillinger, Arbel og Shahar. Under angrepet satte Hamas-militanter fyr på huset deres. Jonny sendte en tekstmelding til søsteren Renee: «De er her. De brenner oss. «Vi er i ferd med å kveles.» hele familien ble brent levende, til aske, noe som gjorde DNA-identifikasjon spesielt vanskelig.
En overlevende fra massakren på Nova musikkfestival vitnet til politiet at han var vitne til at en Hamas-militant som brutalt voldtok en ung kvinne, mens en annen militant kuttet brystet hennes og lekte med det. En annen militant voldtok henne igjen og skjøt henne i hodet mens han fortsatt var inne i henne.
I en video tatt opp av et hjemovervåkingssystem, kaster en Hamas-militant en granat inn i et rom der en far og hans to sønner har skyndet seg for å gjemme seg. Faren blir drept. De to sønnene er skadet og blør mens en militant trekker dem inn i stuen. Ett barn kan høres skrike til broren sin: «Hvorfor er jeg i live? Jeg kan ikke se noe. De kommer til å drepe oss.» Militanten åpner avslappet kjøleskapet, tar frem en flaske og drikker.
Og så er det opptaket fra Kibbutz Mefalsim. (Becker spiller lydopptak på arabisk med engelsk tekst til retten.) «Pappa, Jeg snakker til deg fra en jødisk kvinnes telefon. Jeg drepte henne og mannen hennes. Jeg drepte ti mennesker med mine egne hender! Pappa, ti med mine egne hender! Pappa, åpne WhatsApp og se hvordan jeg drepte. Pappa, åpne telefonen. Pappa, jeg ringer deg på WhatsApp. Åpne telefonen, gå. Ti. Ti med mine egne hender. Blodet deres er på hendene. Sett på mamma.»
Som sagt, ingen av disse grusomhetene fritar Israel fra dets forpliktelser i henhold til loven. Men de gjør det mulig for retten å vurdere tre kjerneaspekter ved den foreliggende saksbehandlingen som anklageren har skjult.
For det første at hvis det har vært handlinger som kan karakteriseres som folkemord, så har de blitt utført mot Israel. Hvis det er bekymring for statenes forpliktelser under folkemordskonvensjonen, så er det i forhold til deres ansvar å handle mot Hamas sin stolt erklærte agenda om utslettelse (av staten Israel), som ikke er en hemmelighet og ikke er i tvil.
Det brutale språket i Hamas’ charter (om utslettelse av staten Israel) gjentas regelmessig av deres ledere, med målet, slik en av av medlemmene i Hamas’ politiske byrå utrykte det, er «å rense Palestina for jødenes skitt.»
Det er ikke mindre skremmende uttrykt med ordene til senior Hamas-medlem Ghazi Hamad, til libanesisk fjernsyn 24. oktober 2023, som refererer til 7. oktober-angrepene, det Hamas kaller Al-Aqsa-flommen, som følger: «Vi må fjerne det landet (Israel) fordi det utgjør en sikkerhetsmessig, militær og politisk katastrofe for den arabiske og islamske nasjonen og (Israel) må elimineres. Vi skammer oss ikke over å si dette med full kraft. Vi må lære Israel en lekse, og vi vil gjøre dette igjen og igjen. Al-Aqsa-flommen er bare første gang. Det kommer en annen, en tredje, en fjerde.»
I fortsettelsen av dette intervjuet blir Hamad spurt, betyr det utslettelsen av Israel? Ja, selvfølgelig, Israels eksistens er ulogisk, sa han. Og så sier han: «Ingen skal klandre oss for de tingene vi gjør. Den 7. oktober, den 10. oktober, den millionte oktober, alt vi gjør er rettferdig.»
Den 7. oktober, før enhver militær reaksjon fra Israel, ga Sør-Afrika ut en offisiell uttalelse der Israel ble beskyldt for «den nylige brannstorm», som i hovedsak ga Israel skylden for drapet på sine egne borgere. Vi kan undre på om anklageren fremdeles er enig i dette.
For det andre var det som svar på slaktingen av 7. oktober, som Hamas åpent lover å gjenta, og på de pågående angrepene mot sivile i Israel, fra Gaza, at Israel har den naturlig retten til å ta alle legitime tiltak for å forsvare sine borgere og sikre løslatelsen av gislene. Denne retten er det heller ingen tvil om og ble anerkjent av stater over hele verden.
Forbløffende nok har domstolen blitt bedt om å indikere et foreløpig tiltak som ber Israel om å suspendere sine militære operasjoner. Men dette tilsvarer et forsøk på å nekte Israel dets evne til å oppfylle sine forpliktelser til forsvaret av sine innbyggerne, til gislene og til over 110 000 internt fordrevne israelere som ikke kan trygt vende tilbake til sine hjem. anklageren nevner i sine innlegg for domstolen nesten ingenting om de pågående humanitære lidelsene til israelske borgere i hendene på Hamas, og behandler gislene som fortsatt holdes i fangenskap, som en bagatell.
Men er det en grunn til at disse menneskene på skjermen din er uverdige til beskyttelse? (Becker viser retten fotografier av gisler.)
Hamas er ikke part i denne saksgangen. anklageren ønsker å forhindre Israels naturlige rett til å forsvare seg selv, å la Hamas ikke bare slippe unna med drapene sine, bokstavelig talt, men gjøre Israel forsvarsløst mens Hamas fortsetter å begå sine forbrytelser. I går kom advokaten til anklageren med den forbløffende påstanden om at Israel bør nektes selvforsvarsretten slik at landet ikke vil være i stand til å beskytte sine borgere mot Hamas sine angrep.
Men la meg trekke oppmerksomhet til disse ordene skrevet av professor Vaughan Lowe. «Kilden til angrepet, enten det er en statlig eller ikke-statlig aktør, er irrelevant for eksistensen av retten til forsvar. «Makt kan brukes for å avverge en trussel, fordi ingen og ingen stat er forpliktet ved lov, passivt, til å bli utsatt for et angrep.» Israel er enig i disse ordene, slik jeg mistenker at enhver suveren stat ville gjort det.
Hvis påstanden til anklageren nå er at Israel i den væpnede konflikten mellom Israel og Hamas må nektes muligheten til å forsvare sine borgere, så er det absurde resultatet av Sør-Afrikas argument dette: Under dekke av anklagen mot Israel om folkemord , blir denne domstolen bedt om å oppfordre til en slutt på operasjoner mot de pågående angrepene fra en organisasjon som forfølger en faktisk folkemordsagenda. En organisasjon som har brutt hver tidligere våpenhvile og brukt den til opprusting og til å planlegge nye grusomheter. En organisasjon som erklærer sin utvetydige beslutning om å fremme sine folkemordsplaner.
Det er en samvittighetsløs anmodning, og kan ikke aksepteres som et relevant argument i denne saken.
For det tredje er retten informert om hendelsene den 7. oktober, fordi hvis det er noen foreløpige tiltak som på passende måte bør kreves her, er de faktisk med hensyn til Sør-Afrika.
Det er offentlig dokumentert at Sør-Afrika har nære forbindelser med Hamas. Til tross for Hamas sin formelle anerkjennelse som en terrororganisasjon av en rekke stater over hele verden, har disse relasjonene fortsatt med uforminsket styrke selv etter grusomhetene 7. oktober. Sør-Afrika har lenge vært vertskap for og feiret sine bånd med Hamas ledere, inkludert en senior Hamas-delegasjon som utrolig nok besøkte landet for en «solidaritetssamling» bare uker etter massakren.
For å gi legitimitet til sin henvendelse til retten bør Sør-Afrika selv oppfylle sine forpliktelser i henhold til folkemordkonvensjonen. Det virker derfor passende at Sør-Afrika blir instruert om å overholde disse forpliktelsene selv, å avslutte sitt språkbruk for delegitimering av Israels eksistens, avslutte sin støtte til Hamas og bruke sin innflytelse med denne organisasjonen slik at Hamas permanent avslutter sin folkemordskampanje og terror, og løslater gislene.
**
Fru president, medlemmer av domstolen, fiendtlighetene mellom Israel og Hamas har krevd en forferdelig pris for både israelere og palestinere. Men enhver reell innsats for å forstå årsaken til denne belastningen må ta hensyn til den grufulle virkeligheten skapt av Hamas på Gazastripen.
Da Israel trakk alle sine soldater og sivile fra Gaza i 2005, forlot det et kystområde med potensial til å bli en politisk og økonomisk suksesshistorie. Hamas’ voldelige maktovertakelse i 2007 endret alt dette.
I løpet av de siste 16 årene av sitt styre har Hamas smuglet stor mengde våpen inn i Gaza og har omdirigert milliarder i internasjonal bistand, ikke for å bygge skoler, sykehus eller tilfluktsrom for å beskytte befolkningen mot farene ved angrepene de satte i gang mot Israel over mange år, men snarere å gjøre massive deler av sivil infrastruktur til kanskje den mest sofistikerte terrorbase og en festningen i bykrigføringens historie.
Bemerkelsesverdig nok beskrev advokatene for anklageren lidelsen i Gaza som enestående og uten sidestykke, som om de ikke er klar over de fullstendige ødeleggelsene som ble utført i kriger som har herjet over hele verden de siste årene. Dessverre er sivile lidelser i krigføring ikke unikt for Gaza. Det som faktisk er uten sidestykke og enestående er i hvilken grad Hamas har forskanset seg blant sivilbefolkningen og gjort palestinske sivile lidelser til en integrert del av sin strategi.
Hamas har systematisk og ulovlig integrert sine militære operasjoner og militære infrastruktur i hele Gazastripen, innenfor og under tettbefolket sivile områder. Den har bygget en omfattende rekke av underjordiske tunneler for sine ledere og krigere som er flere hundre kilometer lange og strekker seg over hele Gazastripen, med tusenvis av knutepunkter og tilgangspunkter i private hjem, moskeer, FN-anlegg, skoler og, kanskje mest sjokkerende, sykehus.
Dette er ikke en vilkårlig taktikk. Det er en integrert, forhåndsplanlagt, omfattende og avskyelig metode for krigføring. En taktikk som er ment til å maksimere tap blant sivilbefolkningen, inkludert drap av sivile, skyting av raketter mot vilkårlig mål, systematisk misbruk av sivil sensitive steder inkludert bruk av sivile bygninger og institusjoner som skjold. Systematisk tyveri og hamstring av humanitære forsyninger, medfører at sivilbefolkningen som er under Hamas kontroll, lider, noe som gir næring til mer hat og en fortsettelse av terrorkrigen.
Den forferdelige lidelsen til sivile, både israelske og palestinske, er først og fremst et resultat av denne foraktelige strategien. En strategi som medfører fryktelige kostnadene som resultat av at Hamas ikke bare unnlater å beskytte sine sivile, men aktivt ofrer dem for sin egen propaganda og militære fordel.
Og hvis Hamas forlater denne strategien, løslater gislene, legger ned våpnene, vil fiendtlighetene og lidelsene ta slutt.
**
Fru president, medlemmer av domstolen, det er mange forvrengninger i Sør-Afrikas anklager til retten, men, som det skal demonstreres av våre juristene, er det en som overskygger dem alle.
I anklagerens fortelling er det nesten som om det ikke er noen intensiv væpnet konflikt mellom to parter i det hele tatt, ingen alvorlig trussel mot Israel og dets borgere, bare et israelsk angrep på Gaza. Retten blir fortalt om omfattende skader på bygninger, men det er for eksempel ikke fortalt hvor mange tusen av disse bygningene som ble ødelagt fordi de ble boobytrapet og minelagt av Hamas. Hvor mange ble legitime mål på grunn av Hamas strategien om å bruke sivile bygninger og beskyttede områder til militære formål. Hvor mange bygninger ble truffet av over 2000 raketter som ble feil avfyrte av Hamas og landet i selve Gazastripen.
Retten blir fortalt om over 23 000 ofre, som anklageren og andre gjentar, uverifiserte tall utgitt av Hamas selv, neppe en pålitelig kilde. Hvert sivilt offer i denne konflikten er en menneskelig tragedie som krever vår medfølelse. Men retten får ikke vite hvor mange tusen ofre som faktisk er militante, hvor mange som ble drept av Hamas-ild, hvor mange som var sivile som deltok direkte i fiendtlighetene, og hvor mange som ble utilsiktet rammet som et resultat av legitim og proporsjonal bruk av makt mot militære-mål, selv om det er tragisk.
Retten blir også fortalt om den alvorlige humanitære situasjonen i Gaza. Men det fortelles ikke om Hamas sin praksis med å stjele og hamstre bistandsmidler. Det fortelles ikke om den omfattende israelske innsatsen for å minimere sivile skader, om det humanitære initiativet som blir iverksatt for å muliggjøre humanitær forsyning og gi medisinsk hjelp til de sårede.
Anklageren gir seg ut for å beskrive virkeligheten i Gaza, men det er som om Hamas og dets totale forakt for sivilt liv bare ikke eksisterer som en direkte årsak til denne virkeligheten.
Hamas er allment anslått å ha over 30 000 krigere og er kjent for å ta mindreårige ikke eldre enn 15 eller 16 år inn i rekkene. «De kommer til oss». Men i Sør-Afrikas fortelling har de nesten forsvunnet. Det er ingen eksplosiver i moskeer, skoler og barnerom, ingen ambulanser som brukes til å frakte militanter, ingen tunneler og terror knutepunkter under sensitive områder. Ingen krigere utkledd som sivile, ingen overstyring av lastebiler med nødhjelp, ingen skyting fra sivile hjem, FN-anlegg og til og med fra bestemte trygge soner. Ifølge Sør-Afrika er det kun Israel som deltar i krigshandlingene i Gaza.
anklageren ber retten om å erstatte synet av en væpnet konflikt mellom en stat og en lovløs terrororganisasjon, med briller som tilsynelatende viser et folkemord som en stat utfører mot en sivilbefolkning. Men retten får ikke et tilbud på briller. Den får et tilbud på et bind for øynene.
**
Fru president, medlemmer av domstolen, det marerittaktige miljøet skapt av Hamas har blitt skjult av anklageren, men det er miljøet Israel er tvunget til å operere i.
Israel er forpliktet, slik det må være, til å overholde loven, men det gjør det i møte med Hamas’ fullstendig forakt for loven. Israel er forpliktet, slik det må være, for å demonstrere menneskelighet også i krigføring. Men det gjør Israel i møte med Hamas’ fullstendig umenneskelighet.
Som vil bli presentert av juristene, er disse forpliktelsene et spørsmål om uttrykkelig regjeringspolitikk, militære direktiver og prosedyrer. De er også et uttrykk for Israels kjerneverdier og, som det også skal vises, tilsvarer de genuine tiltak på bakken for å redusere sivile skader under de spesielle og uutholdelige forholdene for krigføring skapt av Hamas.
Det er helt utenkelig, under de vilkår som er satt av denne domstolen, at en stat som oppfører seg på denne måten, under disse omstendighetene, kan sies å være engasjert i folkemord. Ikke engang tilsynelatende.
Nøkkelkomponenten i folkemord, intensjonen om å ødelegge et folk, helt eller delvis, mangler fullstendig. Det Israel prøver, ved å operere i Gaza, er ikke å ødelegge et folk, men å beskytte et folk, sitt eget folk, som er under angrep på flere fronter. En beskyttelse som gjøres i samsvar med loven, selv når landet står overfor en hjerteløs fiende. En fiende som er fast bestemt på å bruke nettopp Israels moralske retningslinjer mot seg.
Som det vil bli beskrevet i detalj av juristene, har målet med Israels lovlig krigføring i Gaza blitt tydelig og gjentatte ganger formulert og uttrykt av landets statsminister, forsvarsministeren og alle medlemmer av krigskabinettet. Som statsministeren gjentok denne uken, kjemper Israel mot Hamas-terrorister, ikke sivilbefolkningen. Israel har som mål å sikre at Gazastripen aldri igjen kan brukes som base for terrorangrep mot Israel.
Som statsministeren bekrefter, ønsker Israel verken å okkupere Gaza permanent eller å fortrenge sin sivilbefolkning. Israel ønsker å skape en bedre fremtid for både israelere og palestinere, hvor begge kan leve i fred, trives og blomstre, og hvor det palestinske folket har all makt til å styre seg selv, men ikke kapasiteten til å true Israel.
Hvis det er en trussel mot den visjonen, hvis det er en humanitær trussel mot de palestinske sivile i Gaza, stammer det først og fremst fra det faktum at de har levd under kontroll av en morderisk terrororganisasjon som har total ignorert deres liv og velvære. Denne organisasjonen, Hamas, og dens sponsorer, er opptatt med å nekte Israel, palestinere og arabiske stater over hele regionen muligheten til å fremme en felles fremtid med fred, sameksistens, sikkerhet og velstand. Israel er i en forsvarskrig mot Hamas, ikke mot det palestinske folket, for å sikre at Hamas ikke lykkes.
Under disse omstendighetene kan det neppe være en anklage som er mer falsk og mer ondsinnet enn anklagen mot Israel om folkemord.
Sør-Afrika har beklageligvis engasjert seg i et gjennomsiktig forsøk på å misbruke konvensjonens obligatoriske juridisk mekanisme, og spesielt den midlertidige fasen av saksbehandlingen, for å bringe inn saker som retten mangler jurisdiksjon over.
**
Fru president, medlemmer av domstolen, folkemordkonvensjonen var et høytidelig «Never Again» løfte gitt til det jødiske folket og til alle andre folk i verden etter Holocaust. Anklageren inviterer faktisk retten til å forråde dette løfte.
Hvis begrepet «folkemord» kan reduseres så mye på den måten som det tar til orde for, hvis provisoriske tiltak kan utløses på den måten det antyder, blir konvensjonen en angripers charter. Den vil belønne, faktisk oppmuntre, terroristene som gjemmer seg bak sivile, på bekostning av statene som prøver å forsvare seg mot dem.
For å opprettholde folkemordkonvensjonens integritet, for å opprettholde dens løfte og domstolens egen rolle som dens verge, ber vi respektfullt retten om at anklagen og forslag til tiltak bør avvises for hva de er: en injurie, designet for å nekte Israel retten til å forsvare seg i henhold til loven, mot et enestående terrorangrepet som pågår fremdeles, og å frigjøre de 136 gislene Hamas fortsatt holder.
Jeg takker deg for din vennlige oppmerksomhet.
——————————————————————————————————————
Uansett avgjørelse av ICJ domstolen i Haag må Israel fortsette sin kamp mot Gaza-terroristene. Dette må gjøres ikke fordi Israel liker å krige (det gjør de ikke), eller ønsker å skade befolkningen i Gaza (det gjør de ikke), men fordi Israel egentlig ikke har noe valg. For å få de hundre tusen israelske innbyggere som har flyktet fra kibbutzene og byene i Sør-Israel tilbake, må staten sørge for sikkerhet. Sikkerheten i det sørlige Israel kan ikke oppnås så lenge Hamas eller andre terrororganisasjoner styrer Gazastripen.
Fortsettelse av rettssaken mot Israel og eventuell midlertidig rettsavgjørelse om å «stoppe krigen» vil ikke endre situasjonen på bakken. Gazanere vil ikke få et bedre levekår og konflikten med Israel vil fortsette. Med all internasjonal støtte, slik som denne rettssaken demonstrerer, føler palestinske og andre islamistiske terrororganisasjoner at de har en bred støtte til å fortsette krigen mot den jødiske staten. Dette hjelper ikke palestinere, og den eneste «seier» de og deres sympatisører får er mer delegitimering av staten Israel og økende jødehat.
Det beste utfallet vil bli om retten avviser Sør-Afrikas absurde klage om «folkemord» og avslutter rettssaken. Enda bedre resultat, som ikke har noe med ICJ domstolen å gjøre, er om Hamas erklærer at de slutter med sin terrorkrig mot Israel, samarbeider om demilitarisering av Gazastripen og løslater alle de israelske gislene. Da vil det åpne seg muligheter for utvikling av området, et bedre liv for innbyggerne og fredelige naboskap.
Kommentarer
Legg inn en kommentar