Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg. Min Far som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd. Joh. 10, 27 og 29.
Den gode hyrde har ikke bare den våkne sans og de ømme følelser – han har også den mektige arm, som formår å verge fårene og å oppholde dem.
Det hører også til hyrdens stilling. Han skaffer dem føde. Han fører dem til de grønne enger og til de stille levende vannkilder. Ingen av hans får behøver å hungre – og ingen behøver å forgå i denne verdens tørre ørken. I dødens land gir han oss livets brød – til og med i overflod. Og er noen av hans får blitt såret av ørkenens torner eller av klippenes skarpe stener, så pleier han såret, renser det og får det til å gro.
Å, hvilken hyrde vi har!
Om vi bare kjente ham. Hvor ville vi da ikke overgi oss trygt til hans årvåkenhet, hans ømhet og hans pleie.
Å, var vi bare «får» – enfoldige, lærevillige, umyndige i vårt forhold til ham, vår store, gode hyrde. Vi går så ofte våre egne veier, stoler på vår egen arm og vårt eget syn – og så går det oss ille.
Kun under hans øye og i hans arm er vi trygge – i dag og alle dager og for alle tider. Ja, i «all evighet».
Gode hyrde! Gjør oss alle til dine «får», at ingen av oss må omkomme på veien.
Gode hyrde! Gjør oss alle til dine «får», at ingen av oss må omkomme på veien.
Kommentarer
Legg inn en kommentar