Gud er vår Far

Av Reidar Anker Simonsen

«Fader vår, du som er i himmelen,» Matteus 6,9.

Evangelisten Lukas forteller at det var en av Jesu disipler som kom til ham en dag og sa: Lær oss å be! Det var da Mesteren lærte dem denne innholdsrike bønnen. Ser vi på bønnen, finner vi at den rommer menneskets behov på alle felt og dekker alle sider ved menneskelivet.

Forholdet oppad til Gud uttrykkes i innledningsordene. Forholdet utad til våre medmennesker er uttrykt i ordene at vi skal tilgi slik som vi selv er blitt tilgitt, og forholdet innad har vi i bønnen om syndsforlatelsen.

Alt dette er viktig for at vårt kristenliv skal fungere. Men det er sikkert ingen tilfeldighet at Jesus begynner bønneundervisningen med forholdet oppad til Gud. Kristenlivet begynner ikke med at jeg skal ordne opp i min egen indre og rotete verden, eller med at jeg skal rette opp alle mine ytre relasjoner. Det første og viktigste er å få ordnet sitt forhold oppad til Gud. Paulus sier om noen: «Dere vendte dere til Gud,» 1. Tess. 1,9. Og her kommer det store ved denne bønnen. Jeg kan komme til en himmelsk Far. Ikke til en fjern og fremmed Gud, men til en Far.

Når vi begynner vår bønn med ordene: Fader vår, uttrykker vi dermed to vidunderlige ting. Gud er min Far, men jeg sier også derved at jeg er hans barn.

I hele Jesu undervisning kommer denne farstanken fram. Se på blomstene, sa han, og se på fuglene. Gud har omsorg for alt. Skulle da ikke deres himmelske Far ha omsorg for dere? Ja, når dere som av naturen er onde, gir deres barn gode gaver, skulle da ikke den himmelske Far gi gode gaver til sine barn. Vi kan la denne tanke fylle oss når vi kommer fram for Gud i bønn.

Hva han tar og hva han giver,
samme Fader han dog bliver.
For hans mål er kun det ene,
barnets sanne vel alene.